Noteringar:

Håkon «den Gode» Adalsteinsfostre (Haraldsson), King of Norway
Norska: Håkon «den Gode» Adalsteinsfostre (Haraldsson), Konge av Norge
Also Known As: "Håkon den gode", "Hákon Aðalsteinsfóstri", "Håkon Adalsteinsfostre", "Haakon I of Norway (the Good)", "Haakon The Good", "Hákon góði"
Birthdate: cirka 921
Birthplace: Håkonshella, Bergen, Hordaland, Norway
Death: 961 (36-44)
Fittjar, Stord, Hordaland, Norway (Såret i slaget på Fitjar og døde)
Begravningsort: Haug At Seim, Nordhordland, Norge
Närstående:
Son till Harald Hårfager Halfdansson och Tora «Mostaff» Mosterstong
Make till N.N.
Fader till Tora Håkonsdatter
Halvbror till Ingebjørg Haraldsdotter; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Halvdan «the Black» Haraldsson, King of Trondheimen; Halftan Haraldsson «the White» Kvite; Sigfrod Haraldsson, King of Trondheimen; Aalov Haraldsdatter; Rörek Haraldsson; Sigtrygg (Sigtryggur) Haraldsson; Frode Haraldsson; Torgils Haraldsson; Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway; Bjørn Farmand Haraldson; Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark; Ragnar Haraldsson «Rykkil»; Halvdan Haraldsson «Longlegs» Hålegg; Gudrød Haraldsson «Gleam» Ljome, Konge av Hadeland; Ragnvald Haraldsson «Straightley» Rettilbeine; Prins af Norge, Konge over Hadafylke, Sigurd Rise Haraldsson "Hrise"; Ingegjerd Haraldsdotter; Ring (Hringur) Haraldsson; Dag Haraldsson och Gudrød Haraldsson Skirja, King on Isle of Man « mindre
Occupation: Konge i Norge ca. 935-961, Konungr af Norge Hús af Ynglinga, King of Norway 935-961 AD, Kung av Norge 933-959, Överkung 935-951, Kung av Northumberland, Överkonung 935-951 talet, Kung i Norge 933-959



About Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre
Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri) ca 921-961, PAM

( = Håkon Adalsteinsfostre)

(In English: Hakon Athelstan's foster-son)

Norwegian king 935-961 (ca)

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=H%E5kon%20den%20gode%20%28Haraldsson%29&list=&vis=

http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_den_gode

http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_I_of_Norway

Haakon I of Norway

Haakon I (Old Norse: Hákon Aðalsteinsfóstri, Norwegian: Håkon Adalsteinsfostre), (c. 920–961), surnamed the Good, was the third king of Norway and the youngest son of Harald Fairhair.[1]

Haakon was fostered by King Athelstan of England, as part of a peace agreement made by his father.[2] The English king brought him up in the Christian religion, and on the news of his father’s death provided him with ships and men for an expedition against his half-brother Eirik Bloodaxe, who had been proclaimed king. On his arrival in Norway, Haakon gained the support of the landowners by promising to give up the rights of taxation claimed by his father over inherited real property.

Eirik fled to the Orkney Islands and later to the Kingdom of Jorvik, eventually meeting a violent death on Stainmore, Westmorland, in 954 along with his son, Haeric. His sons allied themselves with the Danes, but were invariably defeated by Haakon, who was successful in everything he undertook except in his attempt to introduce Christianity, which aroused an opposition he did not feel strong enough to face. He was mortally wounded at the Battle of Fitjar in 961, after a final victory over Eirik’s sons. So entirely did even his immediate circle ignore his religion that Eyvindr Skáldaspillir, his court poet composed a poem, Hákonarmál, on his death representing his welcome by his ancestors' gods into Valhalla.

The succession issue was settled as Harald II, third son of Eirik, ascended the throne. However the Norwegians were severely tormented by years of war and welcomed the Danish invading force led by Harold Bluetooth.

Håkon den Gode Adalsteinsfostre (Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) var Norges konge ca. 933. Han levde ca. år 918 – 961.

Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd jarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.

Oppfostring i England

Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmenutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins.

Da Håkon var omtrent 20 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom.

Gjenoppretter kongedømmet

Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk.

Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950-54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir av sagaforfatterne tolket som at han hadde frasagt seg kristendommen.

Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.

Dansk aggresjon

Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Østnorge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med.

Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjels år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte.

Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond, den ligger på Frei, nå like ved Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden og jage dem hjem til Danmark.

I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. De klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde.

Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode.

Reformatoren

Håkon den Gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene.

Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv.

Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes - bortsett fra en mindre livvakt - måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys.

En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan.

En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen).

Håkon den Gode Adalsteinsfostre (Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) var Norges konge ca. 933. Han levde ca. år 918 – 961.

Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd jarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.

Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmenutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins.

Da Håkon var omtrent 20 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom.

Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk.

Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950-54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir av sagaforfatterne tolket som at han hadde frasagt seg kristendommen.

Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.

Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Østnorge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med.

Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjels år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte.

Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark.

I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. De klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde.

Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode.

Håkon den Gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene.

Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv.

Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes - bortsett fra en mindre livvakt - måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys.

En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan.

En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen).

Haakon I, King of Norway (1)

M, #42755, d. after 960

Last Edited=21 May 2008

Haakon I, King of Norway was the son of Harald I, King of Norway. (1) He died after 960, killed.
Haakon I, King of Norway also went by the nick-name of Haakon 'the Good' (?).1 He succeeded to the title of King Haakon I of Norway in 933. (1)
Forrás:

http://www.thepeerage.com/p4276.htm#i42755

Håkon den gode Adelsteinsfostre, konge i Norge 935- 960.

Drept i slaget med sønnene til Eirik Blodøks ved Fitjar ved Stord

http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_I_of_Norway

http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_I_of_Norway
Haakon I (Old Norse: Hákon Aðalsteinsfóstri, Norwegian: Håkon Adalsteinsfostre), (c. 920–961), given the byname the Good, was the third king of Norway and the youngest son of Harald Fairhair and Thora Mosterstang.

Early life

King Harald determined to remove his youngest son out of harm's way and accordingly sent him to the court friend, King Athelstan of England. Haakon was fostered by King Athelstan, as part of a peace agreement made by his father, for which reason Haakon was nicknamed Adelstenfostre. The English king brought him up in the Christian religion.

On the news of his father's death King Athelstan provided Haakon with ships and men for an expedition against his half-brother Eirik Bloodaxe, who had been proclaimed king.

Reign

Upon his arrival back in Norway, Haakon gained the support of the landowners by promising to give up the rights of taxation claimed by his father over inherited real property. Eirik Bloodaxe soon found himself deserted on all sides, and saved his own and his family's lives by fleeing from the country. Eirik jad fled to the Orkney Islands and later to the Kingdom of Jorvik, eventually meeting a violent death on Stainmore, Westmorland, in 954 along with his son, Haeric.

In 953, Haakon had to fight a fierce battle at Avaldsnes against the sons of Eirik Bloodaxe. The battle is said to have been at the Bloodheights (Blodheia) which gained its name from this event. Haakon won the battle at which Eirik's son Guttorm died. One of Haakon's most famous victories was the Battle of Rastarkalv (near to Frei) in 955. By placing ten standards far apart along a low ridge, he to gave the impression his army was bigger than it actually was. He managed to fool Eirik’s sons into believing that they were out-numbered. The Danes fled and were slaughtered by Haakon’s army. The sons of Eirik returned in 957, with support from the Danish king, Gorm the Old. But again they were defeated by Haakon's effective army system.[3]

Haakon was frequently successful in everything he undertook except in his attempt to introduce Christianity, which aroused an opposition he did not feel strong enough to face. So entirely did even his immediate circle ignore his religion that Eyvindr Skáldaspillir, his court poet, composed a poem, Hákonarmál, on his death representing his welcome by his ancestors' gods into Valhalla.

Succession

Three of the sons of Eirik Bloodaxe (Gamle, Harold, and Sigurd) landed unnoticed on Hordaland in 961 and surprised the king at his residence in Fitjar. Haakon was mortally wounded at the Battle of Fitjar (Slaget ved Fitjar) after a final victory over Eirik’s sons. The King’s arm was pierced by an arrow and he died later from his wounds. He was buried in the burial mound (Håkonshaugen) in the village of Seim in Lindås municipality in the county of Hordaland. After Haakon's death, Harald Greycloak, third son of Eirik Bloodaxe, jointly with his brothers became kings of Norway. However, they had little authority outside Western Norway. Harald, by being the oldest, was the most powerful of the brothers. The succession issue was settled when he ascended the throne as Harald II. Subsequently the Norwegians were severely tormented by years of war. In 970, Harald II was tricked into coming to Denmark and killed in a plot planned by Sigurd Haakonsson's son Haakon Sigurdsson, who had become an ally of Harold Bluetooth.

Modern references

Haakon’s Park (Håkonarparken) in Fitjar is the location of a sculpture of Haakon the Good sculpted by Anne Grimdalen. The statue was erected during 1961 at the one thousand year commemoration of the Battle of Fitjar.

Haakon I is a major character in Mother of Kings by the Danish-American writer Poul Anderson.

Hakon is also the protagonist of Eric Schumacher's book God's Hammer.

Håkon den Gode og bøndene ved blotet på Mære. Oljemålning av Peter Nicolai Arbo 1860.



Död:
Såret i slaget på Fitjar og døde

Noteringar:

Harald Hårfager Halfdansson
Engelska (förvalt): Konge Harald Halfdansson, Norse, Old: Haraldr Hálfdanarson, Norska: Harald Hårfagre Halvdansson, Danska: Konge af Norge Harald I "Fairhair", af Norge, Litauiska: Norvegijos karalius Haraldas Puikiaplaukis Halfdansson
Also Known As: "Harald Hårfager", "Fairhair", "Finehair", "Haraldr Hárfagri", "Lufa", "Haraldur Hálfdanarson", "Haraldur hinn hárfagri", "Veelhaar", "Mooihaar", "Hårfagre", "/Fairhair/", "Norse", "Harold I "Thick Hair" of Norway", "Harald Hårfagre"
Birthdate: cirka 850
Birthplace: Lærdal, Lærdal, Sogn og Fjordane, Norway
Death: 932 (78-86)
Avaldsnes, Karmøy, Rogaland, Norway (Hauglagt på Haug ved Karmsundet Haugesund)
Begravningsort: Karmsundet, Haugesund, Rogaland, Norway

Närstående:

Son till Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte och Ragnhild Haraldsdotter

Make till ?? ??, (Ingebjørg's mother); Åsa Håkonsdatter; Gyda Eriksdatter, fra Hordaland; Ragnhild «den Mäktiga» Eiriksdotter; Svanhild Eysteinsdotter och 2 andra
Partner till Tora «Mostaff» Mosterstong

Fader till Ingebjørg Haraldsdotter; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Halvdan «the Black» Haraldsson, King of Trondheimen; Halftan Haraldsson «the White» Kvite; Sigfrod Haraldsson, King of Trondheimen; Aalov Haraldsdatter; Rörek Haraldsson; Sigtrygg (Sigtryggur) Haraldsson; Frode Haraldsson; Torgils Haraldsson; Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway; Bjørn Farmand Haraldson; Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark; Ragnar Haraldsson «Rykkil»; Halvdan Haraldsson «Longlegs» Hålegg; Gudrød Haraldsson «Gleam» Ljome, Konge av Hadeland; Ragnvald Haraldsson «Straightley» Rettilbeine; Prins af Norge, Konge over Hadafylke, Sigurd Rise Haraldsson "Hrise"; Ingegjerd Haraldsdotter; Ring (Hringur) Haraldsson; Dag Haraldsson; Gudrød Haraldsson Skirja, King on Isle of Man och Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre

Occupation: First King of Norway / Norjan kuningas, Kung, første konge av norge, Norges konge, Konge 865-933, Konge av Norge, Konge af Norge, King, King of Norway, Konge, Konungur yfir Noregi, L7BN-Q3P, Kung av Norge (900-931), Kung i Norge 900-931



Oversikt over vikingeætter

http://www.palmaer.nu/genealogi/links62.htm

Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..."

