Noteringar:

Birthdate: cirka 1053
Birthplace: Hedemark, Norway
Death:

Närstående:
Dotter till Harald III "Hard ruler", king of Norway och Ellisif of Kiev
Hustru till Prince Imergi Ranaldsson of Dublin
Moder till Bethoc
Syster till Ingegerd Haraldsdotter, of Norway och Maria Haraldsdotter
Halvsyster till Magnus II Haraldsson, King of Norway och Olav Kyrre, Kung av Norge

Familj/Make/Maka: Prins Imergi RANALDSSON. Imergi föddes ca 1050 i Morven, Argyll, Scotland . [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Yrke: Konge av Norge 1046-1066



Känd som: "Hardrada", "Haraldr harðráði", "Hårdråde", "The Severe", "Haraldr Sigurðsson", "The Severe King", "stern counsel", "hard ruler", "Harald Sigurdsson Hardråde", "kong Harald Hardråde.", "King of Norway", "Hardråde"



Harald Hardråde (Sigurdsson) (Haraldur Sigurðarson)
http://www.friesian.com/germania.htm#norse
http://www.friesian.com/perifran.htm#hardrad
http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00140268&tree=LEO
http://runeberg.org/faderhist/0033.html
Haraldr III Harðráði Sigurðsson

Harold III (1015-1066), who is surnamed Haardraade, or "Ruthless, " was king of Norway from 1047 to 1066. He was the last of the great Viking aristocratic rulers whose fame extended throughout Europe.

Harald III of Norway http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_III_of_Norway



Harald Hardråde

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Hardr%C3%A5de
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Harald%20Hardr%E5de%20%28Sigurdsson%29
http://www.thepeerage.com/p11287.htm#i112863
http://www.answers.com/topic/harald-iii-of-norway
http://www.dokpro.uio.no/umk/myntherr/hhaa.html
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Harald_3_Hardr%C3%A5de/utdypning
http://www.nrk.no/programmer/radio/norgesglasset/1.896522



Harald Hardråde (1015 – 25. september 1066) var norsk konge fra 1046 først sammen med Magnus den gode, siden enekonge fra 1047 til 1066 da han falt i slaget ved Stamford Bridge og ble senere begravet i klosteret som lå i området rundt Klostergata i Trondheim. Han var sønn av Sigurd Syr på Ringerike og halvbror til Olav den hellige.

Han var den tredje norske konge ved navn Harald.

Harald var bare en guttunge da han ble med halvbroren Olav den hellige på flukten til Gardarike i 1028. Da Olav vendte tilbake til Norge to år senere var Harald med, og han var en av de meget få av Olavs hær som unnslapp etter slaget på Stiklestad. Han kom seg over til Sverige og videre over Gardarike til Bysants.

Den bysantinske (østromerske) keiseren holdt seg med en avdeling av skandinaviske leiesoldater, altså en slags fremmedlegion; den såkalte varjagergarden. De var viden kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte særlig stor pris på dem. En må tro at den unge Harald, som både hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen, og at han visste å vise gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Bysants gjorde han en kometkarriere, og ble snart utnevnt til øverstkommanderende for varjagerne. Skal man oversette dette til moderne militær stilling, ville han vel vært noe tilsvarende regimentssjef. Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i, det skal være i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika, og han hadde vært med og erobret hele 80 byer.

Sagaene forteller at han fikk vite om at nevøen, Magnus Olavsson, var tatt til konge i Norge. Harald mente han selv hadde krav på kongeverdigheten og dro hjem.

Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:

Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.

Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Bysants; bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offisersstilling. Videre forteller sagaene at Harald og hans menn var over all måte rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Bysants hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbyttet ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem; så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de en militær kompetanse som overgikk det meste her hjemme.

I løpet av et par år hadde Harald kjøpt seg støtte fra flere hold innen Norge, fra danekongen Svein Estridsson og fra svenskekongen Anund Jakob. I 1046 måtte Magnus den gode akseptere Harald som medkonge. Så døde Magnus allerede året etter, og Harald var enekonge i Norge. Fra nå arbeidet han målbevisst for å eliminere opposisjonen i det gamle aristokratiet. Blant annet var trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, Magnus den godes gamle støttespiller, en mulig fare som ikke lot seg bestikke. Einar og sønnen ble myrdet ganske brutalt i et bakhold. Einars hustru forsøkte å egge trønderne til opprør mot Harald, men forgjeves. Harald var rik nok til å kjøpe seg støtte fra hvem det skulle være, og brutal nok til å kvitte seg permanent med dem som ikke lot seg kjøpe.

Øst-Norge var fortsatt styrt av mer eller mindre selvstendige småkonger som for det meste anerkjente danekongen som overherre. Det var nok konger før Harald som hadde forsøkt å legge under seg i hvert fall deler av Øst-Norge, men stort sett hadde det blitt med forsøkene. Danskene satt med store økonomiske ressurser, og handelen over Oslo og Skien må ha vært ganske innbringende.

