Noteringar:

Olav var Konge av Norge 1066 - 1093, samkongedømme med sin bror Magnus til 1069.

I 1066, etter at hans far døde i England, førte han hæren og flåten tilbake til Norge og ble tatt til konge ved siden av sin eldre bror, Magnus, som døde i 1069. Derefter var Olav konge alene.



Olaf III of Norway (c. 1050 – 1093), also known as Olaf Haraldsson (son of Harald) and Olav Kyrre (the peaceful or silent), was king of NorwayNorway

Norway , officially the Kingdom of Norway, is a country in Northern Europe occupying the western portion of the Scandinavian Peninsula, as well as Jan Mayen and the Arctic archipelago of Svalbard under the Spitsbergen Treaty...

from 1067 until his death in 1093 in Håkeby. During his reign the nation experienced a rare extended period of peace.
A son of King Harald HardrådeHarald III of Norway

Harald Sigurdsson , later given the epithet Hardrada was the king of Norway from 1047 until 1066. He also claimed to be the King of Denmark until 1064, often defeating King Sweyn's army and forcing him to leave the country...

and Tora TorbergsdatterTora Torbergsdatter
Tora Torbergsdatter, , was a Norwegian royal consort. She was the second spouse of King Harald Hardrada.Tora Torbergsdatter belonged to the powerful Norwegian Giske family...

, Olaf took part in VikingViking

A Viking is one of the Norse explorers, warriors, merchants, and pirates who raided and colonized wide areas of Europe from the late eighth to the early eleventh century. These Norsemen used their famed longships to travel as far east as Constantinople and the Volga River in Russia, and as far...

invasion of England in 1066 and may have fought in the Battle of Stamford BridgeBattle of Stamford Bridge
The Battle of Stamford Bridge took place at the village of Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire in England on 25 September 1066. This was shortly after an invading Norwegian army under King Harald Hardråde defeated the army of the northern earls Edwin of Mercia and Morcar of Northumbria at...

. After his father fell in the battle, which marked the end of the Viking era, Olaf shared the kingdom with his brother Magnus IIMagnus II of Norway

Magnus II , son of Harald Sigurdsson, was king of Norway from 1066 until 1069.-Magnus' expedition to the west:In the late 1050s Magnus led an expedition to the west, to the Northern Isles, the Hebrides, and the Irish Sea. This expedition is only attested in contemporaneous non-Scandinavian sources...

(Magnus Haraldsson) from 1067 until Magnus' death in 1069, when Olaf became sole ruler of Norway.
Olaf made peace with William the Conqueror of EnglandEngland

England is a country that is part of the United Kingdom. It shares land borders with Scotland to the north and Wales to the west; the Irish Sea is to the north west, the Celtic Sea to the south west and the North Sea to the east, with the English Channel to the south separating it from continental...

. He also made peace with Svend Estridsen of Denmark, who held a claim to the throne, and married his daughter Ingerid. The marriage did not produce any children. However, his successor Magnus IIIMagnus III of Norway

Magnus Barefoot son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102...

, nicknamed Magnus Berrføtt (Magnus Barefoot), was a bastard son of Olaf's.

Olaf is said to have to founded the city of Bergen in 1070. An abstract equestrian statue of Olaf Kyrre was placed in Bergen in 1998.

Olaf was the first Norwegian king who learned how to read and write. He strengthened the power of the king and instituted the system of guilds in Norway. Also, the Norwegian law (Gulatingsloven) was probably put in writing for the first time during his reign. Olaf improved relations with the popePope

The pope is the Bishop of Rome and, as such, is leader of the worldwide Catholic Church...

and founded dioceses and churches in Bergen en Nidaros (TrondheimTrondheim
is a city and municipality in Sør-Trøndelag county, Norway. The city of Trondheim was established as a municipality on 1 January 1838...

). He was buried at Nidaros.

Around 1225, Snorri SturlusonSnorri Sturluson

Snorri Sturluson was an Icelandic historian, poet and politician. He was twice elected lawspeaker at the Icelandic parliament, the Althing...

wrote a saga about Olaf in the HeimskringlaHeimskringla
Heimskringla is the best known of the Old Norse kings' sagas. It was written in Old Norse in Iceland by the poet and historian Snorri Sturluson ca. 1230...

, a history of the kings of Norway.



NBL-artikkel)
Forfatter: Claus Krag

Olav 3 Haraldsson Kyrre, død 22. september 1093, dødssted Haukbø i Ranrike (nå Håkeby i Tanums kommun, Sverige), begr. i Kristkirken i Nidaros, Født ca. 1050; nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent. Konge. Foreldre: Kong Harald 3 Hardråde (1015\endash 66) og Tora Torbergsdatter (f. 1024). Gift med Ingerid Svendsdatter, datter av den danske kongen Svend Estridsen (ca. 1020\endash 1076); frilleforhold til Tora Arnesdatter. Datterdatters sønn av Erling Skjalgsson (død 1027); nevø (halvbrors sønn) av kong Olav 2 Haraldsson den hellige (995\endash 1030); bror av kong Magnus 2 Haraldsson (1049\endash 1069); far til kong Magnus 3 Olavsson Berrføtt (1073\endash 1103); farbror til kong Håkon Magnusson Toresfostre (1069\endash 95).

Under Olav Kyrres regjering fant det sted en nasjonal konsolidering av det norske kongedømmet. Frem til 1030-årene hadde danske konger gang på gang prøvd å gjøre seg gjeldende også i Norge. Etter 1040 hadde de norske kongene Magnus den gode og Harald Hardråde, Olavs umiddelbare forgjengere på tronen, forsøkt å hevde den norske kongens makt i Danmark. Begge deler innebar at Danmark og Norge på mange måter fremdeles utgjorde én politisk sfære. Dette endret seg under Olav. Han gav avkall på enhver offensiv i utenrikspolitikken og trygget isteden Norge som eget rike gjennom avtaler og ekteskapsforbindelser. Innenlands la han vekt på å bygge ut kirkeorganisasjonen og modernisere kongedømmet. Det siste førte bl.a. til omorganisering av hirden og til tiltak for at viktige byer, særlig Bergen, skulle kunne fungere bedre som kongelig residens og som bispesete. Olavs fredelige regjering gav ham tilnavnet kyrri, den rolige; et annet tilnavn var bóndi (bonde).

Men det at Olavs regjering var så fredelig, førte samtidig til at hirdskaldene, som fortrinnsvis diktet om krigerske bedrifter, fant lite stoff til kvadene sine. Det igjen fikk følger for sagatradisjonen om Olav, som er uvanlig mager. Snorre har ikke mer å si om hans 26-årige regjering enn at det blir et par trykksider, mens de 10 etterfølgende årene til sønnen Magnus Berrføtt vies en omtale av mange ganger dette omfanget.

Det første sagaene beretter om Olav, er at han sammen med sin eldre bror Magnus var med faren Harald Hardråde i slaget ved Niså i Halland 1062; men ingen av skaldekvadene bekrefter dette. Derimot er det på det rene at han i 16-årsalderen var med faren til England 1066. Under slaget ved Stamford Bridge 25. september oppholdt han seg imidlertid ved skipene og deltok ikke i selve kamphandlingene. Etter nederlaget seilte han og restene av den norske angrepsstyrken tilbake til Orknøyene, hvor de overvintret. Returen til Norge skjedde sommeren 1067.

Ved tilbakekomsten ble Olav tatt til konge ved siden av broren Magnus, som var blitt konge året før da krigstoget til England ble innledet. Visstnok fikk Olav et særlig ansvar for Viken (kystområdene i Sørøst-Norge), mens Magnus satt med områdene lenger nord og vest. Samkongedømmet varte imidlertid bare til 1069, da Magnus døde av sykdom.

Det alvorlige nederlaget Harald Hardråde og nordmennene hadde lidd 1066, fristet den danske kongen, Svend Estridsen, til å forberede et angrep på Norge. Svend følte seg ikke lenger bundet av våpenhvileavtalen som var inngått med Harald Hardråde 1064, siden den bare skulle ha gyldighet for de to kongenes egen levetid. Det ble imidlertid ikke noe av angrepet. Olav og Magnus mobiliserte den norske leidangsflåten til forsvar, og Svend bestemte seg isteden for å satse på fremtidige muligheter i England. Der var det betydelig uro i områdene i nord, som hadde en omfattende dansk bosetning. Med slike planer hadde Svend fordel av å ha ryggen fri hjemme, og han og de to norske kongene sluttet en varig fred 1068. Olav ektet samtidig Svends datter Ingerid, og litt senere ble Olavs halvsøster gift med Svends sønn Oluf, som senere ble dansk konge. Selv om det ikke ble noe av Svends angrep på England heller, bestod freden mellom Danmark og Norge.