"17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære."

"21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

"Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark."

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der."

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang.

Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund. 1).

1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94.

Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke. Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet.
Harald Hårfagre (ca. 848–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta.

Som konge: Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt.

Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende.

Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll.

Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre.

Tilnavnet «Hårfagre»: Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg.

Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre».

Harald Hårfagres død: Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund.

Familie og barn: Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv.

Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette.

Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt.

Med Gyda Eiriksdatter:

Ålov Årbot Rørek Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Frode Haraldsson Torgils Haraldsson

Med Åsa Håkonsdatter:

Guttorm Haraldsson Halvdan Svarte Haraldsson Halvdan Kvite Haraldsson Sigrød Haraldsson

Med Ragnhild Eiriksdatter:

Eirik Blodøks

Med Svanhild Øysteinsdatter:

Bjørn Farmann Olav Haraldsson Geirstadalf Ragnar Rykkel

Med Åshild Ringsdatter:

Ring Haraldsson Dag Haraldsson Gudrød Skirja Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)

Med Snøfrid Svåsedatter:

Sigurd Haraldsson Rise Halvdan Hålegg Gudrød Ljome Ragnvald Rettilbeine

Med Tora Mosterstong

Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre)



Harald 1 Hårfagre – utdypning (NBL-artikkel) Forfatter: Claus Krag

Harald 1 Hårfagre, Nøyaktig fødselsår og fødested er ikke kjent; Nøyaktig dødsår og -sted er ikke kjent; trolig død kort etter 930. Norsk konge. Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter). Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895–954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre “den gode” (ca. 920–ca. 960).

Som landets første “enekonge” har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at “rikssamlingen” var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.

Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.

Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, “Luva”, er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som “den lurvete”, og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med “seiershue” (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.

Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.

Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for “Halvdans sønn”. Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056–1133), sier at “den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen”. Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på “det krigerske Ringerike”, hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: “Sogningenes konge” (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).

Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.

Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.

Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.

Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: “Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen.” Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans – Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = “tjukken”; Haklang = “han med lang hake”) og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne “aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk”. Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig

Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han “bor på Utstein”, og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.

Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om “sammenerobringen” av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et “redskap” for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige “nordveien”, slik at det nordnorske kystaristokratiet – høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder – kunne få brakt varene sine trygt sørover.

Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute – “sjøkongen går i land” var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok “odelen” fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.

Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.

Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte “åtte brødre” når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.

Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets “tusenårige beståen”, etter en landsomfattende innsamling – som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.

Kilder og litteratur

?HKr. ?Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972 ?H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931 ?A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.) ?H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955 ?A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983 ?Ólafia Einarsdóttir: “Dateringen af Harald hårfagers død”, i HT, bd. 47, 1968, s. 15–34 ?A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976 ?P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, 1977 ?C. Krag: “Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen”, i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170–195 ?d.s.: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995



Konge ca år 870 til 933.

Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938.

1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF. Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man, and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander ('hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike. Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys, and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark.

ENDNOTES: (1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed.

2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS. After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight, without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark. King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum.

3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE. King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his lawful wife upon the condition that he shall first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people."

4. KING HARALD'S VOW. Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"added he, " I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words.

ENDNOTES: (1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king.

5. THE BATTLE IN ORKADAL. After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it, on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the people in Orkadal district went under King Harald, and became his men.

6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY. King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes, both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem, many great men joined the king and took his service.

7. BATTLE IN GAULARDAL. It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him.

8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT. North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword, fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1)

ENDNOTES: (1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed.

9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS. King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn, or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him. Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at Opdal forest, before he went upon this expedition.

"O'er the broad heath the bowstrings twang, While high in air the arrows sang. The iron shower drives to flight The foeman from the bloody fight. The warder of great Odin's shrine, The fair-haired son of Odin's line, Raises the voice which gives the cheer, First in the track of wolf or bear. His master voice drives them along To Hel -- a destined, trembling throng; And Nokve's ship, with glancing sides, Must fly to the wild ocean's tides. -- Must fly before the king who leads Norse axe-men on their ocean steeds."

10. BATTLE AT SOLSKEL King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: --

"Thus did the hero known to fame, The leader of the shields, whose name Strikes every heart with dire dismay, Launch forth his war-ships to the fray. Two kings he fought; but little strife Was needed to cut short their life. A clang of arms by the sea-shore, - And the shields' sound was heard no more."

The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter.

11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN. The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More. Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men; pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants, that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom, than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid, and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell. Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship. King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: --

"Against the hero's shield in vain The arrow-storm fierce pours its rain. The king stands on the blood-stained deck, Trampling on many a stout foe's neck; And high above the dinning stound Of helm and axe, and ringing sound Of blade and shield, and raven's cry, Is heard his shout of Victory!'"

Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions.

12. KING VEMUND BURNT TO DEATH. After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of. Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was.

13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE. The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the oast, and subdued Firdafylke. Then he sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: --

"He who stood a rooted oak, Unshaken by the swordsman's stroke, Amidst the whiz of arrows slain, Has fallen upon Fjalar's plain. There, by the ocean's rocky shore, The waves are stained with the red gore Of stout Earl Hakon Grjotgard's son, And of brave warriors many a one."

14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK. King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was, with his court, going about in Vermaland in guest-quarters.

15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE. King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings, but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king, and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road, but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while.

16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG. King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: --

"The Norseman's king is on the sea, Tho' bitter wintry cold it be. -- On the wild waves his Yule keeps he. When our brisk king can get his way, He'll no more by the fireside stay Than the young sun; he makes us play The game of the bright sun-god Frey. But the soft Swede loves well the fire The well-stuffed couch, the doway glove, And from the hearth-seat will not move."

The Gautlanders gathered people together all over the country.

17. THE BATTLE IN GAUTLAND. In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: --

"The king who finds a dainty feast, For battle-bird and prowling beast, Has won in war the southern land That lies along the ocean's strand. The leader of the helmets, he Who leads his ships o'er the dark sea, Harald, whose high-rigged masts appear Like antlered fronts of the wild deer, Has laid his ships close alongside Of the foe's piles with daring pride."

Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men. But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: --

"Whistles the battle-axe in its swing O'er head the whizzing javelins sing, Helmet and shield and hauberk ring; The air-song of the lance is loud, The arrows pipe in darkening cloud; Through helm and mail the foemen feel The blue edge of our king's good steel Who can withstand our gallant king? The Gautland men their flight must wing."

18. HRANE GAUZKE'S DEATH. King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were all brought up in Trondhjem with all honour.

19. BATTLE IN HAFRSFJORD. News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day. There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: --

"Has the news reached you? -- have you heard Of the great fight at Hafersfjord, Between our noble king brave Harald And King Kjotve rich in gold? The foeman came from out the East, Keen for the fray as for a feast. A gallant sight it was to see Their fleet sweep o'er the dark-blue sea: Each war-ship, with its threatening throat Of dragon fierce or ravenous brute (1) Grim gaping from the prow; its wales Glittering with burnished shields, (2) like scales Its crew of udal men of war, Whose snow-white targets shone from far And many a mailed spearman stout From the West countries round about, English and Scotch, a foreign host, And swordamen from the far French coast.



Konge. Født omkring 860. Død omkring 932.

Konge av Norge fra før 900 til 932.

Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg.

Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode.

De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter.

Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre).

Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark.

Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn.

På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover.

Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet.

Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt.

Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene.

Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget.

Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer.

Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud.

Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet.

Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler.

Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge.

Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold.

Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby.

Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning.

Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser.

Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster.

Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet.

Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie.

Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet.

Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste.

Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving.

Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket.

Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa.

Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med.

Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...»

«17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.»

«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.

Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve:

«Han vraket holmryger

og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark.»
Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.»

Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor sto

Konge af Norge ca. 871. Skal have været gift med Ragnhild den Rige af Hedeby, og gennem sin mor muligvis beslægtet med Regnar Lodbrog.
Hustru: Ragnhild

Børn: 1. 1. Erik Blodøkse, d. 954

Sources
Kilder/Sources:
http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_I_of_Norway
http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Monarchs_of_Norway
Heimskringla
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_b_harald_harfagre

From Snorri Sturluson, Harald Fairhair's saga, in English:
http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_e_harald_harfagre

Originaltekst på norrønt (Old Norse original text): Haralds saga hins hárfagra
Nett-TV Program > Kultur > Norgesglasset > Kongerekka > Del 1 - Harald 1 Hårfagre
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/119532/

http://web3.aftenbladet.no/fritid/midten/article417206.ece
http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre
http://www.pbase.com/toreide/image/39445700
http://www.friesian.com/germania.htm#norse
http://www.friesian.com/germania.htm#orkney
http://dic.ac
http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104692&tree=LEO
https://nbl.snl.no/Harald_1_H%C3%A5rfagre
http://runeberg.org/faderhist/0033.html
MedLands: Kings of Norway - Doubtful Lineage.
Historia Norwegie, edited by Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (2003).



Död:
Hauglagt på Haug ved Karmsundet Haugesund

Harald gift Tora "Mostaff" MOSTERSTONG. Tora föddes 895 i Moster, Bømlo, Hordaland, Norge; dog efter 925 i Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Tora «Mostaff» Mosterstong
Norska: Tora Mosterstong
Also Known As: "Þóra Morsturstöng", "Thora Mostaff", "Mosterstang"
Birthdate: 895
Birthplace: Moster, Bømlo, Hordaland, Norway
Death: efter 925
Norway
Närstående:
Dotter till Tord Horda-Kåresson och NN Ræda
Partner till Harald Hårfager Halfdansson
Moder till Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre
Syster till Klypp Tordson
Occupation: Tjenestejente, maid to Harald Håfagre, Frilla



About Tora «Mostaff» Mosterstong
Tora «Mostaff» Mosterstong

Tora Mosterstong (Þóra Morsturstöng)

(In English: Thora Mosterstang)

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=Tora%20Mosterstong&list=&vis=

http://no.wikipedia.org/wiki/Tora_Mosterstong

http://en.wikipedia.org/wiki/Tora_Mosterstong

http://www.bomlo.kommune.no/artikkel.aspx?MId1=4&AId=746&tid=41&eid=240

http://www.mostraspelet.no/content.aspx?page=10867

Tora Mosterstong (Þóra Morsturstöng) — also known as Thora Mostaff — was one of Harald Fairhair's concubines and the mother of Håkon the Good; Harald Fairhair's youngest son and the third king of Norway (ca. 935 – 961).

According to Snorri Sturluson's saga of Harald Fairhair, Mosterstong was descended from Horda-Kåre's (Hörða-Kára) ætt from the island of Moster:

Tora Mosterstong (Þóra Morsturstöng) var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff.

Sammen med Harald Hårfagre fikk hun Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri), ca. 921 – 961, konge i Norge ca. 935 – 961. Han regnes som uekte barn, fordi Tora var Harald Hårfagres frille.

Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga kommer hun fra Horda-Kåres (Hörða-Kára) ætt fra Moster:

«Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med en kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstang, hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var en staut kvinne og svært vakker; hun ble regnet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå led mot den tid Tora ventet hun skulle føde barnet, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natten, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved langangen; det var en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte ham opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og lignet svært på sin far. Harald lot gutten følge moren, og de to var på kongsgårdene mens gutten var liten.»