Harald, med sin bakgrunn fra Bysants, var selvsagt klar over hvor viktig det var å ha kontroll over handelen. Siden Harald Gråfells dager hadde den norske kongen behersket nordhandelen langs vestkysten. Nå ville Harald også ta styring med handelen fra det norske innlandet. Det gjorde han med de metodene han kjente fra tjenesten i varjagergarden. Harald var fullstendig uten skrupler, og det er mulig det er nå han fikk tilnavnet «hardråde».

Den politiske situasjonen på Østlandet har vært omdiskutert. Sagaene er klare på at landsdelen på dette tidspunkt var under den norske kongens overhøyhet. Nyere forskning, bl.a. ved historikeren Claus Krag har sannsynliggjort at Østlandet, og særlig områdene i Viken og Grenland, har hatt nær tilknytning til Danmark, og at Kaupang og Oslo opprinnelig ble anlagt for å tjene handelen mot Danmark. Videre går det fram at den norske kongemakten har gjort forsøk på å hevde overherredømme her, men at det har begrenset seg til bare kortere perioder. Harald Hardråde var dog ikke fornøyd med å kun herske over Norge. Han mente at han hadde vel så stor rett til å være konge over Danmark. Han kjempe en rekke slag mot danskekongen Svein Estridsson. Det blir ikke fred mellom de to partene før etter slaget ved Niså i 1062. Da går Harald i gang med å konsolidere riket innad. Tre sommersesonger går, der Harald og hans lille, men meget kompetente hær sveiper over Viken og Opplandene og slår all motstand ned for fote. Her benytter de også de mest drakoniske metodene de tilegnet seg i bysantinsk tjeneste. Skaldene forteller om at de etterlater «plogen stående i marka». Det vil si at soldatene har slaktet alle husdyr og brent alt korn, slik at de plyndrede bøndene og deres familier går en lang vinter med hungersnød i møte, og deretter - hvis de overlever - har de ingen trekkdyr til å pløye jordene.

Det er etter alt å dømme i forbindelse med dette felttoget at Harald tar kontroll over Oslo. For byen eksisterte på dette tidspunkt og hadde vært der i bortimot hundre år. Det som skjer er at han bygger ut byen til et administrativt senter og militært støttepunkt i Viken. Fra midten av 1000-tallet virker det som Oslo vokser kraftig.

Harald 3 Hardråde, Harald 3 Sigurdsson Hardråde, død 25. september 1066, Nøyaktig fødested er ikke kjent; ved Stamford Bridge, England; 1015–66. Norsk konge. Foreldre: Sigurd Syr (død ca. 1018) og Åsta Gudbrandsdatter. Gift 1043/44 med Ellisiv (russisk Jelisaveta) Jaroslavsdatter, datter av storfyrst Jaroslav (død 1054) av Kijev-Novgorod. Halvbror av Olav 2 Haraldsson den hellige (995–1030); far til Magnus 2 Haraldsson (ca. 1049–1069) og Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093).

Harald Hardråde er blant de fire–fem norske kongene i den eldre historien som har hatt størst betydning. Særlig må hans rolle som dynastigrunnlegger fremheves. De senere norske kongene, frem til 1387, var alle hans ætlinger. Ættlinjen fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre virker derimot oppkonstruert og mer usannsynlig. Derfor burde den norske kongeslekten i middelalderen heller kalles “Hardrådeætten” enn “Hårfagreætten”. Harald Hardråde bidrog helt vesentlig til konsolideringen av et eget norsk rike. Under ham fikk også dette riket (fastlandsriket) i hovedsak den utstrekning det hadde siden. Harald ruver dessuten som den siste store vikinghøvdingen og vikingkongen i nordisk historie.

Det er ingen av kongene før Sverre vi kan danne oss et så levende bilde av som Harald Hardråde. Sagaene om ham er riktignok usikre som kilder fordi de er nedskrevet så sent. Men vi har bevart større eller mindre deler av samtidige skaldekvad som ble laget til hans pris, av hele 10 forskjellige skalder, og dessuten mange “løsvers”. Harald var også selv en god skald. Versene hans er formfullendte, ofte preget av ironi og en viss røff humor. Adam av Bremens beretning er også en viktig kilde til Haralds historie.

Springbrettet for Haralds karriere var at han var halvbror av kong Olav Haraldsson; han var for øvrig født samme år som Olav kom til Norge og ble tatt til konge. Faren Sigurd Syrs østnorske “småkongedømme” ser ikke ut til å ha spilt noen vesentlig rolle som utgangspunkt. Men senere kilder gjør Sigurds og Haralds avstamning fra Harald Hårfagre til en hovedsak. Derimot er Hårfagre-avstamningen ikke nevnt i kilder fra Harald Hardrådes egen tid. En særlig grunn til å tvile på tradisjonen om Hårfagre-avstamningen, er at den av Harald Hårfagres sønner som Harald Hardråde skal stamme fra, er den obskure Sigurd Rise. Han var angivelig sønn av Harald og finnejenta Snøfrid, og forholdet mellom de to er en ren eventyrtradisjon.