Som konge brøt Olav med farens linje også i forholdet til kirken. Harald Hardråde hadde viklet seg inn i en vedvarende konflikt med erkebiskopen av Hamburg/Bremen om erkebiskopens myndighet over den norske kirken. Olav anerkjente denne myndigheten fullt ut. Politiske hensyn kan være en tilstrekkelig forklaring på den forsonlige holdningen. Men i tillegg hadde nok en oppriktig fromhet hos kongen sin betydning. En engelsk forfatter, Simeon av Durham, gjengir beretningen til en engelsk prior som besøkte Olav omkring 1070. Han kunne fortelle at kongen hadde lært seg å lese \endash dvs. lese latin \endash og at han satte pris på å assistere ved gudstjenesten.

Det er bevart et brev pave Gregor 7 sendte til Olav Kyrre som norsk konge 1078. I brevet ber paven kongen om å sende "unge og ættstore menn" fra Norge til Vatikanet slik at de kan få opplæring som kirkeledere. Samtidig formaner paven innstendig den norske kongen om ikke å støtte brødrene til den danske kongen Harald Hen, som ville bli brorens medkonger, og som etter det paven visste hadde vendt seg til den norske kongen om støtte. Olav fulgte pavens oppfordring på dette punktet, mens vi ikke kan se at planen om opplæring av nordmenn ved pavehoffet ble satt ut i livet.

Olav var opptatt av kirkeorganisasjonen. Frem til hans tid hadde biskopene utgjort en del av kongens hird og reist med ham rundt i landet for å ta seg av de kirkelige anliggendene mens kongen besørget verdslige saker. Så sent som i 1070-årene betoner Adam av Bremen denne mangelen på fasthet i ordningen av de norske bispedømmene. Men ikke lenge etter må det ha skjedd en forandring. Det ble opprettet bispedømmer med faste grenser, svarende til lagdømmene Frostatingslagen, Gulatingslagen og Borgartingslagen\endash Eidsivatingslagen. Biskopene fikk fast residens i Oslo, Nidaros og Bergen (reell residens, med Selja som offisielt bispesete til 1170). Videre tok kongen initiativ til bygging av biskopskirker ("Kristkirker") i Bergen og Nidaros; begge var steinkirker. Omtrent samtidig (eller noe senere) ble også de første benediktinerklostrene grunnlagt ved bispesetene for å styrke de geistlige miljøene rundt biskopene.

Mye tyder på at det var under Olavs regjering man begynte å skriftfeste landskapslovene i større omfang. Om kongen var direkte involvert i et slikt tiltak, kan derimot være mer usikkert. En viss modernisering av hirden, så den mer fikk et hoffpreg, blir også gjerne knyttet til Olavs navn. Det var kanskje under ham at det ble opprettet en ny og høyere rangklasse i hirden, de såkalte skutilsveinene. Navnet hadde sammenheng med et angelsaksisk ord for "fat", og skutilsveinene, ledet av en drottsete, fikk ansvar for kongens "sivile" husholdning, bl.a. oppvartningen ved kongens bord. Videre skal Olav ha innredet kongehallen på en ny måte og innført den skikken at gulvet ble strødd både sommer og vinter. Sagaene forteller også at han regulerte størrelsen på hirden.

Sagaene tegner et konvensjonelt bilde av Olav Kyrres gode utseende så vel som av hans vennlighet og høviske væremåte \endash dette åpenbart for å nedtone at han også hadde visse mangler som konge. Han skal særlig ha vært fåmælt og talte nødig til forsamlinger. Derfor lot han gjerne sin fremste rådgiver, engelskmannen Skule (som hadde fulgt med nordmennene på tilbaketoget fra England 1066), opptre som talsmann på tingsamlinger og hirdmøter.

Olav Kyrre døde av sykdom høsten 1093 og ble etterfulgt som konge av sønnen Magnus Berrføtt. Liket ble ført til Nidaros og gravlagt i Kristkirken, hvor også farbroren Olav den helliges lik befant seg.

------------------------------------------------ Kong Olav III Haraldson Kyrre. Født omkring 1050. Død 22.09.1093 i Håkeby, Tanum, Bohuslän. Han var sønn av Kong Harald III Sigurdson Hardråde. Født 1015. Død 25.09.1066 ved Stanford Bridge, og Tora Torbergsdatter Giske. Født omkring 1025.

Olav hadde sammen med Tora Ragnvaldsdatter???. Født mellom 1040 og 1050, sønnen:

1. Kong Magnus III Olavson Berrføtt. Født omkring 1073. Død 24.08.1103 i Ulster, Irland.

Olav var Konge av Norge 1066 - 1093, samkongedømme med sin bror Magnus til 1069. I 1066, etter at hans far døde i England, førte han hæren og flåten tilbake til Norge og ble tatt til konge ved siden av sin eldre bror, Magnus, som døde i 1069. Derefter var Olav konge alene.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga <96. Harald Gudineson ga Olav, sønn til kong Harald Sigurdson, lov til å fare bort med det mannskapet som var der hos ham og ikke hadde falt i kampen. ....

98. Olav, sønn til kong Harald, styrte bort fra England med hæren sin. De seilte ut fra Ravnsør (Ravenseer) og kom om høsten til Orknøyene. Der fikk de høre at Maria, datter til kong Harald Sigurdson, hadde fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald falt. Olav ble der om vinteren. Men sommeren etter fór kong Olav øst til Norge; der ble han så tatt til konge sammen med Magnus, sin bror. Dronning Ellisiv dro østover sammen med Olav, sin stesønn, og Ingegjerd hennes datter fulgte også med. Da kom også Skule sammen med Olav vestfra over havet, han som siden ble kalt Kongs-fostre, og Kjetil Krok, hans bror. De var begge gjeve og ættstore menn fra England, og begge var uvanlig kloke, og kjære venner til kongen. Kjetil Krok fór nord til Hålogaland; kong Olav fikk et godt giftermål i stand for ham, og fra ham er det kommet mye storfolk. Skule Kongs-fostre var en klok og kraftig mann og så vakker som noen. Han ble styresmann i hirden til kong Olav og talte på tingene; sammen med kongen greidde han med hele landsstyringen.

Kong Olav ville gi Skule et fylke i Norge, det som han syntes var best, med alle de inntekter og skylder som kongen hadde rett til. Skule takket ham for tilbudet, men sa at han heller ville be om noe annet, fordi - sa han, Kongen sa ja til dette og skjøtet til ham jordeiendommer øst ved Konghelle og ved Oslo, ved Tønsberg, ved Borg, ved Bergen og nord ved Nidaros. De var nesten de beste eiendommene på hvert sted, og de eiendommene har siden ligget under ættmenn som er kommet av Skules ætt. Kong Olav giftet ham med sin frenke, Gudrun Nevsteinsdatter; hennes mor var Ingerid, datter til kong Sigurd Syr og Åsta; hun var søster til kong Olav den hellige og kong Harald. Sønn til Skule og Gudrun var Åsolv på Rein (i Rissa, Sør-Trøndelag). Han var gift med Tora, datter til Skofte Ogmundson. Hennes og Åsolvs sønn var Guttorm på Rein, far til Bård, som var far til kong Inge (Bårdson) og hertug Skule.>

Fra Snorre Sturlason: Olav Kyrres saga: <1. Olav var konge alene over Norge etterat hans bror Magnus var død. Olav var en storvoksen og velvoksen mann. Det sier alle folk at ingen har sett en mann med et fagrere eller verdigere utseende. Han hadde silkegult hår som falt riktig vakkert, lys lett, vakre øyne og velvoksne lemmer; han var for det meste fåmælt og ingen taler på tingene; i drikkelag var han glad, drakk gjerne, pratsom, blidmælt og fredsommelig så lenge han styrte riket. Det nevner Stein Herdison:

Trønders sverddjerve fyrste tenker med klokskap å legge fred i landene sine. Godt liker mennene dette. Folket gleder seg over at anglers fiende tvinger til fred sine tegner med fasthet. Født under solen.

2. Det var gammel skikk i Norge at høgsetet til kongen var midt på langpallen, og øl ble båret omkring ilden. Men kong Olav var den første som lot gjøre høgsetet på høgpallen, som gikk tvert over stua. Han var også den første som lot gjøre ovnstuer og strødde gulvet både vinter og sommer. I kong Olavs dager vokste kjøpstedene sterkt i Norge, og noen ble grunnlagt da. Kong Olav grunnla en kjøpstad i Bergen. Der var det snart mange rike menn som slo seg ned, og kjøpmenn fra andre land seilte dit. Der la han grunnvollen til Kristkirken, den store steinkirken; av den ble det bare lite ferdig, men han bygde ferdig trekirken. Kong Olav lot sette Mikla-gilde (Det store gildet) i Nidaros, og mange andre gilder i kjøpstedene, før var det omgangsdrikkelag der. Da var Bøyarbot () den store gildeklokken i Nidaros. Gildebrødrene lot bygge Margretakirken der, en steinkirke.