Snorre omtaler Tora konsekvent som frille og tjenestejente, noe som gir helt gale assosiasjoner. En skal huske på at Horda-Kåre var en av Harald Hårfagres gamle allierte, og at han var en slags høyere offiser ved slaget i Hafrsfjord. Når Tora hadde sin plass hos kongen, må det ha vært ledd i en bevisst politikk for å holde de to slektene i nær kontakt.

Tora Mosterstong (Þóra Morsturstöng) var en av Harald Hårfagres friller. Hun kalles også Thora Mostaff.

Sammen med Harald Hårfagre fikk hun Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri), ca. 921 – 961, konge i Norge ca. 935 – 961. Han regnes som uekte barn, fordi Tora var Harald Hårfagres frille.

Ifølge Snorres Harald Hårfagres saga kommer hun fra Horda-Kåres (Hörða-Kára) ætt fra Moster:

«Da kong Harald var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med en kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstang, hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var en staut kvinne og svært vakker; hun ble regnet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå led mot den tid Tora ventet hun skulle føde barnet, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natten, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved langangen; det var en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte ham opp etter sin egen far Håkon Ladejarl; gutten ble snart vakker og stor av vekst og lignet svært på sin far. Harald lot gutten følge moren, og de to var på kongsgårdene mens gutten var liten.»

Snorre omtaler Tora konsekvent som frille og tjenestejente, noe som gir helt gale assosiasjoner. En skal huske på at Horda-Kåre var en av Harald Hårfagres gamle allierte, og at han var en slags høyere offiser ved slaget i Hafrsfjord. Når Tora hadde sin plass hos kongen, må det ha vært ledd i en bevisst politikk for å holde de to slektene i nær kontakt.

Hun var en av mange friller til Harald Hårfagre

Noteringar:

Also Known As: "Halvdan Svarte", "Halfdan Svarte"

Birthdate: between 797 and circa 810

Birthplace: Østre Toten, Oppland, Norway

Death: cirka 862 (48-69) Røykensvik, Randsfjorden, Oppland, Norway (druknet)

Närstående:

Son till Gudrød Halvdansson «the Hunter» Veidekonge och Åsa Haraldsdotter

Make till Ragnhild Haraldsdotter

Fader till Harald Hårfager Halfdansson

Bror till Ragnvald Gudrödsson
Halvbror till Rolf Gudrodsson och King Olaf «Geirstad-Alf» Geirstadalv, King of Vestfold

Occupation: Konge over Ringerike, "The Swart", Kung i
Södra Norge, Konge, Upplendingakonungur, "Konungur Upplendinga"

About Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte
Read about why Halvdan The Black's family on Geni is not entirely the way it was written by Snorre Sturlasson in Heimskringla under the biography of his son Harald Hårfager Halfdansson.

https://nbl.snl.no/Halvdan_Svarte

http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00120967&tree=LEO

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svarte

http://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Black

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svartes_saga

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=asatru&person=Halfdan%20the%20Black

Småkonge i Vestfold

Kong Halvdan Svarte (820 - 860)

Halvdan Svarte ble født omkring 820. Han døde i 860. Han ble norsk konge omkring 850. Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.

Det er merkelig lite i overleveringen som knytter sønnen Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste - siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen - at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt - vel etter at Ragnvald Olavson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.

Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Han omkom på vårparten 860 under en tur på isen på Randsfjorden.

Snorre Sturlason: Halvdan Svartes Saga:"1. Halvdan var årsgammel da faren falt, Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som hennes far hadde hatt. Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren, Olav. Samme høst dro han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før."

"9. Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og veien hans falt slik at han kjørte over Randsfjord; det var om våren; det var varmt av solen og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykensviken, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, så røk isen, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker, da var han 40 år gammel. Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, så kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i fire deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger."Sammen med Dronning Ragnhild Sigurdsdatter fikk han sønnen:

1. Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa) av Norge. Født omkring 860. Død omkring 932. 1)

1). Snorre Sturlason: Halvdan Svartes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 458. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 54.

Halvdan Svarte, ca. 810 - ca. 860. Det er sprikende data om hans fødsel- og dødsår, men han var konge fra ca. 829. Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår.

Tradisjonen om Halvdan Svarte er historisk usikker, men han nevnes i mange historiske verk; Ågrip (Trondheim, ca. 1190), Halvdan Svartes saga i Heimskringla (Snorre, ca. 1220) og Fagrskinna (Island, ca. 1225).

Halvdan Svarte tilhørte i følge Snorre Ynglingeætten, født i Kolbu på Toten, den gang en del av gamle Hadafylke, og hersket over store deler av Østlandet. Han arvet det nordlige Vestfold og la under seg Opplandene og Viken.

Ragnhilds far, Sigurd Hjort, var den gang eier av Stein gård i Hole på Ringerike. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter Ragnhild. Halvdan Svarte reddet Ragnhild og giftet seg med henne. Han skal ha bosatt seg på Stein gård. Han utgjør en av de 4 kongene i kommunevåpenet til Hole kommune.

(Kilde: Wikipedia.no)

RESIDENCE: (Ble konge i Agder som 18-åring)

OCCUPATION: Småkonge Vestfold ca.835-

BIRTH: 0820

DEATH: 0860, Røykensvik i Randsfjorden (druknet)

http://www.nermo.org/slekt/d0045/g0000024.html#I1869

Kom fra Ynglingeætta. Han var et år da faren døde. Han var småkonge. Han druknet i Røykenvika i Randsfjorden etter å ha gått gjennom isen sammen med en mengde mennesker. Halvdan hadde en halvbror, Ragnvald. Moren til Ragnvald var Alvhild Alvarinsdtr.

Alle opplysninger her i fra og bakover i tid er hentet fra Snorre Sturluson; Norges kongesagaer,

1. HALFDAN FIGHTS WITH GANDALF AND SIGTRYG.

Halfdan was a year old when his father was killed, and his mother Asa set off immediately with him westwards to Agder, and set herself there in the kingdom which her father Harald had possessed. Halfdan grew up there, and soon became stout and strong; and, by reason of his black hair, was called Halfdan the Black. When he was eighteen years old he took his kingdom in Agder, and went immediately to Vestfold, where he divided that

kingdom, as before related, with his brother Olaf. The same autumn he went with an army to Vingulmark against King Gandalf. They had many battles, and sometimes one, sometimes the other gained the victory; but at last they agreed that Halfdan should

have half of Vingulmark, as his father Gudrod had had it before. Then King Halfdan proceeded to Raumarike, and subdued it. King Sigtryg, son of King Eystein, who then had his residence in Hedemark, and who had subdued Raumarike before, having heard of

this, came out with his army against King Halfdan, and there was great battle, in which King Halfdan was victorious; and just as King Sigtryg and his troops were turning about to fly, an arrow struck him under the left arm, and he fell dead. Halfdan then laid the whole of Raumarike under his power. King Eystein's second son, King Sigtryg's brother, was also called Eystein, and was then king in Hedemark. As soon as Halfdan had returned to

Vestfold, King Eystein went out with his army to Raumarike, and laid the whole country in subjection to him.

2. BATTLE BETWEEN HALFDAN AND EYSTEIN.

When King Halfdan heard of these disturbances in Raumarike, he again gathered his army together; and went out against King Eystein. A battle took place between them, and Halfdan gained the victory, and Eystein fled up to Hedemark, pursued by Halfdan. Another battle took place, in which Halfdan was again victorious; and Eystein fled northwards, up into the Dales to the herse Gudbrand. There he was strengthened with new people, and in

winter he went towards Hedemark, and met Halfdan the Black upon a large island which lies in the Mjosen lake. There a great battle was fought, and many people on both sides were slain, but Halfdan won the victory. There fell Guthorm, the son of the herse Gudbrand, who was one of the finest men in the Uplands. Then Eystein fled north up the valley, and sent his relation Halvard Skalk to King Halfdan to beg for peace. On consideration of their relationship, King Halfdan gave King Eystein half of Hedemark,

which he and his relations had held before; but kept to himself Thoten, and the district called Land. He likewise appropriated to himself Hadeland, and thus became a mighty king.

3. HALFDAN'S MARRIAGE

Halfdan the Black got a wife called Ragnhild, a daughter of Harald Gulskeg (Goldbeard), who was a king in Sogn. They had a son, to whom Harald gave his own name; and the boy was brought up in Sogn, by his mother's father, King Harald. Now when this Harald had lived out his days nearly, and was become weak, having no son, he gave his dominions to his daughter's son Harald, and gave him his title of king; and he died soon after. The same winter his daughter Ragnhild died; and the following spring the young Harald fell sick and died at ten years of age. As soon as Halfdan the Black heard of his son's death, he took the road northwards to Sogn with a great force, and was well received. He claimed the heritage and dominion after his son; and no opposition being made, he took the whole kingdom. Earl Atle Mjove (the Slender), who was a friend of King Halfdan, came to him from Gaular; and the king set him over the Sogn district, to judge in the country according to the country's laws, and collect scat upon the king's account. Thereafter King Halfdan proceeded to his kingdom in the Uplands.

4. HALFDAN'S STRIFE WITH GANDALF'S SONS.

In autumn, King Halfdan proceeded to Vingulmark. One night when he was there in guest quarters, it happened that about midnight a man came to him who had been on the watch on horseback, and told him a war force was come near to the house. The king instantly

got up, ordered his men to arm themselves, and went out of the house and drew them up in battle order. At the same moment, Gandalf's sons, Hysing and Helsing, made their appearance with a large army. There was a great battle; but Halfdan being overpowered by the numbers of people fled to the forest, leaving many of his men on this spot. His foster-father, Olver Spake (the Wise), fell here. The people now came in swarms to King

Halfdan, and he advanced to seek Gandalf's sons. They met at Eid, near Lake Oieren, and fought there. Hysing and Helsing fell, and their brother Hake saved himself by flight. King Halfdan then took possession of the whole of Vingulmark, and Hake fled to Alfheimar.

5. HALFDAN'S MARRIAGE WITH HJORT'S DAUGHTER.

Sigurd Hjort was the name of a king in Ringerike, who was stouter and stronger than any other man, and his equal could not be seen for a handsome appearance. His father was Helge Hvasse (the Sharp); and his mother was Aslaug, a daughter of Sigurd the worm-

eyed, who again was a son of Ragnar Lodbrok. It is told of Sigurd that when he was only twelve years old he killed in single combat the berserk Hildebrand, and eleven others of his comrades; and many are the deeds of manhood told of him in a long saga about his feats. Sigurd had two children, one of whom was a daughter, called Ragnhild, then twenty years of age, and an excellent brisk girl. Her brother Guthorm was a youth. It is related in regard to Sigurd's death that he had a custom of riding out quite alone in the uninhabited forest to hunt the wild beasts that are hurtful to man, and he was always very eager at

this sport. One day he rode out into the forest as usual, and when he had ridden a long way he came out at a piece of cleared land near to Hadeland. There the berserk Hake came against him with thirty men, and they fought. Sigurd Hjort fell there, after killing twelve of Hake's men; and Hake himself lost one hand, and had three other wounds. Then Hake and his men rode to Sigurd's house, where they took his daughter Ragnhild and her brother Guthorm, and carried them, with much property and valuable articles, home to Hadeland, where Hake had many great farms. He ordered a feast to be prepared, intending to hold his wedding with Ragnhild; but the time passed on account of his wounds, which healed slowly; and the berserk Hake of Hadeland had to keep his bed, on account of his wounds, all the autumn and beginning of winter. Now King Halfdan was in Hedemark at the Yule entertainments when he heard this news; and one morning early,

when the king was dressed, he called to him Harek Gand, and told him to go over to Hadeland, and bring him Ragnhild, Sigurd Hjort's daughter. Harek got ready with a hundred men, and made his journey so that they came over the lake to Hake's house in

the grey of the morning, and beset all the doors and stairs of the places where the house-servants slept. Then they broke into the sleeping-room where Hake slept, took Ragnhild, with her brother Guthorm, and all the goods that were there, and set fire to the house-servants' place, and burnt all the people in it. Then they covered over a magnificent waggon, placed Ragnhild and Guthorm in it, and drove down upon the ice. Hake got up and went after them a while; but when he came to the ice on the lake, he turned his sword-hilt to the ground and let himself fall upon the point, so that the sword went through him. He was buried under a mound on the banks of the lake. When King Halfdan, who was very quick of sight, saw the party returning over the frozen lake, and with a covered waggon, he knew that their errand was accomplished according to his desire. Thereupon he ordered the tables to be set out, and sent people all round in the neighbourhood to invite plenty of guests; and the same day there was a good feast which was also Halfdan's marriage-feast with Ragnhild, who became a great queen. Ragnhild's mother was Thorny, a daughter of Klakharald king in Jutland, and a sister of Thrye Dannebod who

was married to the Danish king, Gorm the Old, who then ruled over the Danish dominions.