Harald deltok i slaget på Stiklestad 1030 sammen med broren. Etter nederlaget rømte han østover og kom til Sverige, senere til Russland. Etter et par år hos fyrst Jaroslav, som regjerte i Kijev-Novgorod, reiste han videre og kom 1034/35 til Konstantinopel. Her gikk han i bysantinsk tjeneste som medlem av keiserens garde av nordeuropeere (“væringer”). I en bysantinsk kilde omtales han, ganske kort, under navnet Araltes, og det sies også at han fikk en høy militær rang.

Senere diktet Haralds norske hirdskalder om flere av felttogene han hadde vært med på i bysantinsk tjeneste. Tjodolv Arnorsson forteller at kongen hadde deltatt i 18 større slag, og videre at han under et felttog mot araberne inntok 80 byer. I kongesagaene er dette stoffet omformet og utvidet, med tilskudd av så vel vandresagn som lån fra forskjellige litterære kilder. Skaldene forteller også at Harald var innblandet i en palassrevolusjon i Bysants, som vi vet fant sted 1042. Men Harald var i første rekke et redskap for andre, og de norrøne kildene forstørrer og selvstendiggjør hans rolle. De fortegner også forholdet mellom ham og keiserinne Zoë, til dels med romantiserende trekk, og lar den vakre Maria, keiserinnens niese eller sønnedatter (i begge tilfeller en oppdiktet person), spille en viktig rolle ved flere anledninger.

Haralds tjeneste hos keiseren endte i konflikt. Han ble fengslet, sannsynligvis anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Men sammen med noen trofaste tilhengere, blant dem islendingene Halldor Snorresson og Ulv Uspaksson, lyktes det ham å rømme (1043/44) og dra tilbake til Jaroslav i Russland. Hit hadde han på forhånd sendt størsteparten av det krigsbyttet han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste. Før han drog videre til Norden, giftet han seg med Jaroslavs datter, Ellisiv. Tjodolv Arnorsson forteller at da skipet til Harald kom til Sverige, lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.

Haralds mål var nå åpenbart å bli norsk konge, om nødvendig ved å føre krig mot den daværende kongen, Magnus Olavsson, som var sønn av Olav den hellige og Haralds egen brorsønn. Som forberedelse for en slik krig inngikk han en avtale med Magnus' danske motstander, Svend Estridssøn, og den svenske kongen Anund Jakob, som var Svends forbundsfelle. Stilt overfor denne truende koalisjonen søkte Magnus å komme til forståelse med farbroren. 1046 ble de to enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge.

Haralds norske kongedømme ble preget av hans bakgrunn som militærleder. Han løste gjerne problemer gjennom maktbruk, ofte svært hardt og hensynsløst. En av skaldene hans skrøt av at han brøt forlik han hadde inngått; riktignok var det under kamper i Middelhavet, men han oppførte seg ikke vesentlig annerledes som konge i Norge. Hans ettermæle ble deretter, samtidig som hardheten hans uten tvil styrket kongedømmet. Den lille sagaen Ágrip (ca. 1190) sammenfatter Haralds styre slik: “Han styrte med stor hardhet og samtidig med god fred, og det var ingen annen konge som det stod slik age av hos alle folk på grunn av hans klokskap og dyktighet.” Snorre sammenligner Harald Hardråde og Olav den hellige, som også kunne være hard, men feller samtidig en moralsk dom over Harald: Olav hadde brukt voldsmakt for å sikre “kristendom og rettferdighet”, mens Harald herjet bare for å vinne “ære og makt”.

Gjennom hele sin regjeringstid, frem til 1064, førte Harald krig mot den danske kongen Svend Estridssøn. Haralds mål var å gjenopprette det herredømmet som hans forgjenger som norsk konge, Magnus den gode, hadde hatt også i Danmark. Krigshandlingene tok form av årvisse norske tokt til danske farvann. Men erobringen lyktes ikke, og 1064 sluttet de to kongene våpenhvile. Som følge av krigføringen var Haralds militære apparat betydelig. Den offensive styrken bestod av en relativt stor hird, mens han brukte det gamle vernepliktsforsvaret, leidangen, både utenlands og ellers særlig til å sikre norsk område mot danske motangrep. Sannsynligvis ble leidangen nå fastere organisert enn tidligere.

Å holde hirden kostet mange penger, og til tross for at toktene til Danmark også gav et anselig krigsbytte, var inntektene ikke nok til å dekke kostnadene. Til å begynne med ble underskuddet utlignet gjennom den kapitalen Harald hadde hatt med seg ved ankomsten til landet. Men så ble situasjonen vanskeligere for kongen, noe som kan avleses i hans myntutstedelse. Den var betydelig i omfang, og i den første tiden var sølvinnholdet i myntene helt normalt (ca. 90 %). Men i den såkalte “Haraldsslåtten”, midt i 1050-årene, er sølvinnholdet i myntene drastisk redusert (under 30 %).