I kong Olavs dager ble sammenskuddslag og gravøl vanlige i kjøpstedene, og da tok folk til med nye kledeskikker; de hadde staselige bukser som ble snørt til benet. Noen spente gullringer om leggene på seg. Da brukte folk lange kjortler med snøring på sidene og ermer som var fem alen lange, og så trange at de måtte dra dem på med et band og legge dem i rynker helt opp til akslene. De hadde høye sko, som alle var silkesømmet og stundom gull-lagt. Mange andre underlige moter var det også da.>

Ideen om et engelsk-skandinavisk Nordsjørike døde ikke med Harald Hardråde. Både Svein Estridson og hans sønn Knut den Hellige - den siste så sent som på 1080-tallet - hadde planer om og gjorde forberedelser til erobring av England, et foretak også Olav Kyrre var engasjert i, men uten at det kom til noe resultat. Etter slaget ved Hastings to uker etter Harald Hardrådes fall, var denne ideen i realiteten en fiksjon. Hertug Vilhelm av Normandies erobring rev England løs fra den tradisjonelle nordsjøforbindelsen med Skandinavia og knyttet riket nærmere til kontinentet.

Olav Kyrre sikret sin 27 år lange fredsperiode gjennom å fornye fredsavtalen med Svein Estridson i 1068, og freden ble styrket og garantert gjennom ekteskapsforbindelser, blant annet mellom Olav og Sveins datter. Olavs tid var i den grad preget av fredelig samkvem med omverdenen at sagaforfatterne, som først og fremst var opptatt av kongenes krigerske bedrifter, avspiste ham med et par sider i sine kongesagaer.

Han fikk navnet (den fredelige), fordi han styrte mildt og gjorde meget godt for landet. I hans tid hadde kristendkommen fremgang. Det ble bygget kirker, faste bispeseter ble opprettet og geistligheten ble aktet.

Olav anla Bergen omkring 1070-75.

Han døde på kongsgården Håkeby i Tanum i det nordlige Båhuslen, men liket ble ført til Nidaros og begravd der.

Fra Snorre Sturlason: Olav Kyrres saga: <8. Kong Olav satt ofte på landet på de storgårdene som han eide. Da han var øst i Ranrike på gården sin Haukbø (nå Håkeby i Tanum, nordlig i Båhuslen), fikk han en sykdom som førte ham til døden. Da hadde han vært konge i Norge i 26 år, han ble tatt til konge ett år etterat kong Harald hadde falt. Kong Olavs lik ble flyttet nord til Nidaros og jordet i Kristkirken, som han selv hadde latt bygge. Han var en særlig vennesæl konge, og Norge hadde steget mye i rikdom og glans i hans styretid.> 1)

1). Snorre Sturlason: Harald Hardrådes saga, avsnitt 96, 98; Olav Kyrres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81. Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 791. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.





Fra Wikipedia, den frie encyklopedi Gå til: navigasjon, søk Olav III Kyrre Konge av Norge
Navn: Olav Haraldsson Regjeringstid: 1067–1093 Født: ca. 1050 Død: 1093, Håkeby, Tanum Foreldre: Harald Hardråde og Tora Torbergsdatter Ektefelle?(r): Ingrid Sveinsdatter, datter av kong Svein av Danmark Barn: Magnus

Olav Kyrre var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.

Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.

Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Håkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim).



lav Haraldsson Kyrre (den stillsamme[1]; även känd som Olav bonde och i historielitteratur som Olav III), född cirka 1050, död 1093 av sjukdom i Håkeby i bohuslänska Tanum, begravd i Nidaros (nuvarande Trondheim), son till Harald Hårdråde, var kung av Norge från 1067 till sin död. Han fick sitt tillnamn Kyrre eftersom han inte förde några krig och inte uträttade några stordåd. Under hans regeringstid ökade handeln i Norge. Hans korta saga i Heimskringla slutar: "Han var en mycket omtyckt kung och Norge hade blivit mycket rikare och fått större heder under hans välde." Olav Kyrre var gift med Ingrid Svensdotter dotter till den danske kungen Sven Estridsson. Kyrre fick sonen Magnus med Tora Joansdotter. Magnus, som kom att kallas "barfot", blev hans efterträdare, tillsammans med kusinen Hakon Magnusson kallad "toresfostre". Olav Kyrre räknas som den norska staden Bergens grundläggare.



BIOGRAFI:

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. Han var med i hæren til Harald Hardråde da han dro til England, men han var ikke med i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Da han kom hjem til Norge året etter, ble han innsatt som konge sammen med broren sin, Magnus. Magnus døde allerede i 1069, og Olav ble da konge alene. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige.

Olavs regjeringstid ble da også en fredelig tid for kongeriket. Han inngikk forlik både med danskekongen Svend Estridssøn og med Vilhelm Erobreren som da var konge i England, og klarte å holde landet utenfor konflikter med andre land og makthavere. Fordi regjeringstiden hans var så fredelig, er det lite stoff om ham i sagaene. Dette betyr ikke at det ikke skjedde mye viktig i den tiden han var konge. Dette var tvert imot en tid som var preget av at kongemakten, staten og rettsorganisasjonen ble sterkere. En indikasjon på dette er at hirden i kongsgården ble fordoblet, og at det ble innført nye hirdskikker etter europeisk modell. I denne tiden ble forholdet til paven atskillig bedre, og dette førte til etableringen av faste bispeseter flere steder i Norge.

Olav, som regnes som Bergens grunnlegger, var også den kongen som opprettet gildeinstitusjonen i Norge. Snorre forteller at Olav gjerne selv satt i gildet i Nidaros. Han likte seg visst i slike sammenkomster og kunne være både lystig og pratsom til tross for at han vanligvis var lite snakkesalig.

Det å kunne lese var noe som tidligere var forbeholdt de geistlige, men som den første norske kongen lærte Olav Kyrre seg denne kunsten. Symeon av Durham skrev i sin krønike at Olav var svært interessert i lese salmer og at han også assisterte prester ved gudstjenesten. Olav Kyrres eneste sønn, Magnus Berrføtt, tok over som konge da faren døde 1093 i Håkeby, Tanum i Båhuslen. Senere begravd i Nidaros (Trondheim).



Död:
Dog under hösten av sjukdom

Familj/Make/Maka: Drottning Ingrid SVENDSDATTER. Ingrid föddes ca 1055 i Danmark; dog den 22 Sep 1093 i Aurland, Sogn og Fjordane, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Frilla Thora RAGNVALDSDATTER. Thora föddes ca 1045 i Godøy, Giske, Møre og Romsdal, Norge; dog 1090 i Møre og Romsdal, Norge; begravdes i Giske, Møre og Romsdal, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Yrke: Konge i Norge 1093-1103



http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Berrf%C3%B8tt http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_III_of_Norway http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Kong%20Magnus%20III%20Olavson%20Berrfotteng.asp http://www.snl.no/Magnus_3_Berrf%C3%B8tt http://www.snl.no/.nbl_biografi/Magnus_3_Olavsson_Berrf%C3%B8tt/utdypning

Magnus giftet seg omkring 1101 med Dronning Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige. Død omkring 1130. Magnus var konge av Norge 1093 - 1103. Han var samkonge med Håkon (II) Magnuson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103. Magnus ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123: 1. Øystein I Magnuson - konge 1103-23, 2. Sigurd I Magnuson Jorsalfare - konge 1103-30 3. Olav Magnuson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

Da Olav Kyrre gikk bort, oppsto det et øyeblikk en truende situasjon i Norge. Sønnen Magnus ble straks tatt til konge i Viken. Men Olav Kyrre hadde hatt en bror, som også het Magnus og som han et par år hadde delt kongesetet med. Denne Magnus døde alt i 1069, men han etterlot seg sønnen Håkon. Håkon ble fostret hos kongehusets nære frende, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og så snart det ble spurt at Olav var død, ga opplendingene ham kongsnavn. Han nådde også til Øreting før fetteren Magnus, og lovte folket bedre kår enn før om de ville ta ham til konge - blant annet ville han befri dem for betaling av landøre og julegaver. Håkon ble da straks populær og trønderne tok ham til konge. De samme retterbøtene ga han så på Opplandene. Senere kom Magnus til Nidaros og beklaget seg over Håkons løfter, og nektet å godkjenne dem. Situasjonen var ved å bli spent, begge kongene samlet folk og det tegnet til ufred, da Håkon plutselig ble syk og døde alt våren etter. Folk sørget dypt over ham. Tore på Steig tvilte nå på at han ville få beholde Magnus' vennskap, slik han hadde stelt seg. Likevel er det vanskelig å forklare det han nå gjorde: Han reiste flokk mot Magnus og prøvde å få tatt til konge en dansk mann, en viss Svein Haraldson. Det har, ikke helt ubegrunnet, vært gjettet på at faren, Harald Flette, stammet fra ladejarlende - annen forklaring på at han kunne settes opp som motkonge er det vanskelig å finne. Tore og Svein fikk følge av et par lendmenn, og i begynnelsen hadde de en smule medgang. Men noe grunnlag for reisningen fantes i virkeligheten ikke. Da flokken vendte sørover fra et herjetog nordpå, ble den oppbrakt av kong Magnus og anførerne ble hengt. Dermed var Magnus ubestridt enekonge i landet.