6. OF RAGNHILD'S DREAM.

Ragnhild, who was wise and intelligent, dreamt great dreams. She dreamt, for one, that she was standing out in her herb-garden, and she took a thorn out of her shift; but while she was holding the thorn in her hand it grew so that it became a great tree, one end of which struck itself down into the earth, and it became firmly rooted; and the other end of the tree raised itself so high in the air that she could scarcely see over it, and it became also wonderfully thick. The under part of the tree was red with blood, but the stem upwards was beautifully green and the branches white as snow. There were many and great limbs to the tree, some high up, others low down; and so vast were the tree's branches that they seemed to her to cover all Norway, and even much more.

7. OF HALFDAN'S DREAM.

King Halfdan never had dreams, which appeared to him an extraordinary circumstance; and he told it to a man called Thorleif Spake (the Wise), and asked him what his advice was about it. Thorleif said that what he himself did, when he wanted to have any revelation by dream, was to take his sleep in a swine-sty, and then it never failed that he had dreams. The king did so, and the following dream was revealed to him. He thought he had the most beautiful hair, which was all in ringlets; some so long as to fall upon the ground, some reaching to the middle of his legs, some to his knees, some to his loins or the middle of his sides, some to his neck, and some were only as knots springing from his head. These ringlets were of various colours; but one ringlet surpassed all the others in beauty, lustre, and size. This dream he told to Thorleif, who interpreted it thus: -- There should be a great posterity from him, and his descendants should rule over countries with great, but not all with equally great, honour; but one of his race should be more celebrated than all the others. It was the opinion of people that this ringlet betokened King Olaf the Saint.

King Halfdan was a wise man, a man of truth and uprightness -- who made laws, observed them himself, and obliged others to observe them. And that violence should not come in place of the laws, he himself fixed the number of criminal acts in law, and the compensations, mulcts, or penalties, for each case, according to every one's birth and dignity (1).

Queen Ragnhild gave birth to a son, and water was poured over him, and the name of Harald given him, and he soon grew stout and remarkably handsome. As he grew up he became very expert at all feats, and showed also a good understanding. He was much beloved by his mother, but less so by his father.

ENDNOTES:

(1) The penalty, compensation, or manbod for every injury, due the party injured, or to his family and next of kin if the injury was the death or premeditated murder of the party,

appears to have been fixed for every rank and condition, from the murder of the king down to the maiming or beating a man's cattle or his slave. A man for whom no compensation

was due was a dishonored person, or an outlaw. It appears to have been optional with the injured party, or his kin if he had been killed, to take the mulct or compensation, or to

refuse it, and wait for an opportunity of taking vengeance for the injury on the party who inflicted it, or on his kin. A part of each mulct or compensation was due to the king;

and, these fines or penalties appear to have constituted a great proportion of the king's revenues, and to have been settled in the Things held in every district for administering the law with the lagman. -- L.

8. HALFDAN'S MEAT VANISHES AT A FEAST

King Halfdan was at a Yule-feast in Hadeland, where a wonderful thing happened one Yule evening. When the great number of guests assembled were going to sit down to table, all the meat and all the ale disappeared from the table. The king sat alone very

confused in mind; all the others set off, each to his home, in consternation. That the king might come to some certainty about what had occasioned this event, he ordered a Fin to be seized who was particularly knowing, and tried to force him to disclose the truth; but however much he tortured the man, he got nothing out of him. The Fin sought help particularly from Harald, the king's son, and Harald begged for mercy for him, but in vain. Then Harald let him escape against the king's will, and accompanied the man himself. On their journey they came to a place where the man's chief had a great feast, and it appears they were well received there. When they had been there until spring, the chief said, "Thy father took it much amiss that in winter I took some provisions from him, -- now I will repay it to thee by a joyful piece of news: thy father is dead; and now thou shalt return

home, and take possession of the whole kingdom which he had, and with it thou shalt lay the whole kingdom of Norway under thee."

9. HALFDAN S DEATH.

Halfdan the Black was driving from a feast in Hadeland, and it so happened that his road lay over the lake called Rand. It was in spring, and there was a great thaw. They drove across the bight called Rykinsvik, where in winter there had been a pond broken in the ice for cattle to drink at, and where the dung had fallen upon the ice the thaw had eaten it into holes. Now as the king drove over it the ice broke, and King Halfdan and many with him perished. He was then forty years old. He had been one of the most fortunate kings in respect of good seasons. The people thought so much of him, that when his death was known and his body was floated to Ringerike to bury it there, the people of most consequence from Raumarike, Vestfold, and Hedemark came to meet it. All desired to take the body with them to bury it in their own district, and they thought that those who got it would have good crops to expect. At last it was agreed to divide the body into four parts. The head was laid in a mound at Stein in Ringerike, and each of the others took his part home and laid it in a mound; and these have since been called Halfdan's Mounds.

Halvdan Svarte Gudrödsson, kung i Vestfold, Norge, på 800-talet, drunknade i Randsfjorden, son till Gudröd och far till Harald Hårfager, gift med Ragnhild, (dotter till Sigurd Hjort). Enligt Halvdan Svartes saga i Heimskringla härstammade han från ynglingaätten. Namnet Halvdan är fornnordiskt och betyder troligen 'halvdansk'. Flera norska kungar har haft det namnet.

De enda primärkällorna om Halvdan Svartes existens är ifrågasatta. Han anses ofta vara en sagokung.

Enligt sagan så ska Halvdan svarte ha enat fler norska fylken än någon annan norsk småkung och därmed tagit första steget mot ett enat Norge, ett verk som hans son Harald Hårfagre skulle fullborda.

Halvdan svartes historia

Kapitel 1
Halvdan kämpar med Gandalv och Sigtrygg.

Halvdan var ett år gammal, då hans fader föll1. Hans moder Åsa for genast med honom västerut till Agder och tog det rike i besittning, som hennes fader hade ägt. Där växte Halvdan upp och blev tidigt stor och stark och svarthårig; han fick namnet Halvdan svarte. Då han var aderton år gammal, tog han emot konungadömet på Agder; han for genast till Vestfold och delade riket med sin broder Olav. Samma höst drog han med en här till Vingulmark emot konung Gandalv. De utkämpade många strider med varandra och hade ömsevis seger, men till slut förliktes de på det villkor, att Halvdan skulle hava halva Vingulmark, såsom hans fader Gudröd förut hade haft.

Därefter drog Halvdan upp till Raumarike och lade detta land under sig. Detta sporde konung Sigtrygg, son till konung Östen; han hade sitt säte på Hedemarken och hade förut lagt Raumarike under sig. Sigtrygg drog då med en här emot konung Halvdan; där blev en hård strid, och Halvdan vann seger Då flykten började, blev konung Sigtrygg träffad av en pil under vänstra armen och föll där. Sedan underlade sig Halvdan hela Raumarike.

Östen hette en annan son till konung Östen, broder till konungs Sigtrygg; han blev nu konung på Hedemarken. Men då Halvdan hade farit tillbaka till Vestfold, drog konung Östen med sin här till Raumarike och lade landet under sig vida omkring.

Kapitel 2

Strid mellan Halvdan och Östen.

Då Halvdan fick veta, att det rådde ofred i Raumarike, samlade han en här och drog emot konung Östen. Det kom till en strid emellan dem; Halvdan segrade, och Östen flydde upp till Hedemarken. Konung Halvdan följde efter honom med sin här upp till Hedemarken, och de hade där ännu en strid. Halvdan vann åter seger, och Östen flydde norrut till hersen Gudbrand i Dalarna1. Han skaffade sig folk därifrån och drog sedan om vintern ned till Hedemarken. Han mötte Halvdan svarte på en stor ö i Mjösen2. Där stod en ny strid emellan dem; mycket folk föll på bägge sidor, men Halvdan segrade. Där föll hersen Gudbrands son Guthorm, som ansågs för den mest lovande mannen i Upplanden. Östen flydde ännu en gång norrut till Dalarna. Därefter sände han sin frände Hallvard »skalk»3 till konung Halvdan för att söka förlikning, och för släktskapens skull4 avstod Halvdan åt konung Östen halva Hedemarken. Halvdan underlade sig Toten och det område som heter Land; sedan bemäktigade han sig också Hadeland. Han var nu en mäktig konung.

Dalarna, dvs. Gudbrandsdalarna, fordom namn på ett fylke, omfattande den nuvarande Gudbrandsdalen jämte Faaberg och Gausdal.
Den stora ön i Mjösen är Helgöen.

Ordet »skalk», ett ord som i de nordiska språken är lånat från tyska dialekter, har här sin ursprungliga betydelse »tjänare».

Enligt kapitel 44 i Ynglingarnas historia var Halvdans stamfader Halvdan vitben gift med en dotter till en konung Östen på Hedemarken, från vilken den här omtalade konung Östen härstammade.

Kapitel 3

Konung Halvdans giftermål.

Halvdan svarte fick en hustru vid namn Ragnhild, dotter till Harald gullskägg, som var konung i Sogn. De fingo en son, som konung Harald gav sitt namn, och denne gosse uppfostrades i Sogn hos sin morfader konung Harald. Då Harald hade blivit gammal och skröplig, gav han, emedan han var sonlös, riket åt sin dotterson Harald och lät taga honom till konung. Kort därefter dog Harald. Samma vinter dog hans dotter Ragnhild. Våren därpå dog den unge konung Harald i Sogn sotdöden; han var då tio år gammal. Så snart Halvdan svarte sporde sonens död, begav han sig åstad med ett stort följe och for norrut till Sogn. Han blev där väl emottagen. Han krävde riket i arv efter sin son. Ingen gjorde motstånd däremot, och han underlade sig nu detta rike. Sedan kom till honom jarlen Atle den smale från Gaular; han var en vän till konung Halvdan. Konungen satte honom över Sognafylke att där döma enligt landslag och uppbära skatterna. Konung Halvdan for själv därifrån till Upplanden.

Kapitel 4

Strid mellan Halvdan och Gandalvssönerna.