Denne første inflasjonen i norsk historie er ellers bare ett av tegnene på kongens økonomiske vanskeligheter. Hans konflikt med kirken springer delvis ut av samme forhold. Harald har åpenbart brukt penger som stammet fra pilegrimsfarten til Nidaros for egne formål, til tross for protester fra erkebiskopen, den mektige Adalbert av Hamburg-Bremen. Harald krenket også kirken og erkebiskopen ved å hente biskoper til landet som enten ikke var vigslet eller vigslet i Frankrike og England. Da erkebiskopens utsendinger protesterte, skal Harald ifølge Adam av Bremen ha svart at “han ikke kjente til noen annen erkebiskop eller herre i Norge enn kongen selv”. (“Ordene virker som uttalt av en bysantinsk despot,” har Halvdan Koht treffende bemerket.) Konflikten mellom det norske kongedømmet og erkebiskopen ble først bilagt etter Haralds død.

At kongens makt økte innenlands, hang i noen grad sammen med utenrikspolitikken. Den danske kongemakten var nå underlegen sammenlignet med den norske. De norske stormennene hadde derfor intet rivaliserende fyrstehus å slutte seg til, slik de hadde hatt før 1035. Harald sørget også for å sjalte ut Einar Tambarskjelve, som fremstod som arvtaker etter de norske ladejarlene. Under det spente forholdet mellom de to, omkring 1050, innbød Harald til forliksmøte. Men Einar og sønnen Eindride var ikke før kommet til forhandlingene, i kongens “målstue”, før de ble hugd ned av Haralds menn. Ellers knyttet Harald til seg en rekke norske stormenn. Særlig spilte Giske-ætten en viktig rolle som kongens støttespillere, med Torberg og Finn Arnesson som de fremste; Torbergs datter Tora ble Haralds offisielle frille i et livsvarig forhold. Finn kom med tiden i et motsetningsforhold til kongen og drog til Danmark.

Harald kunne fare like brutalt frem hjemme som han ifølge skaldene hadde gjort som “bulgarbrenneren” på Balkan. En gang i 1050-årene protesterte opplendingene mot kongen (formodentlig mot skatter han påla). For å knekke bøndenes motstandsvilje herjet kongen fullstendig hensynsløst; hans menn brente gårder og slaktet ned buskapen for folk. Tjodolv Arnorsson beskriver kongens aksjon slik: “Han som kuer danene, tok hardt på raumene [romerikingene]; der tenker jeg den tapre Haralds fylking gikk fast frem. Kongen betalte med ild. Fyrsten rådet, branner flammet. De ynkelige bønder ble nokså spake.” Aksjonene ser ut til å være blitt avsluttet med omfattende jordegodskonfiskasjoner, som man ser spor etter i senere jordeboksmateriale. Etter dette hadde rikskongedømmet varig fotfeste også i det indre østlandsområdet.

Den senere sagatradisjonen sier at Harald Hardråde grunnla Oslo og at han ofte oppholdt seg i byen. Stedsvalget var ikke unaturlig med tanke på hvor opptatt Harald var av danske forhold og forholdene på Østlandet. Arkeologiske undersøkelser viser at det nok har vært antydninger til tettbebyggelse i Oslo før Harald, og man regner det for sannsynlig at Harald Blåtand var Oslos “egentlige grunnlegger” (P. G. Norseng). Men kongsgården og den tilhørende Mariakirken er sannsynligvis fra midten av 1000-tallet, og det var disse byggverkene som innledet den virkelige byutviklingen. Kongsgården har etter alt å dømme inkludert et enkelt forsvarsverk av “motte and bailey”-typen, etter engelsk forbilde, det vil si en jordhaug med et forsvarstårn av tre omgitt av en vollgrav med palisadeverk.

Harald mente at han var de tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger også på den måten at han hadde lovlig krav på den engelske tronen da den ble ledig 1066. Den ville han om nødvendig vinne med makt. I begynnelsen av september dette året seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav over til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder opplyser at det var 300 skip. Harald stod i forbund med Tostig Godwinsson, bror av den nyvalgte engelske kongen Harold Godwinsson. Mens Harald og Tostig var i ferd med å legge under seg Yorkshire, rykket Harold Godwinsson mot dem sørfra i ilmarsj og med langt større styrker. Angrepet kom overraskende på nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Sammen med nordmennene falt Tostig og mange engelskmenn. Haralds yngste sønn, Olav, fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge, og han overtok som konge sammen med broren Magnus.



Som 15-åring deltog Harald i slaget vid Stiklastad på Olav den heliges sida och flydde efteråt till Gårdarike och reste vidare till Bysantiska riket där Harald tog värvning 1034. Han deltog i strider på Sicilien och Bulgarien och tjänstgjorde slutligen i väringagardet i Miklagård hos kejsar Mikael IV. Han tjänstgjorde med de kejserliga styrkorna på Sicilien, och steg i graderna till manglavites, en hederstitel. Efter att ha kämpat mot bulgarerna på Balkan, utnämndes han till livvaktsofficer, spatharokandidates. Efter att Mikael IV dött blev Harald involverad i tronstridigheterna, och tog ställning mot Mikael V Kalafates, som också förlorade mot änkekejsarinnan Zoë. Harald önskade efter detta resa norrut, men Zoës nye make, kejsar Konstantin IX Monomachos, förvägrade Harald detta. Han flydde därför med en stor förmögenhet och gifte sig med storfurst Jaroslavs dotter Ellisif (Elisaveta) i Kiev. 1045 återkom han till Norge där hans anspråk på tronen erkändes. Han blev medregent till Magnus den gode. Vid Magnus död två år senare var Harald ensam kung.[1]

Harald angrep Danmark med norska flottor, och danske kungen Svend Estridson gick en augustikväll 1062 till attack mot Harald vid mynningen av Nissan utanför Hallands kust. Svend förlorade och lyckades med nöd klara sig i land. Fred slöts på Danaholmen i Göta älv.