Magnus førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk.

Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet «berrføtt» er da også at han skal ha kledd seg i kilt.

Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.

Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept.

Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.

Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet «jorsalfare», fikk han etter ferden til Jerusalem («Jorsal»), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv. 1)

1). Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81-82. Svenskt Biografiskt Lexikon 1985-87, Band 25, side 141-143 Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 790. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

Ifølge Sunnmørsættleggen, de eldgamle ættetavlene for Sunnmøre fra 1300-tallet (gjengitt i "Adversaria Huifeldtiana" og P.A.Munchs bok), er mor til Magnus Tora datter av Ragnvald Godøyjarl. Hun ble senere ble gift med Andor på Bremsnes.
Den grundigste kilden er norsk, Sunnmørsættleggen fra omkring 1350. Historiker P.A.Munch skrev en oversikt over denne i 1839 (tavlene fins også i Photos): d[425].

Litteratur: Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, »Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979 Chronicle of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004 Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005 Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, band 2: »Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995 Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003 Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998 Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004 Saga Magnús konungs berfœtts Magnus Berrføtts saga Konung Magnus barfots historia Del av Emil Olsons svenska översättning av Heimskringla.

Magnus Berrføtt var den første norske kongen som brukte løvevåpen, ifølge Snorre. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.



1093-1103 talet. Han hör till Hårfagre-Hårdrådesätten i Norge. Han var norsk kung. Tillnamnet Barfot fick han för att han brukade gå klädd i kilt med nakna knän efter skotskt mönster. Han började sin politiska bana med att rusta till krig mot sin kusin som tagits till konung i Trondelagen medan han själv satt i Viken. konflikten löste sig inom kort när kusinen dog sotdöden, Magnus blickar drog sig österut och han drog i fält. Han gjorde anspråk på allt land väster och söder om Vänern, och för att ge eftertryck åt sina krav, drog han in i Västergötland och byggde en borg på Kållandsö. Kung Inges folk intog borgen, som beviljade garnisonen fritt avtåg sedan de hade lämnat ifrån sig sina vapen och fått ett käpprapp var. Året därpå kom Magnus dragande med en ny arme uppför Göta älv men blev slagen vid Foxerna nära Lilla Edet och slapp med knapp nöd hem med livet. Efter nederlaget började han kriga på Orkneyöarna, Man och Irland, men hösten 1101 var han hemma i skandinavien och mötte Kung Inge i Konunghälla (Kungälv) under bemedling av den danske kung Erik Ejegod. De kom överens om att gränserna skulle förbli oförändrade och att kung Magnus skulle gifta sig med kung Inges dotter Margareta, som därav fick namnet Fredkulla. Magnus föll offer för ett bakhåll på Nordirland. Magnus var gift en gång och utöver det så hade han 6 frillor och han fick 8 barn med sina olika frillor.



Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over den nordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnet skyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etter irsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene og Suderøyene under Norge, kom deretter i krig med den svenske konge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Inges datter Margrete, kalt «Fredkulla». 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt mot øyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.



Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.



NBL-artikkel, forfatter Claus Krag: Magnus Berrføtts regjering varte i 10 år, i en periode da Norge mer og mer ble som andre kongeriker i Europa med en utbygd kirkeorganisasjon og et fastere kongelig styre. Samtidig var Magnus en vikingkonge - i en viss forstand den siste - i likhet med farfaren Harald Hardråde, som han åpenbart hadde som forbilde, og det er denne siden av hans kongedømme kildene forteller mest om. Han var den siste norske kongen som falt i kamp utenfor landets grenser. Magnus Berrføtt hadde også et annet tilnavn, styrjaldar-Magnús, dvs. "Krigs-Magnus". Tilnavnet "berrføtt" har ulike forklaringer. Snorre sier det kom av at han i Vesterlandene tok opp den skikk å gå med nakne legger under en kort kjortel. Magnus ble hyllet som konge i september 1093, etter faren Olav Kyrres død, antakelig på Borgartinget i Viken. Han fikk straks en rival i sitt eget søskenbarn, Håkon Toresfostre, som ble hyllet som konge på Opplandene og i Trøndelag. Et fredelig samkongedømme mellom de to var i og for seg tenkelig, men forholdet ble likevel straks anspent. Særlig ser det ut til å ha oppstått motsetninger som følge av at Håkon på egen hånd avskaffet en del upopulære avgifter og pålegg, blant annet "landøre" og "julegaver", som hadde røtter tilbake til Svein Alfivasons regjering. Dette gav Håkon popularitet, samtidig som kongedømmets inntekter - også Magnus' - ble redusert. Det kom likevel ikke til noe væpnet oppgjør mellom de to før Håkon brått døde i februar 1095. Tore Tordsson (Steigar-Tore), som hadde vært Håkons fosterfar og hovedmannen bak hans kongedømme, ville heller ikke i fortsettelsen støtte Magnus. Isteden fikk han, sammen med en del andre lendmenn, den ellers ukjente Svein Haraldsson stilt opp som motkonge. (De senere sagaene sier at Svein var dansk, men enkelte historikere har gjettet på at han snarere må ha vært sønn av Harald Hardråde.) Magnus klarte å slå ned opprøret. Tore og flere av dem som hadde fulgt ham, ble hengt. Svein rømte til Danmark, men kom senere tilbake og ble hirdmann hos kong Øystein Magnusson. Etter dette ser Magnus ut til å ha hatt et fast grep om makten innenlands. Kongedømmet ble nå forankret i et nett av mektige lendmenn rundt i landet, hvor slektninger av kongen utgjorde viktige bindeledd: Magnus' fosterfar, Tore Ingridsson, som for øvrig var sønn av Harald Hardrådes søster, var én slik støttespiller; han var farbror til Sigurd Sigurdsson på Hvitsten i Follo. Magnus' mor Tora ble senere gift med Brynjolv Ulvalde på Vettaland i Nord-Båhuslen, som var en av de mektigste menn i Viken. (...) Disse (og mange andre) forbindelser gav Magnus' kongedømme en solid forankring i rikets aristokrati. Samtidig var dette aristokratiet henvist til å søke makt og innflytelse i samarbeid med kongen.
I 1098 dro Magnus på sitt første vesterhavstog med en flåte på 60 skip og 5000 mann. Han kom først til Orknøyene, hvor den store styrken bidro til å markere den norske kongens overherredømme. Derfra gikk ferden sørover som et omfattende erobrings- og plyndringstog. En hovedmotstander var Lagmann, som var konge over Man og Suderøyene (Hebridene). Lagmann søkte støtte i Skottland. Magnus hadde åpenbart til hensikt å knytte Suderøyene og Man nokså fast til den norske kongen på linje med Orknøyene. Lagmann ble jaget vekk. Magnus vant også seire over skottene og over en gruppe normannere (engelskmenn) ved Angelsey, samtidig som han søkte å bygge opp forskjellige slags allianser i forbindelse med disse kampene. Men han klarte ikke å endre det generelle politiske bildet i området, som var preget av uro, eller å trygge et norsk herredømme over Man og Suderøyene. Den norske flåten vendte hjem etter ett år.

År 1100 innledet Magnus et felttog i den svenske kongen Inge Stenkilssons rike for å sette makt bak sitt krav på bygdene vest for Vänern. Han herjet over et større område i Götaland, og en av skaldene hans sier at "krigeren tok med den skarpe egg femten herreder ut av gautenes lag". Men heller ikke her førte krigshandlingene til varige resultater. Riktignok inngikk det i freden 1101 at Magnus skulle gifte seg med kong Inges datter Margrete, samtidig som hun fikk Dalsland, det omstridte landskapet, i medgift. Men ekteskapet ble barnløst, og Dalsland ble aldri norsk.

Magnus seilte vestover igjen med krigsflåten 1101 eller 1102. Målet var for det første å konsolidere herredømmet på Man og for det annet å gjøre fremstøt også i Irland. Her gjorde Magnus seg først til herre i Dublin og etterstrebet dernest en stilling som irsk overkonge. Sommeren 1103 gikk han til angrep i Ulster, men nordmennene var uforsiktige og ble overrasket av irene. Magnus falt i kamp 24. august 1103. Restene av den norske hæren seilte tilbake til Orknøyene.

Magnus ble etterfulgt som konge av sine tre sønner, Øystein, Sigurd og Olav. De hadde forskjellige mødre, og ikke noen av mødrene ser ut til å ha tilhørt fremtredende slekter. Magnus var bare 30 år gammel da han døde, helt i samsvar med det han pleide å si når mennene hans bebreidet ham at han var dumdristig: "Til frægðar skal konung hafa, en ekki til langlífis" (Kongen skal man ha til ære og ikke til langt liv!)