Konung Halvdan for om hösten ut till Vingulmark. Det hände en natt, då Halvdan var på gästning, att den man som hade hållit vakt över hästarna, kom till honom vid midnatt och omtalade, att en fientlig här hade. kommit nära gården. Konungen steg genast upp, befallde männen att väpna sig och gick därefter skyndsamt ut och ställde upp sitt folk. Snart kommo Gandalvs söner, Hysing och Helsing, dit med en stor här. Det blev en hård strid, och då konung Halvdan hade övermakten emot sig, flydde han till skogen efter att ha förlorat mycket folk. Där föll konung Halvdans fosterfader, Olve den vise. Senare samlades folk kring Halvdan, och han for då och sökte upp Gandalvssönerna, De träffades på Eid vid Öjeren1 och kämpade där. Där föllo Hysing och Helsing, men deras broder Hake räddade sig genom flykten. Därefter underlade konung Halvdan sig hela Vingulmark. Hake flydde till Alvheimar.

Det här omtalade Eid är det nuvarande Askim och en del av Trögstad söder om Öjeren i norra Smålenene.
Kapitel 5

Konung Halvdan äktar Ragnhild.

Sigurd hjort hette en konung i Ringerike. Han var större och starkare än andra män; han var också den vackraste bland män. Hans fader var Helge den vasse och hans moder Åslaug, dotter till Sigurd orm-i-öga, Ragnar lodbroks son1. Det berättas, att då Sigurd hjort var tolv år gammal, dräpte han i envige bärsärken Hildebrand och elva män med honom. Han utförde många storverk, och det finnes en lång saga om honom2. Han hade två barn. Dottern hette Ragnhild; hon var en mycket duktig kvinna. Hon var nu i tjugoårsåldern; hennes broder Guthorm var ännu icke vuxen.

Det förtäljes om Sigurds död, att han red ensam ut i ödemarkerna, såsom hans vana var. Han jagade där stora och farliga djur; däråt hängav han sig ofta med iver. Men då han hade ridit lång väg, kom han fram till en rödjning i närheten av Hadeland, och där mötte honom bärsärken Hake med trettio män. De kämpade där med varandra; Sigurd hjort föll och tolv av Hakes män, och själv miste denne armen och fick tre andra sår. Därefter red Hake till Sigurds gård och tog där hans dotter Ragnhild och hennes broder Guthorm och förde dem jämte mycket gods och många klenoder med sig hem till Hadeland, där han ägde stora gårdar. Han lät tillreda ett gästabud och ämnade fira bröllop med Ragnhild, men det drog ut på tiden därmed, emedan hans sår artade sig illa. Hake Hada-bärsärk3 låg sjuk av sina sår under hösten och början av vintern.

Om julen var konung Halvdan på Hedemarken; han hade sport alla dessa händelser. Tidigt en morgon, när konungen var klädd, kallade han till sig Hårek »trollspö» och befallde honom att fara över till Hadeland och hämta honom Sigurd hjorts dotter Ragnhild. Hårek gjorde sig redo att fara och hade med sig hundra man. Han ställde färden så, att de i ottan kommo över sjön och fram till Hakes gård. De satte vakt vid alla ingångar till skålen4, där männen sovo. Därefter gingo de till den sovkammare5, där Hake låg, bröto sig in och bortförde Ragnhild och hennes broder Guthorm jämte allt det gods som fanns där. Skålen satte de eld på och innebrände alla som voro därinne. De tältade en praktfull vagn och satte däri Ragnhild och Guthorm och foro sedan ut på isen. Hake steg upp och följde efter dem en stund, men då han kom ned till den isbelagda sjön, vände han fästet på sitt svärd mot marken och kastade sig på spetsen, så att svärdet trängde tvärs igenom honom; han fick sin bane där och är högsatt på sjöstranden.

Konung Halvdan, som var mycket skarpsynt, såg då de foro över isen; han såg en tältad vagn och trodde sig därav förstå, att deras uppdrag hade blivit uträttat, såsom han önskade. Han lät då sätta fram sitt bord och sände bud vida omkring i bygderna och bjöd till sig många män. Där hölls den dagen ett präktigt gästabud, och vid det gästabudet tog Halvdan Ragnhild till hustru, och hon var sedan en mäktig drottning. Ragnhilds moder var Thyrni, dotter till konung Klack-Harald i Jutland och syster till Thyra Danabot, som var gift med den dåvarande härskaren över Danavälde Gorm den gamle6.

De bekanta sagohjältarna, Ragnar lodbrok och hans söner äro ursprungligen historiska personligheter. Ragnar var en dansk jarl, som vid midten av 800-talet företog ett berömt härnadståg till Frankrike; hans söner härjade dels i Frankrike, dels i England, av vilket sistnämnda land stora delar erövrades. Deras historia har emellertid senare blivit till oigenkänlighet förvanskad genom en rik sagobildning kring deras namn såväl i Danmark som i Norge och på Island. Redan hos den danske historieskrivaren Saxo grammaticus har den frejdade Ragnar bl. a. gjorts till stamfader för den svenska och den danska konungaätten; den isländska traditionen låter sonen Sigurd orm-i-ögas dotter eller (som hos Snorre) dotterdotter äkta Halvdan svarte och därigenom bliva stammoder för de följande norska konungarna.
Denna saga har icke bevarats till vår tid. Att en sådan saga funnits under Snorres dagar, bestyrkes emellertid genom citat ur densamma även i en annan medeltida skrift.

Dvs. Hadarnas (invånarnas i Hadeland) bärsärk. Hake kallas i en annan källa för konung på Hadeland.

Skåle är namnet på det förnämsta huset i en fornnordisk gård. Den var försedd med väggfasta sängplatser längs väggarna och användes bl. a. som sovrum.

Denna sovkammare var belägen i ett särskilt, från gården fristående litet hus.

Gorm den gamle, konung i Danmark, död o. 936 efter en enligt sägen ovanligt lång regering.

Kapitel 6

Om Ragnhilds drömmar.

Drottning Ragnhild drömde stora drömmar; hon var en mycket klok kvinna. En av hennes drömmar var denna. Hon tyckte, att hon stod i sin trädgård och tog en törntagg ur sin underklädnad. Medan hon höll den i sin hand, växte den så, att den blev till ett stort träd; den ena änden nådde ned till jorden och slog strax rot där, den andra sträckte sig högt upp i luften. Snart syntes henne trädet så stort, att hon knappt kunde se över det; det var också övermåttan tjockt. Den nedersta delen av trädet var röd som blod, men längre upp var stammen fagert grön, och uppe i grenarna var trädet snövitt. Det fanns många stora kvistar på trädet, somliga längre upp, andra längre ned. Dess grenar voro så stora, att de tycktes henne utbreda sig över hela Norge och ännu vidare omkring.

Drottning Ragnhilds dröm.

Kapitel 7

Halvdans dröm.

Konung Halvdan drömde aldrig.. Detta tycktes honom underligt, och han talade om det för en man vid namn Thorleiv den vise och sökte råd av honom, vad han skulle kunna göra därvid. Thorleiv omtalade då, vad han gjorde, när han önskade att få veta något om kommande händelser: han lade sig att sova i en svinstia, och då slog det aldrig fel, att han drömde. Konungen gjorde så, och då hade han denna dröm: han tyckte, att han hade ett övermåttan rikt hår, och allt håret föll i lockar, några ända ned till jorden, några till midt på benet, några till knäet, några till länderna, några till midjan, några till halsen, några slutligen stucko, nätt och jämt fram ur huvudskålen som korta horn; lockarna hade olika färg, men en lock övergick alla andra i skönhet och glans och storlek. Han omtalade denna dröm för Thorleiv, och denne tydde drömmen så, att Halvdan skulle bliva stamfader för en stor släkt, och denna skulle härska över landet med stor heder, dock icke alla med lika stor; och en skulle komma av hans ätt, som skulle vara större och härligare än alla andra. Man tror med visshet, att denna lock betecknade konung Olav den helige.

Konung Halvdan var en klok, pålitlig och rättrådig man; han stiftade lag och höll den själv och tvang andra att hålla den, så att den icke skulle omintetgöras genom självrådighet. Han fastställde också själv fördelningen av dråpsböterna1 och skiftade dem åt var och en efter hans börd och värdighet.

Drottning Ragnhild födde en son; han blev vattenöst2 och fick namnet Harald. Han blev tidigt stor och mycket vacker. Han växte upp där3 och blev snart mycket skicklig i alla färdigheter och mycket förståndig. Hans moder älskade honom mycket, hans fader däremot mindre.

Det synes här vara fråga om de böter, som enligt fornnordisk lag dråparens släktingar hade att utbetala till den dräptes.
Begjutning med vatten vid namngivningen förekom redan i heden tid. Sannolikt beror denna ceremoni på ett tidigt inflytande från de kristna folk, med vilka de hedniska nordborna stodo i förbindelse.

Dvs. vid Halvdans hov.

Kapitel 8

Maten stjäles bort.

Konung Halvdan uppehöll sig en jul på Hadeland. Där hände på julaftonen något underligt. Då männen hade satt sig till bords — det var många människor där — försvann all maten och allt ölet från borden. Konung Halvdan satt kvar illa till mods, men de andra begåvo sig hem var och en till sitt. For att få veta, vad som vållade denna händelse, lät konungen gripa en finne, som var mångkunnig1, och ville tvinga honom att säga sanningen; han lät pina honom, men fick ändå icke något ur honom. Finnen vände sig till hans son Harald med bön om hjälp. Denne bad om förskoning för honom, men fick icke sin bön beviljad. Harald hjälpte honom då mot konungens vilja på flykten och följde själv med honom. De kommo till ett ställe, där en hövding höll ett stort gästabud, och där blevo de, såsom de tyckte, väl mottagna. Då de hade varit där till ut på våren, sade hövdingen en dag till Harald: »Din fader tyckte, att det var en mycket stor förlust, att jag tog litet mat från honom i vintras; men jag skall ersätta dig det med en glädjande underrättelse. Din fader är död, och du skall fara hem. Du får hela det rike som han har ägt, och därtill skall du lägga under dig hela Norge».

Mångkunnig betyder här »trollkunnig», »som sitter inne med hemligt vetande».
Kapitel 9

Halvdan svartes död.

Halvdan svarte for från gästningen på Hadeland, och hans väg låg så, att han åkte över Rondvattnet. Det var på våren, och det var stark solvärme. De åkte över Rykinsvik. Där hade om vintern varit brunnar för kreaturen, och då spillningen hade fallit på isen, hade denna smält där rundt omkring i solvärmen. Då konungen åkte över, brast isen, och konung Halvdan drunknade där och mycket folk med honom. Han var då fyrtio år gammal. Han hade varit den årsällaste av alla konungar. Så mycket älskade folket honom, att då det spordes att han var död och hans lik fördes till Ringerike för att begravas där, foro stormännen från Raumarike och Vestfold och Hedemarken dit och bado alla att få taga liket med sig och högsätta det i sitt fylke; man väntade sig god äring hos dem som finge det. Men de enades slutligen om att dela liket i fyra delar; huvudet blev höglagt vid Stein i Ringerike, men var och en av de andra förde hem sin del och högsatte den. Alla dessa högar kallas Halvdanshögar.

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svarte

Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.

Det er merkelig lite i overleveringen som knytter Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste - siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen - at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt - vel etter at Ragnvald Olavsson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.

Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Han omkom på vårparten 860 under en tur på isen på Randsfjorden.

From Snorre Sturlasson: Halvdan Svarte [Halfdan the Black] Saga:

"1. HALFDAN FIGHTS WITH GANDALF AND SIGTRYG.