Men 1066 seglade Harald Hårdråde till England med sin hird, och stupade i slaget vid Stamford Bridge i strid mot kung Harald Godwinson, vilken nitton dagar senare förlorade sitt land och sitt liv mot Vilhelm Erövraren i slaget vid Hastings.

Barn [redigera]

Med Ellisif:

1. Maria Haraldsdotter
2. Ingegerd Haraldsdotter
Med Tora Torbergsdotter:

1. Magnus
2. Olav Kyrre
Se även [redigera]

* Trollhätte kanal där hans färd uppför Göta älv även nämns.
Referenser [redigera]

Noter [redigera]

1. ^ Harrison, Dick, "Harald Hårdråde i Grekland", Kungabloggen, Svenska Dagbladet 2010-04-19
Källor [redigera]

* Claus Krag, Store norske leksikon, snl.no, "Harald 3 Hardråde – utdypning (NBL-artikkel)", läst 2009-06-13
Externa länkar [redigera]

* Harald hårdrådes historia Del av Emil Olsons översättning av Heimskringla.

Företrädare:
Magnus den Gode Norsk kung 1045-1066

Efterträdare:
Magnus Haraldsson
Olav Kyrre



Död:
Dog i slaget vid Stamford Bridge i England

Kung gift Drottning Ellisif YAROSLAWNA AV KIEV. Ellisif föddes ca 1032 i Kiev,Russland (idag Ukraina); dog 1070 i Østlandet, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Ryska: ????????? ??????? ????????? ???????? (??????????), Litauiska: Jelizaveta Elisif Jaroslavna Kijeviet?, Polska: Jelizaweta Jaroslawna of Kiev (Rurikid)



Also Known As: "Yelisaveta Yaroslawna"
Birthdate: cirka 1032
Birthplace: Kiev, Kiev Rus (present Ukraine)
Death: 1070 (34-42)
Østlandet (East-Norway), Norway

Närstående:
Dotter till Yaroslav the Wise, grand prince of Kiev och Ingegerd Olofsdotter

Hustru till Harald III "Hard ruler", king of Norway

Moder till Ingegerd Haraldsdotter, of Norway; Maria Haraldsdotter och Elizabeth Haraldsdotter

Syster till Vladimir Grand Prince of Novgorod; Anastasia of Kiev; Iziaslav Yaroslavich, Grand Prince of Kiev; Daughter #4, possibly Agatha; Igor* Yaroslavich Duke of Vladimir Volynsk och 4 andra

Halvsyster till Ilya Yaroslavich, prince of Novgorod och Grao-Duque Vsevolod I Yaroslavovic , of Kiev
Occupation: Drottning av Norge, Født i Kiev, Dronning, Queen of Norway (1047-1066)



About Ellisif of Kiev
From the English Wikipedia page of Elisiv of Kiev:

http://en.wikipedia.org/wiki/Elisiv_of_Kiev

Elisaveta Yaroslavna of Kiev (in Norwegian: Ellisif or Elisabeth), (1025 - ca 1067), was a Rus' Princess of Kiev and a Norwegian queen, wife and queen consort of king Harald III of Norway.

Elisaveta was born to Prince Yaroslav I of Kiev and Princess Ingegerd Olofsdotter of Sweden. She was the sister of Anne of Kiev, queen and regent of France, and Anastasia of Kiev, queen of Hungary.

During the winter of 1043-44, Elisaveta was married to Prince Harald Sigurdsson of Norway, who was in service of her father at the time.

In 1045, she followed Harald to Norway, were they became king and queen of Norway. In Norway, she was called Queen Elisiv.

In 1047, her husband became the sole ruler.

In 1048, Harald took another wife, Tora Torbergsdatter.

In 1066, Harald invaded England, where he died. Elisiv and her daughters followed Harald to England, where Maria died, as it was said, at the news of her father's death.

Elisiv and her second daughter Ingegerd returned to Norway with the Norwegian fleet. She lived the rest of her life with her step-son King Olav Kyrre on Ostlandet. She is not likely to have lived long as a widow, and is presumed to have died the year after she was widowed, although the year of her death is unknown.

It has sometime been said, that she married King Sweyn II of Denmark as a widow, but she may have been confused with Harald's second wife Tora Torbergsdatter, who is also suggested to have married Sweyn as a widow.