Magnus giftet seg med Navn-ukjent. Magnus giftet seg deretter med Margareta Ingesdatter Fredkulla, datter av kong Inge Stenkullsson av Sverige og Ukjent, ca 1101. (Margareta Ingesdatter Fredkulla døde ca 1103.) Magnus hadde et forhold med Nn fra Irland.



Död:
Dog: Nära River Quoile, Connaugt, Ulster, Ireland.
Han dog i strid efter att ha fått en yxa i halsen.

Magnus gift Drottning Margrethe "Fredkulla" INGESDOTTER 1101 (Gift) i Efter trekungamötet i Kungahälla. Margrethe (dotter till Kung Inge "den äldre" STENKILSSON och Drottning Helena STENKILSSON) föddes ca 1080 i Svithiod, Sverige; dog ca 1129 i Roskilde, Danmark; begravdes i Roskilde, Danmark. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: "en kvinna av ringa härkomst". [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Frilla Tora. Tora föddes 1073 i Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Sigrid SAKSESDATTER. Sigrid föddes 1075 i Saksvik (Vik), Malvik, Malvik, Sør-Trøndelag, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Irländsk kvinna. Irländsk föddes i Irland. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Thora SAKSESDATTER. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Okänd. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Yrke: Konge av Norge



http://en.wikipedia.org/wiki/Eystein_I_of_Norway

http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Magnusson

Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.

Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden[1].

Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.

Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle[2].

Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). Øysteins hadde stor interesse for Bergen[3] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.

Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Kong Øystein bygger, Gerhard Munthes illustrasjon fra Heimskringla

I Snorres Heimskringla beskrives kong Øystein slik:

Konge Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker.
Kongens eneste barn, Maria Øysteinsdatter, ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva.

Referanser [rediger]

1. ^ «Alle de ti dronningene vi kjenner til mellom (Harald Hårfagres dronning) Ragnhild Eriksdatter og (Håkon Håkonssons) Margaret Skulesdatter var utlendinger av fyrstelig herkomst». De to unntakene var Ingebjørg, og Ragna Nikolasdatter. «Dronningene danner et [...] mønster som forankrer det norske rikskongedømmet i et nordisk fellesskap», Steinar Imsen. Våre dronninger. Grøndahl og Dreyer, 1991. ISBN 82-09-10678-3
2. ^ «[Sigurds korstog] gav sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene - etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen - som henholdsvis 'krigerkonge' og 'fredskonge'» Claus Krag. «Øystein I Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 10. 2005
«[Snorre har] konstruert sine psykologiske motsætning mellem de to brødrene». Edv. Bull. «Eystein Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 3. 1926
3. ^ Resonnement om Bergen hentet fra Claus Krag




(more from English Wikipedia)

Eystein became king together with his brothers Sigurd and Olaf when his father Magnus Barefoot died in 1103. Olaf died in 1115 at a young age, leaving Eystein and Sigurd as co-rulers until Eystein's death in 1123, when Sigurd became the sole ruler of Norway.

While Sigurd was on crusade from 1107 to 1111, Eystein served as regent for the whole country. His relationship to Sigurd was strained, but open conflict was avoided. Whereas Sigurd made Norway known abroad, Eystein worked for economic and cultural progress within Norway.

Eystein constructed several churches, Munkeliv Abbey in Bergen, a port in Agdenes and hostels for travellers. He also brought Jämtland under Norwegian rule, according to the saga of Sigurd and his brothers in the Heimskringla.

Eystein and his wife Ingebjørg Guttormsdatter had a daughter, Maria Øysteinsdatter, who was the mother of royal pretender Olav Ugjæva (Olaf the Unlucky). Olaf was named king in 1166, but was subsequently defeated by Magnus V (Magnus Erlingsson) and forced to flee the country.



from Saga Sigurðar jórsalafara, Eysteins ok Ólafs by Snorri:

Eysteinn konungr var maðr hinn fríðasti sýnum, bláeygr ok nökkut opineygr, bleikhárr ok hrokkinhárr, ekki hár meðalmaðr, spekingr at viti, at öllu fróðr, lögum ok dœmum ok mannfrœði, ráðsnjallr ok orðspakr, ok hinn snjallasti, manna glaðastr ok lítillátastr, hugþekkr ok ástsæll allri alþýðu. Hann átti Ingibjörgu, dóttur Gutthorms Steigarþórissonar; þeirra dóttir hét María, er síðan átti Guðbrandr Skafhöggsson.

http://www.heimskringla.no/wiki/Saga_Sigur%C3%B0ar_j%C3%B3rsalafara,_Eysteins_ok_%C3%93lafs



http://en.wikipedia.org/wiki/Eystein_I_of_Norway
Eystein I Magnusson (ca. 1088 – August 29, 1123) (Norwegian: Øystein) was king of Norway from 1103 to 1123.[1]

Eystein became king, together with his brothers Sigurd and Olaf, when his father Magnus Barefoot died in 1103. Olaf died in 1115 at a young age, leaving Eystein and Sigurd as co-rulers until Eystein's death in 1123, when Sigurd became the sole ruler of Norway.

Many historians view Sigurd and Eystein's rule as a golden age for the medieval Kingdom of Norway.[citation needed] The country was able to flourish both in wealth and expansion. While Sigurd was on crusade from 1107 to 1111, Eystein served as regent for the whole country. His relationship to Sigurd was strained, but open conflict was avoided. Whereas Sigurd made Norway known abroad, Eystein worked for economic and cultural progress within Norway. After returning to Norway in 1111, Sigurd came back to a flourishing and prosperous kingdom. King Eystein had used all his energy and willpower to create a strong and stable country, and the church had especially gained from this.

Eystein constructed several churches, a port in Agdenes at the south end of the mouth of the Trondheimsfjord and hostels for travellers. He also brought Jämtland under Norwegian rule, according to the saga of Sigurd and his brothers in the Heimskringla.

Eystein seems to have been particularly active in Bergen. Among other things, he moved the royal seat from Alrekstad (Årstad) to Holmen outer harbor, and here he erected a royal hall, which according to Snorri was the most imposing wooden building that was erected in Norway. Eystein is also believed to have founded Munkeliv Abbey, which he equipped with a large land. The interest of the King in Bergen had most likely related to the economic development in the early 1100's. The dried fish trade, of which Bergen was a hub, was by then underway between Bergen and the seaport of Grimsby in the east of England.[2]

Eystein married Ingebjørg Guttormsdatter, who was from a prominent noble family in Gudbrandsdalen. Their marriage was part of King Eystein's alliance-building in the eastern part of Norway. They ad a daughter, Maria Øysteinsdatter, who was the mother of royal pretender Olav Ugjæva (Olaf the Unlucky). Olaf was named king in 1166, during the civil war era in Norway, but was subsequently defeated by Magnus V (Magnus Erlingsson) and forced to flee the country.[3]

A royal bust in marble with the inscription Eystein REX from Munkeliv Abbey is dated to slightly before the middle of the 1100s. The sculpture is now in the Bergen Museum (Historisk museum i Bergen).



Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123.

Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden[1].

Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet.

Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle[2].

Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). Øysteins hadde stor interesse for Bergen[3] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder.

Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre.

Kong Øystein bygger, Gerhard Munthes illustrasjon fra HeimskringlaI Snorres Heimskringla beskrives kong Øystein slik:

Konge Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Kongens eneste barn, Maria Øysteinsdatter, ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva.

Referanser [rediger]^ «Alle de ti dronningene vi kjenner til mellom (Harald Hårfagres dronning) Ragnhild Eriksdatter og (Håkon Håkonssons) Margaret Skulesdatter var utlendinger av fyrstelig herkomst». De to unntakene var Ingebjørg, og Ragna Nikolasdatter. «Dronningene danner et [...] mønster som forankrer det norske rikskongedømmet i et nordisk fellesskap», Steinar Imsen. Våre dronninger. Grøndahl og Dreyer, 1991. ISBN 82-09-10678-3
^ «[Sigurds korstog] gav sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene - etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen - som henholdsvis 'krigerkonge' og 'fredskonge'» Claus Krag. «Øystein I Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 10. 2005 «[Snorre har] konstruert sine psykologiske motsætning mellem de to brødrene». Edv. Bull. «Eystein Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 3. 1926 ^ Resonnement om Bergen hentet fra Claus Krag

Familj/Make/Maka: Drottning Ingebjørg GUTTORMSDÓTTIR (STEIG). Ingebjørg föddes ca 1990 i Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00279875&tree=LEO

https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Berrf%C3%B8tt

https://no.wikipedia.org/wiki/Ragnild_Magnusdatter

Fred og bryllup[rediger]

Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margaret (Margareta) Frithpoll. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie. Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.