Halfdan was a year old when his father was killed, and his mother Asa set off immediately with him westwards to Agder, and set herself there in the kingdom which her father Harald had possessed. Halfdan grew up there, and soon became stout and strong; and, by reason of his black hair, was called Halfdan the Black. When he was eighteen years old he took his kingdom in Agder, and went immediately to Vestfold, where he divided that kingdom, as before related, with his brother Olaf. The same autumn he went with an army to Vingulmark against King Gandalf. They had many battles, and sometimes one, sometimes the other gained the victory; but at last they agreed that Halfdan should have half of Vingulmark, as his father Gudrod had had it before. ..."

"9. HALFDAN S DEATH.

Halfdan the Black was driving from a feast in Hadeland, and it so happened that his road lay over the lake called Rand. It was in spring, and there was a great thaw. They drove across the bight called Rykinsvik, where in winter there had been a pond broken in the ice for cattle to drink at, and where the dung had fallen upon the ice the thaw had eaten it into holes. Now as the king drove over it the ice broke, and King Halfdan and many with him perished. He was then forty years old. He had been one of the most fortunate kings in respect of good seasons. The people thought so much of him, that when his death was known and his body was floated to Ringerike to bury it there, the people of most consequence from Raumarike, Vestfold, and Hedemark came to meet it. All desired to take the body with them to bury it in their own district, and they thought that those who got it would have good crops to expect. At last it was agreed to divide the body into four parts. The head was laid in a mound at Stein in Ringerike, and each of the others took his part home and laid it in a mound; and these have since been called Halfdan's Mounds."

_______________________________________

Halfdan the Black Gudrødsson (820-860) was the father of the first King of Norway Harald I and of the House of Yngling.

His father was King Gudröd the Hunter.

The saga of Halfdan the Black tells the following story:

Halfdan's mother was named Asa. She was the daughter of King Harald of Agder. When Halfdan's father was killed, Asa took the year-old Halfdan and returned to Agder, where Halfdan grew up.

In 838, when he was eighteen years old, Halfdan became king of Agder. He quickly began adding to his kingdom through political negotiation and military conquest. He divided the kingdom of Vestfold with his brother Olaf and, through military action, persuaded King Gandalf of Vingulmark to cede half his kingdom.

Next, Halfdan subdued an area called Raumarike. To secure his claim to Raumarike, Halfdan first defeated and killed Sigtryg, the previous ruler, in battle, then defeated Sigtryg's brother and successor Eystein in a series of battles. This established Halfdan's claim not only to Raumarike, but also to half of Hedemark, Sigtryg and Eystein's core kingdom.

Halfdan first wife was Ragnhild, daughter of King Harald Gulskeg (Goldbeard) of Sogn. Halfdan and Ragnhild had a son named Harald after his grandfather, and they sent him to be raised in his grandfather's court. Harald Gulskeg, being elderly, named his grandson as his successor shortly before his death. Ragnhild died shortly after her father and the young king Harald fell sick and died the next spring. When he heard about his son's death, Halfdan traveled to Sogn and laid claim to the title of king. No resistance was offered and Halfdan added Sogn to his realm.

The sons of Gandalf of Vingulmark, Hysing, Helsing, and Hake, attempted to ambush Halfdan at night but he escaped into the forest. After raising an army, he returned and defeated the brothers, killing Hysing and Helsing. Hake fled from the country and Halfdan became king of all of Vingulmark.

Halfdan's second wife was also named Ragnhild. She was the daughter of Sigurd Hjort, king of Ringerike. She was kidnapped from her home by Hake, a berserker who encountered her father in Hadeland and killed him. In turn, Halfdan had her kidnapped from Hake so that he could marry her. Ragnhild and Halfdan had a son who was also named Harald.

Halfdan died when he fell through the ice of a lake that had been weakened by cattle dung after a hole was cut in the ice for the cattle to drink. Each of the districts of his kingdom wanted to claim his grave. In the end, it was agreed to divide his body into four pieces so each district could bury a piece of it, resulting in Halfdan's Mounds.

Noted events in his life were:
• He was a King circa 850 in Norway.

Halvdan married Ragnhild Haraldsdatter, daughter of Harald Gulskeg of Sogn and Unknown, about 850. (Ragnhild Haraldsdatter was born about 830.)

Halvdan next married Ragnhild Sigurdsdatter, daughter of Sigurd "Hjort" Helgasson and Tyrne av Jutland, about 860. (Ragnhild Sigurdsdatter was born about 830 in Ringerike, Norway.

HALVDAN SVARTE - levde på 800-tallet - ble gift med Ragnhild, som var Sigurd Hjorts datter. Sigurd Hjort var den gang eier av Stein gård. Berserken Håke drepte først Sigurd Hjort og røvet deretter hans datter. Ragnhild. Halvdan Svarte reddet Ragnhild og giftet seg med henne. Han skal ha bosatt seg på Stein gård.

Halvdan endte sitt liv med å gå gjennom isen på Randsfjorden i 860 med hest og slede og sine menn. Han - eller deler av han - ble antatt hauglagt på Stein gård i Halvdanshaugen. Sagaen sier at kroppen hans ble delt og gravlagt flere steder, Arkeologene ønsker å foreta utgraving av haugen for å få vite mer. Prøvetaking har vist at haugen skjuler spor fra folkevandringstiden flere hundreår før vikingetid.

-----------------------------------------------

Hole har fire kongekroner i sitt kommunevåpen. Bak hver krone skjuler det seg en kongeskikkelse fra tidlig middelalder, alle med tilknytning til Hole kommune i Buskerud.

De fire kongene:

Halvdan Svarte (ca. 810-860)

Sigurd Halvdanson Syr (ca. 960-1018)

Olav Den Hellige (995-1030)

Harald Hardråde (1015-1066)

Kilde: hole.kommune.no/index.php?id=11203

----------------------------------------------------------------------

0820 - 0860

RESIDENCE: (Ble konge i Agder som 18-åring)

OCCUPATION: Småkonge Vestfold ca.835-

BIRTH: 0820

DEATH: 0860, Røykensvik i Randsfjorden (druknet)

Father: Gudrød Halvdansson VEIDEKONGE

Mother: Aasa HARALDSDATTER

Family 1 : Ragnhild HARALDSDATTER

Harald HARALDSSON
Family 2 : Ragnhild SIGURDSDATTER

MARRIAGE: 0849

+Harald (Luva) HÅRFAGRE

Kilde: nermo.org

Halvdan Svarte tillhörde den norska grenen av Ynglingaätten.

Halfdan 'the Black', King of Westfold1

M, #150585

Last Edited=13 Jul 2005

Halfdan 'the Black', King of Westfold gained the title of King Halfdan of Westfold. (1)
Child of Halfdan 'the Black', King of Westfold

-1. Harald I, King of Norway+ d. c 932 (1)

Forrás:

http://www.thepeerage.com/p15059.htm#i150585

Halfdan lämnade vid sin död riket åt sin då 10-årige son Harald Hårfager (860-933)

Källa: home.swipnet.se/~w-87143/norge.htm

Yrke: Kung i Vestfold 843-867

Begravd: Stein, Ringerike, Norge (se Bild)

--------------------------------------------------------------------------------

Familj med Ragnhild Sigurdsdotter

Barn: Harald I 'Hårfager' Halvdansson (858 - 934)

--------------------------------------------------------------------------------

Noteringar

Kallades Halvdan svarte på grund av sitt svarta hår. Halvdan drunknade på isen i Randsfjorden.

Källa: Egen sammanställning

Fotot visar begravningsplatsen Halfdanshaugen i Stein, Ringerike, Norge.

Halfdan the Black Gudrödarson (c. 810 – c. 860) (Old Norse: Hálfdan svarti, Norwegian: Halvdan Svarte) was the father of first king of Norway, Harald Fairhair, and belonged to the House of Yngling.

No contemporary sources mention Halfdan, and the details of his life that are provided by later kings' sagas are considered semi-legendary by modern historians. Although he has his own saga in Heimskringla, it lacks any skaldic verse, which is normally used by Snorri as supporting evidence and this, combined with its rather legendary character, leads historians to be wary of seeing much veracity in it. The "Black" nickname was given to him because of his black hair.

Halfdan is mentioned in Snorri Sturluson's Heimskringla (c. 1230), Fagrskinna (c. 1220), Ágrip (c. 1190) and Historia Norwegiæ (late 12th century). The most elaborate story is found in the latest saga, Heimskringla. According to the Latin Historia Norwegiæ, Halvdan was a king "in montanis" (in the mountains), which is usually equivalent to Oppland in the Old Norse[1]. This conflicts with the version told in Heimskringla.

According to Heimskringla and Fagsrkinna, Halfdan was the son of King Gudrød the Hunter. Heimskringla also names his mother, as Åsa, daughter of King Harald of Agder, and his half-brother as Olaf Geirstad-Alf. Heimskringla relates that when Halfdan's father was killed, Åsa took the 1 year-old Halfdan and returned to Agder, where Halfdan was raised. When he was 18 or 19 years old, Halfdan became king of Agder. He quickly began adding to his kingdom, through political negotiation and military conquest. He divided the kingdom of Vestfold with his brother Olaf and, through military action, persuaded King Gandalf of Vingulmark to cede half his kingdom.

Next, Halfdan subdued an area called Raumarike. To secure his claim to Raumarike, Halfdan first defeated and killed the previous ruler, Sigtryg Eysteinsson, in battle. He then defeated Sigtryg's brother and successor Eystein, in a series of battles. This established Halfdan's claim not only to Raumarike, but also to half of Hedmark, the core of Sigtryg and Eystein's kingdom. These details are only mentioned in Heimskringla.

Fagrskinna and Heimskringla both agree that Halfdan's first wife was Ragnhild, daughter of King Harald Gulskeg (Goldbeard) of Sogn. Halfdan and Ragnhild had a son named "Harald" after his grandfather, and they sent him to be raised at his grandfather's court. Harald Gulskeg, being elderly, named his grandson as his successor, shortly before his death. Ragnhild died shortly after her father, and the young king Harald fell sick and died the next spring. When Halfdan heard about his son's death, he travelled to Sogn and laid claim to the title of king. No resistance was offered, and Halfdan added Sogn to his realm.

The narrative in Heimskringla then adds another conquest for King Halfdan. In Vingulmark, the sons of Gandalf of Vingulmark, Hysing, Helsing, and Hake, attempted to ambush Halfdan at night, but he escaped into the forest. After raising an army, he returned to defeat the brothers, killing Hysing and Helsing. Hake fled the country, and Halfdan became king of all of Vingulmark.

According to Heimskringla, Halfdan's second wife was also named Ragnhild. Ragnhild Sigurdsdotter was the daughter of Sigurd Hjort, king of Ringerike. She was kidnapped from her home by Hake, a "berserker" who encountered her father in Hadeland and killed him. In turn, Halfdan had her kidnapped from Hake, so that he could marry her. Fagrskinna does not mention any of these details, but calls Ragnhild the daughter of Sigurd Snake-in-the-Eye, who in Heimskringlas version is her great-grandfather. Both sagas agree that Ragnhild and Halfdan had a son who was also named Harald.

Heimskringla, Fagrskinna, Ágrip and Historia Norwegiæ all relate that Halfdan drowned when he fell through the ice of lake Randsfjorden on his return home from Hadeland. His horse and sleigh broke though ice weakened by cattle dung near a watering hole dug in the frozen lake. He was buried in a mound at Stein in Ringerike. Heimskringlas narrative adds that each of the districts of his kingdom wanted to claim his grave, and that it was agreed to divide his body into four pieces so each district could bury a piece of it, resulting in four different Halfdan's Mounds. According to this version, only his head is buried in Ringerike.