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00279852&tree=LEO

Elisabeth eller Elisaveta ble født i Kiev som datter av prins Jaroslav I av Kiev og prinsesse Ingegjerd Olofsdatter av Sverige. Hun var søster av Anne av Kiev, dronning og regent av Frankrike, gift med Henrik I av Frankrike; og Anastasia av Kiev, dronning av Ungarn , gift med Andreas I av Ungarn; og til sist Agatha av Kiev, gift med engelske Edvard den landflyktige. I løpet av vinteren 1043-1044 ble Elisaveta gift med leiesoldaten Harald Sigurdsson fra Norge som var i tjeneste hos hennes far på den tiden.

I 1045 fulgte Elisaveta, eller Ellisiv som hun ble hetende, Harald til Norge hvor hun ble dronning da Harald tvang sin nevø kong Magnus, sønn av Olav Digre, til å dele riket med seg. Kort tid etter døde nevøen etter en rideulykke og Harald ble enekonge av både Norge og Danmark i 1047. Året etter at Magnus døde giftet kong Harald til seg med ytterligere en kvinne, Tora Torbergdatter som han fikk to sønner med, Magnus og Olav. I 1066 invaderte Harald England da han mente at han hadde arvet et krav på landet etter Magnus den gode, men døde i slaget ved Stamford bro det samme året.

Ellisiv og hennes døtre, Maria og Ingegerd, fulgte kong Harald med på ferden til England. I henhold til Snorre Sturlason oppholdt Ellisiv seg ved skipene på et sted han kaller Ravnsør, i dag heter det Ravenseer, den ytterste odden av Holderness i East Riding of Yorkshire. Her skal Maria ha «fått brådød samme dag og samme stund som hennes far kong Harald hadde falt» [1].

Ellisiv og Ingegerd dro tilbake til Norge sammen med norske flåten. Hun bosatte seg sammen med stesønnen Olav på Østlandet, og det synes ikke som hun levde lenge, kanskje året etter var hun død.

Jaroslavna, Ellisif (Elizabeth) var gift första gången med Harald 'Hårdråde' och efter hans död år 1066 blev hon gift med danske kungen Sven Estridsen i dennes tredje äktenskap.

Elisabeth gifte sig med alla tiders största norska viking, Harald Hårdråde, gammal vapenbroder till Jaroslav. En vårdag år 1045 seglade de nygifta från Aldeigjuborg vid Ladoga till Sigtuna med skeppen nedlastade av guld och andra dyrbarheter som Harald hade samlat under sina år i den bysantinske kejsarens tjänst. Sedan dröjde det inte länge förrän Harald hade manövrerat sig upp på den norska tronen. (Källa: Rune Edberg, arkeolog och journalist, gm Patric Hadenius)

From Darryl Lundy's Peerage page (Forrás):

http://www.thepeerage.com/p11298.htm#i112975

(Ben notes: This is the first time that I've seen Darryl Lundy this inaccurate - his work is usually well-researched. Jaroslawna would be the middle name in German. Presumably, Jiri Louda and Michael MacLagan must have got it wrong for this individual, and the mistake was transferred along.)

Jatoslawa of Novgorod (1)

F, #112975

Last Edited=7 Mar 2007

Jatoslawa of Novgorod is the daughter of Jarislaus I, Grand Duke of Kiev and Ingegarde of Sweden. (2), (3) She married Harald III Hardrade, King of Norway, son of Sigurd Syr, King of Ringeringe and Asta (?), in 1045. (1)

Jatoslawa of Novgorod was also known as Elizabeth.

Children of Jatoslawa of Novgorod and Harald III Hardrade, King of Norway

-1. Maria (?) d. 1066

-2. Ingegard (?)+ (1)

-3. Magnus II Haraldsson, King of Norway+ b. 1049, d. 1069 (2)

-4. Olav III Haraldsson, King of Norway+ b. 1050, d. c 1093 (2)

Citations

1.[S16] Jirí Louda and Michael MacLagan, Lines of Succession: Heraldry of the Royal Families of Europe, 2nd edition (London, U.K.: Little, Brown and Company, 1999), table 16. Hereinafter cited as Lines of Succession.

2.[S16] Louda and MacLagan, Lines of Succession, table 24.

3.[S262] Russia, online http://www.friesian.com/russia.htm. Hereinafter cited as Russia.

From the Foundation for Medieval Genealogy page on Russia Rurikid:

http://fmg.ac/Projects/MedLands/RUSSIA,%20Rurik.htm

IELIZAVETA Iaroslavna (-after 25 Sep 1066).

Snorre records the marriage of King Harald and Elisabeth "called by the Northmen Ellisif" daughter of "King Jarisleif", specifying in a later passage that "the Swedish king Olaf…was brother of [her] mother"[167]. Morkinskinna records the marriage of “Haraldr Sigurdarson” and “King Yaroslav and Queen Ingigerdr…daughter…Elisabeth, the Norsemen call her Ellisif”[168].

Snorre records that "Queen Ellisif came from the West…with her stepson Olaf and her daughter Ingegerd" after her husband was killed[169].

m (1044) HARALD Sigurdson, son of SIGURD Syr King of Ringeringe & his wife Asta Gudbrandsdatter (1015-killed in battle Stamfordbridge 25 Sep 1066). He succeeded in 1047 as HARALD III "Hardråde" King of Norway.