Ragnhildsholmens borgruin — Statens fastighetsverk www.sfv.se › sverige › ragnhildsholmen Borgen på Ragnhildsholmen tillkom i syfte att skydda farleden utmed Nordre älv och den medeltida staden Kungahälla.

Noteringar:

Kallas för: "Sigurd the Crusader", "Sigurðr Jórsalafari", "Sigurd Jorsalfare", "Sigurd I Magnusson", "Sigurd 1 Magnusson Jorsalfar", "Korsfareren"



Yrke: King of Norway 1103-1130 and the Isle of Man, King of Norway 1103-1130, konge, Norsk kung, @occu00517@, King, Konge i Norge 1090-1130, Konge Af Norge, "the Crusader", King of Norway, Konge



About Sigurd I Magnusson "the Crusader" Jorsalfare, King of Norway
DIS-Norge Gravsted Akershus slottskirke Oslo: Kong Sigurd ble gravlagt i Hallvardskirken i Oslo. I ruinene av den ble hans hodeskalle funnet i 1656. Den ble brakt til Danmark og først levert tilbake til Norge i 1867. I 1957 ble hodeskallen bisatt i muren i krypten under slottskirken på Akershus, vis-a-vis Det Kongelige Mausoleum.

http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_the_Crusader

Sigurd I Magnusson (født 1090, død 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1099-1115) og Øystein I (1088-1123). Fra 1123 var han enekonge. Sigurd fikk hedersnavnet «Jorsalfare» etter at han hadde vært på kombinert korstog og pilegrimsferd til Jerusalem (som på norrønt ble kalt «Jórsalir» eller «Jórsalaborg»).

Store norske leksikon
The Peerage
FMG.ac
Geneall
http://www.miklaborg.net/
http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/artikel/18235



Gift 2 gånger och hade en frilla. 1103-30 talet.



Sigurd var nest eldst av tre brødre, og moren hans var en av kongens friller, Tora. De tre brødrene hadde forskjellige mødre, men lik arverett til tronen. Sigurd fulgte faren Magnus på flere utenlandsreiser da han besøkte og befestet kolonier under sitt styre. Som 12–13-åring var Sigurd med på en slik tur, men han hadde blitt igjen på Orknøyene da faren falt i et bakholdsangrep i Irland i 1103.
Det var særlig de to brødrene Øystein og Sigurd som tok oppgavene som konge. Den yngste broren Olav var bare 3–4 år da faren Magnus døde, og han var sykelig og døde tidlig.

Det er ikke kjent hvorfor det var Sigurd som ble valgt ut til å lede ferden til Jorsal, men det kan skyldes at han var mer reisevant enn broren og rett og slett ønsket det. Begge deltok aktivt i forberedelsene, og reisen kan sees som et felles prosjekt. Da reisen startet var kong Sigurd kun 18 år, og broren Øystein ble igjen i Norge for å styre landet.

Navn Sigurd Magnusson Regjeringstid 1103–1130 Født 1090 Død 26. mars 1130 Oslo Foreldre Magnus Berrføtt Tora (frille) Ektefelle Malmfrid, datter av Mstislav I av Kiev Cecilia Barn Magnus (1115–1139) Kristin (ca. 1125–1178)



Født: ca 1090 Ekteskap: dronning Malmfrid Haraldsdatter Død: ca 1130 i en alder av omkring 40 år Et annet navn for Sigurd var Sigurd Jorsalfar. Han var Norges konge fra 1103 til han døde i 1130. Han regjerte sammen med sine brødre, Øystein og Olav, så lenge disse levde. Etter at Sigurd døde i 1130, ble hans sønn, Magnus 4. Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald 4. Gille, som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt. Sigurd giftet seg med dronning Malmfrid Haraldsdatter.



Bilden:Gerhard Munthe: Kong Sigurd og Kong Baldvine rir frå Jorsalaborg til elva Jordan.

Sigurd Jorsalafarare, eller Sigurd I Magnusson cirka 1090-1130, kung av Norge från 1103. Son till Magnus III Barfot. Hans drottning hette Malmfrid.

Efter faderns död samregerade Sigurd några år med sina halvbröder Olav Magnusson och Øystein I Magnusson. Efter dessas död (1115 resp. 1123) var han ensam kung. Sitt binamn fick han efter ett kors- och pilgrimståg till Jerusalem 1107-1111. Legenden säger att han tog med sig ett relikskrin från Jerusalem, som innehöll en flisa från Kristi kors och att han gav till staden Konghelle (Kungahälla). Kungahälla ska enligt Snorre Sturlasson under Sigurds regenttid ha växt till att bli en av de viktigaste norska städerna. Skrinet med reliken ska ha plundrats när venderna anföll och brände staden 1135.

Enligt traditionen gjorde Sigurd även korståg till Sverige i 1123 mot de hedniska smålänningarna där.

Efter Sigurds död delades regerandet mellan sonen Magnus, och hans fars påstådde irländske son Harald.


Barn:
Magnus IV Sigurdsson (utomäktenskaplig).

Kristin, mor till Magnus V Erlingsson.

Familj/Make/Maka: Prinsessa Malmfrid MSTISLAWNA KIJEWSKAJA, PRINCESS OF KIEV. Malmfrid (dotter till Prins Mstislav "the Great" VLADIMIROVICH och Drottning Kristin INGESDATTER) föddes ca 1105 i Kiev, Ukraina; dog 1137 i Danmark. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Drottning Cecilia. Cecilia föddes den 1060 - 1120. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Borghild OLAVSDATTER, STORE-DAL. Borghild föddes den 1105 - 1115; dog den 15 Jan 1135. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Frilla Tora. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Yrke: Kung i Norge



Olav Magnusson (født 1099, død 22. desember 1115 i Nidaros) var konge av Norge fra 1103 til 1115.

Olav var sønn av kong Magnus Berrføtt, og ble tatt til konge sammen med de eldre brødrene Øystein I Magnusson og Sigurd I Magnusson Jorsalfare. Han døde kun 16 år gammel og blir av den grunn flere steder ikke regnet med i den offisielle norske kongerekka, han har heller ikke fått noe nummer.



Olaf became co-king together with his brothers Sigurd Jorsalfar and Øystein Magnusson when their father Magnus Barefoot died (1103). Since he was very young, his older brothers acted as regents for his part of the kingdom.

In 1115, Olaf fell ill and died 22 December. He was succeeded by his co-ruler brothers. His historical insignificance is shown by the fact that later historians, when constructing ordinals for Norwegian monarchs, left Olaf out from numbering.

http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Magnusson

Noteringar:

Kallas också: "Haraldr gilli", "Haraldr gillikristr", "Harald Gille", "Harald Gillekrist"

Yrke: Konge av Norge 1103-1136

Övrigt: Harald 4 Gille el. Gillekrist, er sønn av kong Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Harald kom til Norge mot slutten av Sigurd Jorsalfarers regjeringstid og fikk ved jernbyrd bevise at han var Magnus' sønn, men måtte love ikke å kreve noen del av riket så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus levde. Tross løftet lot Harald seg gi kongsnavn etter Sigurds død. Kong Magnus måtte dele riket med ham. Etter fire års samkongedømme brøt det ut krig mellom kongene 1134, Harald ble slått og flyktet til Danmark. Med støtte fra den danske konge Erik Emune satte Harald seg fast i Viken og drog deretter til Bergen, hvor kong Magnus ble blindet og lemlestet 1135. Året etter ble han selv drept av en annen tronkrever, Sigurd Slembe. Harald hadde i sitt ekteskap med den svenske prinsesse Ingerid sønnen Inge Krokrygg og dessutenhadde han frillesønnene Øystein og Sigurd (Munn). Frillesønner er elskerinnes sønner.
Å gå på glødende jern Man kunne også gå 12 skritt over glødende plogjern for å bevise sannhetsgehalten i en påstand, eller sin uskyld. Føttene ble undersøkt etter 3 dager. Hvis sårene da var rene og uten infeksjon ble påstanden, eller uskylden ansett bevist. Harald Gille, konge i Norge fra 1130 til 1136, "beviste" sin rett til tronen på denne måten. Den kristne kirke introduserte vikingene for disse "gudsbevis". Det var også kirken som avskaffet dem i 1247'.

Harald IV Magnusson Gille f. OMK 1103, Irland, g. (1) Ukjent kvinne _____, g. (2) Ingrid Ragnvaldsdatter, f. 1099, yrke: Dronning, d. OMK 1170. Harald døde 13.12.1136, Bergen, Hordland.

Harald IV Magnusson Gille (1103- 1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden. Harald var gift med den svenske Ingrid Rangvaldsdatter (datter av kong Rangnvald Knaphøvde og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus Haraldsson som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel. I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd (se info nederst). Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 - ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner. Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus IV til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som , og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag. Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt. Harald ble deretter utsatt for det samme som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen. Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Harald ble beskrevet som en .