Halvdan Svarte ble født omkring 820. Han døde i 860. Han ble norsk konge omkring 850. Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.

Det er merkelig lite i overleveringen som knytter sønnen Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste - siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen - at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt - vel etter at Ragnvald Olavson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.

Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Han omkom på vårparten 860 under en tur på isen på Randsfjorden.

Snorre Sturlason: Halvdan Svartes Saga:"1. Halvdan var årsgammel da faren falt, Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som hennes far hadde hatt. Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren, Olav. Samme høst dro han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før."

"9. Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og veien hans falt slik at han kjørte over Randsfjord; det var om våren; det var varmt av solen og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykensviken, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, så røk isen, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker, da var han 40 år gammel. Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, så kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i fire deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger."Sammen med Dronning Ragnhild Sigurdsdatter fikk han sønnen:

1. Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa) av Norge. Født omkring 860. Død omkring 932. 1)

1). Snorre Sturlason: Halvdan Svartes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 458. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 54.

Halvdan Svarte Gudrödsson, kung i Vestfold, Norge, på 800-talet, drunknade i Randsfjorden, son till Gudröd och far till Harald Hårfager, gift med Ragnhild, (dotter till Sigurd Hjort). Enligt Halvdan Svartes saga i Heimskringla härstammade han från ynglingaätten. Namnet Halvdan är fornnordiskt och betyder troligen 'halvdansk'. Flera norska kungar har haft det namnet. De enda primärkällorna om Halvdan Svartes existens är ifrågasatta. Han anses ofta vara en sagokung. (Källa: wikipedia)

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svarte

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_svarte

http://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Black

Åsa took the 1 year-old Halfdan and returned to Agder,

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Granraude

Da kongen av Vestfold, Gudrød Veidekonge, sendte menn for å fri til Haralds datter Åsa, takket Harald nei. Dette førte til at etter en stund satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder og KONGSGÅRDEN på TROMØYA, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta. Da Harald merket at en hær var kommet gikk han ut med alt det folk han hadde. Det ble en hard kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok også Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne.

En lokal legende sier at Harald Granraude gjemte seg i en underjordisk tunnel med Åsa, men de ble funnet og Harald ble halshugget.

http://no.wikipedia.org/wiki/Kongshamn

Kongshamn ligger på Tromøys østside, og strekker seg fra Sandnes i vest til Omdalsøra i øst. Stedet har god trygg havn i Tromøysund. Man antar at dette har vært havn for kongens skip i vikingtid, og Snorre forteller om konge og kongsgård på Tromøy. Stedsnavnet Kongshavn forekommer flere steder i Norge.

Kongshamn eller Kongshavn var strandstedet som hørte til gården Sandnes

Halvdan Svarte Gudrödsson, kung i Vestfold, Norge, på 800-talet, drunknade i Randsfjorden, son till Gudröd och far till Harald Hårfager, gift med Ragnhild, (dotter till Sigurd Hjort). Enligt Halvdan Svartes saga i Heimskringla härstammade han från ynglingaätten. Namnet Halvdan är fornnordiskt och betyder troligen 'halvdansk'. Flera norska kungar har haft det namnet.

De enda primärkällorna om Halvdan Svartes existens är ifrågasatta. Han anses ofta vara en sagokung.

Halvdan Svarte

Halvdan Svarte

Konge av Vestfold

Navn: Hálfdan svarti

Regjeringstid: ca. 829 - ca. 860

Født: ca. 810

Død: ca. 860, Randsfjorden

Foreldre: Gudrød Halvdansson Veidekonge

og Åsa Haraldsdotter

Ektefelle?(r): Ragnhild Haraldsdotter

Ragnhild Sigurdsdotter

Barn: Harald Hårfagre

Halfdan the Black Gudrødsson (c. 810 – c. 860) was the father of the first King of Norway Harald Fairhair and belonged to the House of Yngling. No contemporary sources mention Halfdan, and the details of his life that are provided by later kings' sagas are considered semi-legendary by modern historians. Although he has his own saga in Heimskringla, it lacks any skaldic verse, which is normally used by Snorri as supporting evidence and this, combined with its rather legendary character, leads historians to be wary of seeing much veracity in it.

Halfdan the Black

From Wikipedia, the free encyclopedia

This article is about the ninth-century king of Vestfold and father of Harald I of Norway. For his less famous grandson by the same name, see Halfdan Haraldsson the Black.

Halfdan the Black Gudrödarson (c. 810 – c. 860) (Old Norse: Hálfdan svarti, Norwegian: Halvdan Svarte) was a ninth-century king of Vestfold. He belonged to the House of Yngling and was the father of Harald Fairhair, the first king of Norway. [1]

According to Heimskringla and Fagsrkinna, Halfdan was the son of King Gudrød the Hunter. Heimskringla also names his mother, as Åsa, daughter of King Harald of Agder, and his half-brother as Olaf Geirstad-Alf. Heimskringla relates that when Halfdan's father was killed, Åsa took the 1 year-old Halfdan and returned to Agder, where Halfdan was raised. When he was 18 or 19 years old, Halfdan became king of Agder. He quickly began adding to his kingdom, through political negotiation and military conquest. He divided the kingdom of Vestfold with his brother Olaf and, through military action, persuaded King Gandalf of Vingulmark to cede half his kingdom.

Next, Halfdan subdued an area called Raumarike. To secure his claim to Raumarike, Halfdan first defeated and killed the previous ruler, Sigtryg Eysteinsson, in battle. He then defeated Sigtryg's brother and successor Eystein, in a series of battles. This established Halfdan's claim not only to Raumarike, but also to half of Hedmark, the core of Sigtryg and Eystein's kingdom. These details are only mentioned in Heimskringla.

Fagrskinna and Heimskringla both agree that Halfdan's first wife was Ragnhild, daughter of King Harald Gulskeg (Goldbeard) of Sogn. Halfdan and Ragnhild had a son named "Harald" after his grandfather, and they sent him to be raised at his grandfather's court. Harald Gulskeg, being elderly, named his grandson as his successor, shortly before his death. Ragnhild died shortly after her father, and the young king Harald fell sick and died the next spring. When Halfdan heard about his son's death, he travelled to Sogn and laid claim to the title of king. No resistance was offered, and Halfdan added Sogn to his realm.

The narrative in Heimskringla then adds another conquest for King Halfdan. In Vingulmark, the sons of Gandalf of Vingulmark, Hysing, Helsing, and Hake, attempted to ambush Halfdan at night, but he escaped into the forest. After raising an army, he returned to defeat the brothers, killing Hysing and Helsing. Hake fled the country, and Halfdan became king of all of Vingulmark.

According to Heimskringla, Halfdan's second wife was also named Ragnhild. Ragnhild Sigurdsdotter was the daughter of Sigurd Hjort, king of Ringerike. She was kidnapped from her home by Hake, a "berserker" who encountered her father in Hadeland and killed him. In turn, Halfdan had her kidnapped from Hake, so that he could marry her. Fagrskinna does not mention any of these details, but calls Ragnhild the daughter of Sigurd Snake-in-the-Eye, who in Heimskringlas version is her great-grandfather. Both sagas agree that Ragnhild and Halfdan had a son who was also named Harald.

Halvdanshaugen at Hadeland Folkemuseum, one of the several burial sites of Halfdan the Black[edit] Halvdanshaugen

Heimskringla, Fagrskinna, Ágrip and Historia Norwegiæ all relate that Halfdan drowned when he fell through the ice of lake Randsfjorden on his return home from Hadeland. His horse and sleigh broke though ice weakened by cattle dung near a watering hole dug in the frozen lake. He was buried in a mound at Stein in Ringerike.

Heimskringlas narrative adds that each of the districts of his kingdom wanted to claim his grave, and that it was agreed to divide his body into four pieces so each district could bury a piece of it, resulting in four different site called Halvdanshaugen (from the Old Norse word haugr meaning mound). According to this version, only his head is buried in Ringerike.

[edit] Sources

No contemporary sources mention Halfdan, and the details of his life that are provided by later kings' sagas are considered semi-legendary by modern historians. Although he has his own saga in Heimskringla, it lacks any skaldic verse, which is normally used by Snorri as supporting evidence and this, combined with its rather legendary character, leads historians to be wary of seeing much veracity in it. The "Black" nickname was given to him because of his black hair.

Halfdan is mentioned in Snorri Sturluson's Heimskringla (c. 1230), Fagrskinna (c. 1220), Ágrip (c. 1190) and Historia Norwegiæ (late 12th century). The most elaborate story is found in the latest saga, Heimskringla. According to the Latin Historia Norwegiæ, Halvdan was a king "in montanis" (in the mountains), which is usually equivalent to Oppland in the Old Norse[2]. This conflicts with the version told in Heimskringla.

Jeg døde da jeg gikk gjennom isen på Randsfjorden i Buskerud en vinternatt.

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svarte
http://en.wikipedia.org/wiki/Halfdan_the_Black

http://no.wikipedia.org/wiki/Halvdan_Svartes_saga

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=&person=&list=&vis=s_e_halvdan_svarte

http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=asatru&person=Halfdan%20the%20Black

Please note: He was married with two Ragnhild, - Ragnhild Haraldsdotter and Ragnhild Sigurdsdotter.

Please also note that he had a son named Harald Halvdansson with both of them, - Haraldsdotter's son died 10 years old and Sigurdsdotter's son was later known as Harrald Hårfagre/Finehair, the united Norways first king.

Småkonge i Vestfold

Kong Halvdan Svarte (820 - 860)

Halvdan Svarte ble født omkring 820. Han døde i 860. Han ble norsk konge omkring 850. Vi har kun Snorres ord for at Halvdan Svarte hørte til Ynglingeætten. Han skal ha vært sønn til Gudrød Veidekonge og Åsa, og dermed en yngre halvbror av Olav Geirstadalv. Geirstad er antagelig Gjekstad i Sandar. Dette er nabogården til Gokstad, der en svær skipshaug ble gravd ut i 1880, og grunnen der haugen lå, har antagelig i sin tid tilhørt Gjekstad. En høvding i 50-60 års alderen lå i skipet, og dateringen kan passe, slik at det kan være fristende å tenke på Olav. Tradisjonen kaller ham Geirstadalv.

Det er merkelig lite i overleveringen som knytter sønnen Harald Hårfagre til Vestfold. Vi må likevel bli stående ved, som det rimeligste - siden det ikke finnes spor av noen annen opprinnelse i overleveringen - at Halvdan Svarte virkelig var et skudd på Ynglingeætten i Vestfold. Men han kan ha tilhørt en nordligere gren. Saga og sagn knytter ham først og fremst til Ringerike og Hadeland, og den sikreste tradisjonen om hans grav er den som sier at han ble hauglagt på Stein på Ringerike. Vi regner altså med at han rådde for et ikke ubetydelig rike på Vest-Opplandene, men at han også har fått Vestfold i sin makt - vel etter at Ragnvald Olavson på en eller annen måte er forsvunnet ut av bildet.

Halvdan Svarte skal ha vært gift med Ragnhild, datter av en kong Harald Gullskjegg i Sogn. Han omkom på vårparten 860 under en tur på isen på Randsfjorden.

Snorre Sturlason: Halvdan Svartes Saga:"1. Halvdan var årsgammel da faren falt, Åsa, mor hans, reiste straks vest til Agder med ham, slo seg ned der og tok det rike som hennes far hadde hatt. Der vokste Halvdan opp, han ble snart stor og sterk, han var svart i håret, og ble kalt Halvdan Svarte. Da han var 18 år gammel, fikk han kongedømme på Agder, like etter reiste han til Vestfold og delte riket der med broren, Olav. Samme høst dro han med en hær til Vingulmark mot kong Gandalv, de hadde mang en strid og det var seier på begge sider, men til slutt ble de forlikt; Halvdan skulle ha halve Vingulmark, slik som Gudrød, far hans hadde hatt før."