From the English Wikipedia page of Elisiv of Kiev:

http://en.wikipedia.org/wiki/Elisiv_of_Kiev

Elisaveta Yaroslavna of Kiev (in Norwegian: Ellisif or Elisabeth), (1025 - ca 1067), was a Rus' Princess of Kiev and a Norwegian queen, wife and queen consort of king Harald III of Norway.

Elisaveta was born to Prince Yaroslav I of Kiev and Princess Ingegerd Olofsdotter of Sweden. She was the sister of Anne of Kiev, queen and regent of France, and Anastasia of Kiev, queen of Hungary.

During the winter of 1043-44, Elisaveta was married to Prince Harald Sigurdsson of Norway, who was in service of her father at the time.

In 1045, she followed Harald to Norway, were they became king and queen of Norway. In Norway, she was called Queen Elisiv.

In 1047, her husband became the sole ruler.

In 1048, Harald took another wife, Tora Torbergsdatter.

In 1066, Harald invaded England, where he died. Elisiv and her daughters followed Harald to England, where Maria died, as it was said, at the news of her father's death.

Elisiv and her second daughter Ingegerd returned to Norway with the Norwegian fleet. She lived the rest of her life with her step-son King Olav Kyrre on Ostlandet. She is not likely to have lived long as a widow, and is presumed to have died the year after she was widowed, although the year of her death is unknown.

It has sometime been said, that she married King Sweyn II of Denmark as a widow, but she may have been confused with Harald's second wife Tora Torbergsdatter, who is also suggested to have married Sweyn as a widow.

Children

Elisaveta was married to Harald in 1043 or 1044. They had two known children:

1. Maria Haraldsdotter of Norway, died in England 1066.

2. Ingegerd of Norway, (d. 1120), queen of Denmark and Sweden.

References

This article is a translation of its equivalent on Bulgarian Wikipedia

Snorre Sturlason: Snorres kongesagaer, bind II: «Harald Hårfagres saga» side 217. Oslo 2003.

Biografi

Född 1032 i Ukraina.

Gifte och barn

Harald III "hårdråde" Sigurdsson.

Gift

Maria Haraldsdotter.
Ingierd Haraldsdotter.
Sven II Estridsen.

Gift

Knut II "den helige" Svensen.
Benedict Bengt Svensen.
Erik I Ejegod Svensen.
Björn Svensen.
Olof I Hunger Svensen.
Sven "Tronkrävare" Svensen.
Niels Svensen.
Guttorm Svensen.
Eymund Svensen.
Thorgils Svensen.
Ingrid Svensdatter.
Ulf (Ubba) Svensen.
Ragnhild Svendsdotter.
Helen (Gunhild) Svendsdotter.
Sigurd Svensen.
Margareta Svendsdotter.

Noteringar:

Fra Heimskringla:

De sier ellers om kong Sigurds måte å være på, at han var svær til å arbeide og tok seg av mye av stellet med gard og gods; han styrte gardsdrifta sjøl. Han var ikke noen praktlysten mann og var nokså fåmælt; han var den klokeste mann av alle som var i Norge dengang, og den rikeste på løsøre, han var fredsommelig og føyelig. Åsta, hans kone, var raus og storlynt. De hadde disse barna: Guttorm, han var eldst, så Gunnhild, Halvdan, Ingerid og Harald.

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=Guttorm%20Sigurdsson%20(3)&list=&vis=

Sigurd gift Drottning Åsta GUDBRANDSDATTER. Åsta föddes ca 970 i Vestfold, Norge; dog 1020 i Buskerud, Norge; begravdes i Oppland, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Birthdate: cirka 924
Birthplace: Haugesund, Rogaland, Norway
Death: 1018 (90-98)
Hadafylke, Norway
Begravningsort: Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
Närstående:
Son till Prins af Norge, Konge over Hadafylke, Sigurd Rise Haraldsson "Hrise" och nn Vebjørnsdatter
Make till Tora Ranesdatter och Ingebjørg Einarsdatter
Fader till Sigurd Syr; Vebjørn på Huseby; NN Sister of Sigurd Syr och Reidar Halvdanssøn
Occupation: Konge på Opplandene ca. 960, Konge på Oppland, Bonde, (King) konge på Opplandene, Konge på Ringerike, Konge på ringerike



About King Halvdan Sigurdson
Heimskringla :Olav Tryggvasons saga avsnitt 60

http://www.olhov.net/olavtry.html

http://www.friesian.com/germania.htm#norse

http://runeberg.org/faderhist/0033.html

Halvdan Sigurdsson "Gray" Grå, konge på Opplandene

Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60: 'Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre'.

Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham. (Källa: Tore Nygaard, Linköping)

Hadafylke ble i den senere middelalder brukt som betegnelse for områdene rundt Tyrifjorden og Randsfjorden østover til Toten samt Hadeland og Land i Oppland fylke. I tillegg hørte Ringerike, Modum, Sigdal og Krødsherad i Buskerud fylke til Hadafylke. Navnet kom av hadar, beboerne av Hadeland. (Kilde: Bjørn Markhaus, Norge)

ABT 0935 - ____

OCCUPATION: Konge på Ringerike ('i Oplandene' ?)