Jernbyrd (norrønt járnburðr) eller jernprøve er en betegnelse på en prøve brukt i middelalderen for å finne ut om noen snakket sant. De som ble prøvd skulle bære eller gå på glohett jern. Dersom de klarte det uskadd, var det bevist at de hadde snakket sant. Jernbyrd kunne gå for seg ved at den som påsto noe grep et stykke jern fra kokende vann og gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår tre dager etter, hadde Gud selv gitt et tegn på at de snakket sant. Prøven kunne eksempelvis brukes til å finne ut om en påstått kongelig arving virkelig stammet fra en konge. Blant annet skal Inga fra Varteig ha båret jern for å bevise at sønnen Håkon hadde kong Håkon Sverreson til far. En som var beskyldt for en alvorlig forbrytelse kunne også vise at han var uskyldig ved å klare jernprøven. Det var den kristne kirken selv som innførte tradisjonen om at en kunne finne sannheten ved hjelp av jernprøven. Men paven gikk imot metoden i 1216 og den ble avskaffet av den norske kirke i 1247.

1130-36 talet. Han blev mördad när han låg och sov hos en frilla av Sigurd Slemme år 1136. Han var gift 1 gång och hade 6 frillor, han fick 7 barn.
Norsk kung.
Harald IV Magnusson Gille (1103–1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden.
Biografi Harald var gift med den svenske Ingrid Ragnvaldsdatter (datter av kong Ragnvald Knaphövde), og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca. 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca. 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca. 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus, som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel.

I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 – ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner.

Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom». Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som «vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, har var ikke stor på det, gavmild, ... tok gjerne imot råd», og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim.

Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt.

Harald ble deretter utsatt for det samme «familieproblemet» som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.

Harald ble beskrevet som en «høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene».

https://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Gille

Harald 4 Gille el. Gillekrist, er sønn av kong Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Harald kom til Norge mot slutten av Sigurd Jorsalfarers regjeringstid og fikk ved jernbyrd bevise at han var Magnus' sønn, men måtte love ikke å kreve noen del av riket så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus levde. Tross løftet lot Harald seg gi kongsnavn etter Sigurds død. Kong Magnus måtte dele riket med ham. Etter fire års samkongedømme brøt det ut krig mellom kongene 1134, Harald ble slått og flyktet til Danmark. Med støtte fra den danske konge Erik Emune satte Harald seg fast i Viken og drog deretter til Bergen, hvor kong Magnus ble blindet og lemlestet 1135. Året etter ble han selv drept av en annen tronkrever, Sigurd Slembe. Harald hadde i sitt ekteskap med den svenske prinsesse Ingerid sønnen Inge Krokrygg og dessutenhadde han frillesønnene Øystein og Sigurd (Munn). Frillesønner er elskerinnes sønner.

Familj/Make/Maka: Tora GUTTORMSDATTER SUDREIM. Tora föddes ca 1100 i Opplandene, Oppland, Norge; dog 1165 i Folkingberg, Eidsberg, Østfold, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Drottning Ingerid RAGNVALDSDATTER. Ingerid (dotter till Kung Ragnvald INGESSON KNAPHÖVDE och Drottning Ingegerd) föddes 1105 i Uppsala, Sverige; dog efter 1161 i Nordfjord, Sogn og Fjordane, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Maria Øysteinsdatter Øysteinsdatter
Also Known As: "Marie Øysteinsdatter", "Maria Eysteinsdottir", "Marie Eysteinsdotter"
Birthdate: uppskattas till mellan 1095 och 1153
Birthplace: Norway - dtr of Eystein & Ignibjorg
Death:
Närstående:
Dotter till Eystein I Magnusson, King of Norway och Ingebjørg Guttormsdóttir, Queen of Norway
Hustru till Gudbrand Skavhåggson
Moder till Olav Gudbrandsson Ugjæva, St.Olaf of Denmark



About Maria Øysteinsdatter
-Maria Øysteinsdatter, datter av Eystein I Magnusson. Hun ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva.

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/konger/3_Valdemarer/Norge.htm

Familj/Make/Maka: Gudbrand SKAVHÅGGSON (BRATT). Gudbrand föddes den 1007 - 1127; dog ca 1161. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Kristin Sigurdsdatter LEVETID - KOMMENTAR Fødselsår og fødested ukjent; Død 1178; ca. 1125–1178 Denne artikkelen sto på trykk i Norsk biografisk leksikon. Nyere artikler finner du i Store norske leksikon. Kongsdatter. Foreldre: Kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (1090–1130) og dronning Malmfrid, datter av storfyrst Mstislav i Kijev-Novgorod. Gift med ErlingOrmsson Skakke (død 19.6.1179). Mor til kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84); søskenbarn til den danske konge Valdemar 1 den store (1131–82) og kong Magnus 4 Sigurdssons dronning Kristin Knutsdatter (nevnt 1131–41).

Som ektefødt datter av kong Sigurd Jorsalfare var det Kristin som gav sønnen Magnus Erlingsson tilstrekkelig legitimitet til å bli konge. Som regenten Erling Skakkes hustru og den danske kong Valdemar 1s frende kom hun ved viktige anledninger til å spille en politisk rolle der hun viste handlekraft.

Kristin var eneste barn av kong Sigurd Jorsalfare og dronning Malmfrid og må være født før Sigurd lot seg skille fra Malmfrid i annen halvdel av 1120-årene. Malmfrid ble etter Sigurds død 1130 gift på ny med den danske tronkreveren Erik Emune (dansk konge 1134–37), og det kan være at Kristin vokste opp hos moren i Danmark. I så fall vendte hun senere tilbake til Norge. Her skal hun ha fått en sønn, Harald, med sitt søskenbarn kong Sigurd Haraldsson Munn.

Om dette er mer enn enn sladderhistorie, noe som ikke kan utelukkes, var det helst senere at Sigurd Munns kongelige halvbror, Inge Haraldsson, gav Kristin i ekte til sin betrodde lendmann Erling Skakke. Kanskje skjedde dette etter Sigurds fall sommeren 1155, samme år som Erling vendte hjem fra korstog. Sagakronologien er likevel uklar på dette punktet, og det kan ikke utelukkes at Kristin ble gift med Erling alt før han drog på korstog 1153. Med Erling fikk Kristin i alle fall sønnen Magnus (født 1156) og datteren Ragnhild, senere gift med lendmennene Jon Torbergsson på Randaberg i Rogaland og Hallkjell Jonsson på Blindheim, Sunnmøre.

Lendmannen Gregorius Dagsson, Erling Skakkes rival, kalte Kristin “stormannslig” på grunn av den hjelpen hun gav ham da han førjulsvinteren 1155 kom over fjellet til Erlings setegård Støle i Etne i Sunnhordland, på flukt fra kong Øystein Haraldsson. Erling var da i Bergen, og Kristin gav Gregorius et langskip Erling eide, og alt han ellers trengte for å komme seg videre.

Før det avgjørende slaget mellom kong Inge og tronkreveren Håkon Herdebrei ved Oslo februar 1261 bad Inge Kristin om å bli i byen for å ta hånd om liket hans dersom han falt. Dette løftet holdt hun, og da Håkon Herdebrei og hans menn holdt møter i Hallvardskirken etter Inges gravferd, betalte hun presten som hadde kirkenøklene, slik at en av hennes menn kunne avlytte samtalene. På den måten ble Håkons planer kjent for Erling Skakke, som nå fikk sønnen Magnus utpekt til Inge-partiets kongsemne og tatt til konge i Bergen. Slektskapet med Kristin var trolig viktig for den støtten den danske kong Valdemar 1 gav Erling i kampen for å legge Norge under sønnens kongedømme.

Da Erling senere kom i konflikt med kong Valdemar fordi han ikke ville oppfylle avtalen om at Valdemar skulle ha overherredømme over Viken, var det Kristin som måtte gå imellom. Hun drog til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin kongelige frende og tydeligvis var med på å forberede den fredsslutningen som kom i stand 1170.

Det ser likevel ut til at forholdet mellom Erling og Kristin ikke var av de varmeste. Mangel på presis sagakronologi gjør det vanskelig å trenge til bunns i det. Men Erling tok brutalt av dage Sigurd Munns sønn Harald, og om det er rett at Kristin var hans mor, kan det ikke ha bedret forholdet mellom ektefellene. Erling hadde på sin side fire sønner med tre andre kvinner, blant dem en fastere frille. Ifølge Heimskringla endte det med at Kristin drog til Konstantinopel sammen med en Grim Rusle, som hun fikk noen barn med. Det må i så fall ha skjedd etter fredsslutningen 1170, da Kristin i det minste var midt i førtiårene. Av den grunn har det vært satt spørsmålstegn ved denne historien, men den kan ikke uten videre avvises.

Ifølge islandske annaler døde Kristin 1178, uvisst hvor.

Kilder og litteratur: Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna

Kristin Sigurdsdatter (ukjent fødselsår, ca. 1125, skal ha dødd i 1178 [1]) var en norsk kongsdatter. Hun var ektefødt datter av Sigurd Jorsalfare og Malmfrid Mstislavsdatter.[1]

Hun ble gift med Erling Skakke i begynnelsen av 1150-årene og fikk sønnen Magnus Erlingsson med ham i 1156 og datteren Ragnhild[1] senere. Magnus ble konge av Norge da han var seks år gammel. Kristin Sigurdsdatter ble dermed en viktig dynastisk person.[1]

Tidligere kan Kristin ha fått sønnen Harald Sigurdsson med Sigurd Munn, men dette er høyst usikkert og kan bero på en sladderhistorie.[1]

https://www.geni.com/path/Kristin-Sigurdsdatter+is+related+to+Ragnhild-Andersdotter?from=6000000003645734389&to=6000000012432111719

Familj/Make/Maka: Kung Sigurd II MUNN HARALDSSON. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Erling ORMSSON SKAKKE, LENDMANN. Erling föddes 1115 i Gjerde Etna Sunhordaland, Etne, Norge; dog den 18 Jun 1179 i Kalvskinnet, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norge; begravdes i Kristkirken, Nidaros, Trondhjem, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Grim RUSLE. Grim föddes den 1094 - 1154. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Yrke: Kung av Norge från 1130 - 1135 och 1137 - 1139



http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Blinde

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_IV_of_Norway

http://da.wikipedia.org/wiki/Magnus_den_Blinde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnus IV eller Magnus Sigurdsson den blinde (ca. 1115-1139) var konge av Norge 1130-35 og 1137-39. Han var sønn av kong Sigurd I Magnusson Jorsalfare og frillen Borghild Olavsdatter.

Biografi

Magnus ble den norske borgerkrigstidens første kongelige offer. Etter fem år som konge ble han 20 år gammel fanget av Harald Gilles menn, og i fangenskapet ble han kastrert, avhugget en fot, og fikk øynene stukket ut.

Borgerkrigstiden i Norge begynte ved Sigurd Jorsalfars død i 1130, og skyldtes formelt sett de uavklarte arvefølgebestemmelsene, hvor alle kongssønner (og sønnesønner) kunne gjøre krav på tronen, samle menn bak seg og la seg kongehylle på et av de regionale tingene. Etter hvert utviklet stridene seg til åpen krig mellom ulike flokker.

Magnus ble først kåret til konge ved farens død i 1130, da Magnus var 15 år gammel. Han var enebarn, og kunne trolig har videreført farens riksbyggende virksomhet, om det ikke hadde vært for irlenderen Harald Gilchrist (Gille), som sa at han var Magnus Berrføtts sønn og Sigurds halvbror. Harald bar jernbyrd i Bergen for å bevise sitt krav. Harald hadde gått med på Sigurds krav om å ikke kreve kongsnavn mens Sigurd og Magnus levde.

Sigurds krav til Harald hadde ikke entydig støtte ved hoffet. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som hovmodig, uvennlig og gjerrig. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som gavmild, medgjørlig og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekår på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øratinget i Trøndelag.

Både Harald og Magnus ble engasjert i de danske tronstridighetene. Magnus' unge kone Kristin Knudsdatter (som han ble forlovet med i 1131, men ikke fullbyrdet ekteskap med før i 1133) var datter av hertug Knud Lavard og sønnedatter av kong Erik Eiegod. Magnus' stemor, enkedronning Malmfrid, var Kristins moster, og ble samtidig i 1131 gift med Kristins farbror Erik Emune. Magnus støttet Eriks og Knuts kamp mot den danske kong Nils. Erik og Malmfrid rømte fra Danmark og søkte tilflukt hos Magnus i 1133. Den unge norske dronning Kristin lot dem imidlertid få vite at Magnus hadde planer om å forråde dem, og de forlot deretter Magnus og skiftet alliert til Harald Gille. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Her ble han forsørget av inntektene fra gården Hernes på Frosta.

Magnus IV ble på ny bragt inn som en brikke i kongespillet i årene 1137-39, da i (muligens ufrivillig) samarbeid med tronpretendenten Sigurd Slembe, som hadde drept sin halvbror Harald Gille og trengte allierte i sin kamp mot de som støttet Haralds mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Magnus og Sigurd Slembe tapte den kampen; begge omkom i slaget ved Holmengrå, nær Strømstad.

Han etterlot seg ingen barn, de siste årene av sitt liv var han da også kontant avskåret fra dette. I Nóregs konungatal fra 1190-tallet ble han ikke regnet med i kongsrekken.



Samregent m Harald Gille, som avsatte och lät blända Magnus.
Han får också ena foten avhuggen och sätts i kloster.

Efter att Harald Gille mördats företar Magnus tillsammans med en viss Sigurd Slembe våldsamma sjörövarfärder längs Norges kuster.

I november 1139 möts de två av Gilles söners styrkor vid Holmengrå utanför nuvarande Strömstad.

I slaget dödas Magnus "blinde" medan Sigurd tas till fånga och torteras gräsligen ihjäl på holmen.

Källa: Henriksson "Vendelkråka"



Magnus ble den norske borgerkrigstidens første kongelige offer. Etter fem år som konge ble han 20 år gammel fanget av Harald Gilles menn, og i fangenskapet ble han kastrert, avhugget en fot, og fikk øynene stukket ut.
Borgerkrigstiden i Norge begynte ved Sigurd Jorsalfars død i 1130, og skyldtes formelt sett de uavklarte arvefølgebestemmelsene, hvor alle kongssønner (og sønnesønner) kunne gjøre krav på tronen, samle menn bak seg og la seg kongehylle på et av de regionale tingene. Etter hvert utviklet stridene seg til åpen krig mellom ulike flokker.

Magnus ble først kåret til konge ved farens død i 1130, da Magnus var 15 år gammel. Han var enebarn, og kunne trolig har videreført farens riksbyggende virksomhet, om det ikke hadde vært for irlenderen Harald Gilchrist (Gille), som sa at han var Magnus Berrføtts sønn og Sigurds halvbror. Harald bar jernbyrd i Bergen for å bevise sitt krav. Harald hadde gått med på Sigurds krav om å ikke kreve kongsnavn mens Sigurd og Magnus levde.

Sigurds krav til Harald hadde ikke entydig støtte ved hoffet. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som hovmodig, uvennlig og gjerrig. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som gavmild, medgjørlig og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekår på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øratinget i Trøndelag.

Både Harald og Magnus ble engasjert i de danske tronstridighetene. Magnus' unge kone Kristin Knutsdatter (som han ble forlovet med i 1131, men ikke fullbyrdet ekteskap med før i 1133) var datter av hertug Knud Lavard og sønnedatter av kong Erik Eiegod. Magnus' stemor, enkedronning Malmfrid, var Kristins moster, og ble samtidig i 1131 gift med Kristins farbror Erik Emune. Magnus støttet Eriks og Knuts kamp mot den danske kong Nils. Erik og Malmfrid rømte fra Danmark og søkte tilflukt hos Magnus i 1133. Den unge norske dronning Kristin lot dem imidlertid få vite at Magnus hadde planer om å forråde dem, og de forlot deretter Magnus og skiftet alliert til Harald Gille. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Her ble han forsørget av inntektene fra gården Hernes på Frosta.

Magnus IV ble på ny bragt inn som en brikke i kongespillet i årene 1137-39, da i (muligens ufrivillig) samarbeid med tronpretendenten Sigurd Slembe, som hadde drept sin halvbror Harald Gille og trengte allierte i sin kamp mot de som støttet Haralds mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Magnus og Sigurd Slembe tapte den kampen; begge omkom i slaget ved Holmengrå, nær Strømstad.

Han etterlot seg ingen barn, de siste årene av sitt liv var han da også kontant avskåret fra dette. I Nóregs konungatal fra 1190-tallet ble han ikke regnet med i kongsrekken.



1130-39 talet, Magnus övertog Sigurd Jorsalafars kungliga roll när han åkte bort och regerade över Norge, med Harald Gille, gjorde en kupp i Tunsberg och lät utropa sig till konung över halva riket. Han fick sitt halva rike, i tre år var det lugnt, men våren 1134 kom Magnus västerifrån till Bohuslän med en stor här och segrade stort över Harald Gille vid en plats som hette Fyrikiv. Magnus for upp till bergen och barrikaderade sig, det hjälpte inte stort, Harald Gille anföll och tog Magnus till fånga. Magnus blev bländad och gällad och även ena foten höggs av honom, efter det lät Harald Gille skicka resterna av den 20 årige mannen i kloster. Magnus dog i ett sjöslag 1139 vid Holmengrå (Strömstad)



Död:
Mördad

Familj/Make/Maka: Kongsmor Gunhild STADHEIM GISKE. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Ragnhild. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: Kristin SIGURDSDATTER. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Familj/Make/Maka: EN ELLER FLERA FRILLOR. [Familjeöversikt] [Familjediagram]