BIRTH: ABT 0935, (?) Rise på Ringerike

Father: Sigurd Haraldsønn RISE

Mother: NN VEBJØRNSDATTER

Family 1 : NN NERIDSDATTER

+Sigurd Halvdansson SYR

Kilde: nermo.org

Småkonge. Levde 960.

Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre.

Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

From Snorre Sturlasson: King Olaf Trygvason's Saga:

"67. OLAF HARALDSON BAPTIZED.

Asta, the daughter of Gudbrand, soon after the fall of Harald Grenske married again a man who was called Sigurd Syr, who was a king in Ringerike. Sigurd was a son of Halfdan, and grandson of Sigurd Hrise, who was a son of Harald Harfager. ..."

Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham.

Noted events in his life were:
• He was a King of Hadaflyke

Halfdan Sigurdsson, King of Hadaflyke

M, #42756

Last Edited=28 May 2008

Halfdan Sigurdsson, King of Hadaflyke was the son of Sigurd Hrise, King of Hadaflyke.
Halfdan Sigurdsson, King of Hadaflyke gained the title of King Halfdan of Hadaflyke.
Child of Halfdan Sigurdsson, King of Hadaflyke

-1. Sigurd Syr, King of Ringeringe+ d. 1018

Forrás:

http://www.thepeerage.com/p4276.htm#i42756

Hadafylke brukades i den senare medeltiden som beteckning för områdena runt Tyrifjorden och Randsfjorden österut till Toten samt Hadeland och Land i Oppland fylke. Ringerike, Modum, Sigdal och Krödsherad i Buskerud fylke hörde till Hadafylke. Namnet kom av hadar, de som bodde Hadeland. (Fra Skanke-släktens historia, G.V.C. Young, stamtavla 1a)
Halfdansson, Sigurd Sow. Died: 1018. Father: Sigurdsson, Halfdan. Father: Haraldsson, Sigurd a-Bush, Underking of Trondhiem. Child 1: Halfdansson, Sigurd Sow. (Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England)

http://www.espell.se/saga/pdbcedab4.html

Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre.
Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60:



Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham.

Sources: ANCIENTFACES: http://www.ancientfaces.com/research/person/1174601/halvdan-sigurdsson-gray-sigurdsson-gr-konge-p-opp Lars-Erik Stråhlman
Konge på Opplandene 960
Konge i Hadaflyke,Norge.
Nicknames: "Hálfdan", "Halvdan Sigurdson", "Grå" Birthdate: 935 Birthplace: Haugesund, Rogaland, Norway Death: Died 1018 in Hadafylke, Norway Occupation: Konge på Opplandene ca. 960

Om Halvdan Sigurdson, på Opplandene (Norsk)
Halvdan Sigurdsson "Grå", konge over Opplandene

Halvdan var angivelig sønn til Sigurd Rise og sønnesønn til Harald Hårfagre. Han var ca. 960 konge på Opplandene. I Håkon jarls tid fikk han Hadafylke sammen med sine helbrødre og synes å ha overlevet dem alle.

Fra Snorre Sturlasson: Olav Trygvessons saga, avsnitt 60: 'Samme vinter dro kong Olav opp på Ringerike og kristnet der. Åsta Gudbrandsdatter giftet seg snart igjen etter Harald Grenskes død, med en mann som het Sigurd Syr (Sugge); han var konge på Ringerike. Sigurd var sønn til Halvdan, og han var sønn til Sigurd Rise, sønn til Harald Hårfagre'.

Det fortelles at han var gift med en datter til Nerid jarl. Dette kan ikke være riktig, da Nerid levde så tidlig som ved 800. Derimot kan hans hustru ha stammet fra ham. (Källa: Tore Nygaard, Linköping)

Hadafylke ble i den senere middelalder brukt som betegnelse for områdene rundt Tyrifjorden og Randsfjorden østover til Toten samt Hadeland og Land i Oppland fylke. I tillegg hørte Ringerike, Modum, Sigdal og Krødsherad i Buskerud fylke til Hadafylke. Navnet kom av hadar, beboerne av Hadeland. (Kilde: Bjørn Markhaus, Norge)

Heimskringla :Olav Tryggvasons saga avsnitt 60 http://www.olhov.net/olavtry.html

http://www.friesian.com/germania.htm#norse

http://runeberg.org/faderhist/0033.html

Kung gift Tora RANESDATTER. Tora föddes ca 950 i Bergen, Hordaland, Norge; dog 970 i Ringerike, Buskerud, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Birthdate: cirka 950
Birthplace: Bergen, Hardaland, Norway
Death: 970 (16-24)
Ringerike, Buskerud, Norge
Närstående:
Dotter till Rane "Smalnese" "Slim-nose" Hroison, Mjonev och NN Smalnese
Hustru till King Halvdan Sigurdson
Moder till Sigurd Syr; Vebjørn på Huseby och NN Sister of Sigurd Syr