"9. Halvdan Svarte kjørte fra veitsle på Hadeland, og veien hans falt slik at han kjørte over Randsfjord; det var om våren; det var varmt av solen og det tinte godt. Og så kjørte de over Røykensviken, der hadde de brukt å vanne buskapen om vinteren, og der det var kommet møkk på isen, hadde det gravd seg hull av solvarmen. Da nå kongen kjørte over der, så røk isen, og der druknet kong Halvdan og en mengde mennesker, da var han 40 år gammel. Han hadde vært så årsæl en konge. Folk sørget så over ham, at da det ble kjent at han var død, og at liket var ført til Ringerike og skulle gravlegges der, så kom det stormenn fra Romerike og Vestfold og Hedmark, og alle krevde de å få liket med seg og hauglegge det i sitt fylke; alle trodde at de skulle få godt år om de fikk det. De ble forlikt på den måten at de delte liket i fire deler; hodet ble lagt i haug på Stein på Ringerike, og hver av de andre tok sin del med seg hjem og haugla den der, og alle disse haugene heter Halvdanshauger."Sammen med Dronning Ragnhild Sigurdsdatter fikk han sønnen:

1. Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa) av Norge. Født omkring 860. Død omkring 932. 1)

1). Snorre Sturlason: Halvdan Svartes saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 458. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 54.

Halvdan Svarte, ca. 810 - ca. 860. Det er sprikende data om hans fødsel- og dødsår, men han var konge fra ca. 829. Tilnavnet «Svarte» fikk han på grunn av sitt svarte hår.

Tradisjonen om Halvdan Svarte er historisk usikker, men han nevnes i mange historiske verk; Ågrip (Trondheim, ca. 1190), Halvdan Svartes saga i Heimskringla (Snorre, ca. 1220) og Fagrskinna (Island, ca. 122

Död:
Drunknade

Halvdan gift Ragnhild HARALDSDATTER. Ragnhild föddes ca 830 i Sogn, Norge; dog ca 879 i Vestfold, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Ragnhild Haraldsdotter
Birthdate: cirka 830
Birthplace: Sogn, Norway
Death: cirka 879 (41-57)
Vestfold, Norway

Närstående:

Dotter till Harald Goldbeard, King of Sogn och Sölvör Hundolfsdottir

Hustru till Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte

Moder till Harald Hårfager Halfdansson
Syster till Thuridur Haraldsdóttir



About Ragnhild Haraldsdotter
Please don't merge this profile with Halvdan "the black"'s supposedly other wife Ragnhild Sigurdsdotter, and don't merge their sons "Harald Halvdansson" together. Ragnhild Haraldsdotter's son is the one that was called Harald Finehair/Hårfagre Halvdansson (according to the view of modern historians). To learn more about this see the bio under her son Harald Hårfager Halfdansson profile.

Om Ragnhild Haraldsdotter (Norsk)
For mer informasjon om henne og hennes sønn se biografien til Harald Hårfager Halfdansson.

Fra Heimskringla: Halvdan Svartes saga

Halvdan Svarte fikk ei kone som het Ragnhild, hun var datter til Harald Gullskjegg, som var konge i Sogn.

De fikk en sønn, og kong Harald gav ham sitt eget navn ; denne gutten vokste opp i Sogn hos morfaren kong Harald.

Harald var blitt gammel og skral og dertil sønneløs, og så gav han riket til dattersønnen Harald og lot ham ta til konge.

Litt seinere døde Harald Gullskjegg. Samme vinter døde datter hans, Ragnhild også.

Våren etter ble kong Harald den unge sjuk og døde i Sogn ; han var da ti år gammel.

Straks Halvdan Svarte fikk vite om sønnens død, tok han av sted med stort følge og reiste nord til Sogn, der tok de godt imot ham.

Han krevde rike og arv etter sin sønn, og det var ingen motstand; han la under seg riket der.

Noteringar:

Also Known As: "Gottfried I.", "Guðr?ðr veiðikonungr", "the Proud", "Hunter King", "the Magnificent", "Jagtkonge", "den Storlåtne", "den Gjeve", "the Hunter", "El Cazador", "Jagtkonig", "Godfrey the Proud", "le Généreux", "Konge av Vestfold", "Romerike og Hadeland", "Gudrod "The Magnificent"", "Gudr..."
Birthdate: cirka 780
Birthplace: Holtum, Vestfold, Norway
Death: 821 (37-45)
Vestfold, Norway
Begravningsort: Borre?

Närstående:
Son till Kung Halvdan Øysteinsson den givmilde och Queen Lif Dagsdotter
Make till Alfhild Alfarinsdatter och Åsa Haraldsdotter
Fader till Rolf Gudrodsson; King Olaf «Geirstad-Alf» Geirstadalv, King of Vestfold; Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte och Ragnvald Gudrödsson
Bror till Sigurd II, 5th King of Haithabu och Unknown Halfdansdatter
Occupation: Konge i Vestfold og Romerike, Rey en Vestfold, Konge, Roi, de Danemark, Konge først på 800-tallet, King of Vestfold and Romerike, Kung av Vestfold och Romerike, Kung 760-826 i Vestfold, Rusled 800-10, Kung, Konge av Vestfold, Konge først på 800 tallet




About Gudrød Halvdansson «the Hunter» Veidekonge
http://www.friesian.com/germania.htm#orkney

http://www.friesian.com/germania.htm#norse

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla - Ynglingesoga section 48:

Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

GENI NOTE: There is another Gudrød son of Halfdan, who is not the same as this one. This one is Gudrød son of Halfdan son of Eyvind; the other one is Gudrød son of Halfdan "Kvitbein" son of Olaf.

Take care!

Gudrød Veidekonge (Halvdansson) (Guðröður veiðikonung)

(In English: Gudrod the Hunter)

King in part of Norway: Vestfold / Vingulmark

Alternative fødselsår: 738, 765, 780

Alternative dødsår: 810, 821

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Gudr%C3%B8d_Veidekonge/utdypning

http://no.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_Halvdansson_Veidekonge

http://en.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_the_Hunter

http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Gudr%F8d%20Veidekonge%20%28Halvdansson%29

Mens skipet hans lå i “Stivlesund” (et ukjent sted), ble han offer for et snikmord. Morderen var Åsas skosvein, og det ble ikke lagt skjul på at hun stod bak. Hva som skjedde med Åsa etterpå, sies det ingenting om i sagaene.

Gudrød Veidekonge – og for så vidt også Åsa (men ikke nødvendigvis under dette navnet) – må oppfattes som gamle sagnskikkelser i skandinavisk/nordeuropeisk sammenheng. Gudrød svarer som skikkelse i noen grad til en legendarisk dansk konge, Godofridus, som regjerte på begynnelsen av 800-tallet og er nevnt i frankiske kilder. Men han har også lånt trekk fra andre “Gudrød”-skikkelser (blant dem en norsk Dublin-konge). Ifølge en av de frankiske kildene ble Godofridus drept i et familiedrama, og hustruen stod bak drapet.

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians.

Konge først på 800-tallet

Gudrød Veidekonge

Gudrød Veidekonge (dvs. jegeren, av gn. veidr, jakt) ifølge Snorre konge over Vestfold og Romerike. Gudrød drepte Agderkongen, hærtok og ektet hans datter Åsa, som fødte han sønnen:

1. Halvdan Svarte.

Gudrød ble drept av Åsas trell. 1)

1) Gyldendals Store Konversasjonsleksikon (1965) D-G, sid. 3271.

Gudrød Halvdansson Veidekonge (født ca. 780 død ca. 821) var konge over Vestfold, Romerike og halve Vingulmark (omtrent dagens Østfold). Gudrød var Halvdan Øysteinsson den gavmilde og Liv Dagsdotters sønn, og far til Halvdan Svarte og Olav Geirstadalv Gudrødsson. Frem til ca. 815 var han gift med Alvhild Alfarinsdatter, og deretter med Åsa Haraldsdatter.

Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän).

Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake.

Gudrød ble myrdet i 821, på ordre fra Åsa, for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne.

--------------------------------------------------------------------------------

Forgjenger:

Halvdan Øysteinsson den gavmilde Konge av Vestfold (ca. 800–821)
Etterfølger:

Olav Geirstadalv Gudrødsson
Forgjenger:

Harald Granraude Konge av Agder (ca. 815–ca. 821)
Etterfølger:

Åsa Haraldsdotter
Han var Veidekonge. (Den stormodige) 2. gang gift med Åsa Haraldsdtr.

53. OF GUDROD THE HUNTER.

Gudrod, Halfdan's son, succeeded. He was called Gudrod the Magnificent, and also Gudrod the Hunter. He was married to Alfhild, a daughter of King Alfarin of Alfheim, and got with her half the district of Vingulmark. Their son Olaf was afterwards called Geirstad-Alf. Alfheim, at that time, was the name of the land between the Glommen and Gotha rivers. Now when Alfhild died, King Gudrod sent his men west to Agder to the king who ruled there, and who was called Harald Redbeard. They were to make proposals to his daughter Aasa upon the king's account; but Harald declined the match, and the ambassadors returned to the king, and told him the result of their errand. Soon after King

Gudrod hove down his ships into the water, and proceeded with a great force in them to Agder. He immediately landed, and came altogether unexpectedly at night to King Harald's house. When Harald was aware that an army was at hand, he went out with the

men he had about him, and there was a great battle, although he wanted men so much. King Harald and his son Gyrd fell, and King Gudrod took a great booty. He carried away with him Aasa, King Harald's daughter, and had a wedding with her. They had a son by their marriage called Halfdan; and the autumn that Halfdan was a year old Gudrod went upon a round of feasts. He lay with his ship in Stiflesund, where they had been drinking hard, so that the king was very tipsy. In the evening, about dark, the king left the ship; and when he had got to the end of the gangway from the ship to the shore, a man ran against him, thrust a spear through him, and killed him. The man was instantly put to death, and in the morning when it was light the man was discovered to be Aasa's page-boy: nor did she conceal that it was done by her orders. Thus tells Thjodolf of it: --

"Gudrod is gone to his long rest,

Despite of all his haughty pride --

A traitor's spear has pierced his side:

For Aasa cherished in her breast

Revenge; and as, by wine opprest,

The hero staggered from his ship,

The cruel queen her thrall let slip

To do the deed of which I sing:

And now the far-descended king,

At Stiflesund, in the old bed

Of the old Gudrod race, lies dead."

54. OF KING OLAF'S DEATH.

Olaf came to the kingdom after his father. He was a great warrior, and an able man; and was besides remarkably handsome, very strong and large of growth. He had Westfold; for King Alfgeir took all Vingulmark to himself, and placed his son Gandalf over it. Both father and son made war on Raumarike, and subdued the greater part of that land and district. Hogne was the name of a son of the Upland king, Eystein the Great, who subdued for himself the whole of Hedemark, Toten, and Hadeland. Then Vermeland fell off from Gudrod's sons, and turned itself, with its payment of scatt, to the Swedish king. Olaf was about twenty years old when Gudrod died; and as his brother Halfdan now had the kingdom with him, they divided it between them; so that Olaf got the eastern and Halfdan the southern part. King Olaf had his main residence at Geirstad. There he died of a disease in his foot, and was laid under a mound at Geirstad. So sings Thjodolf: --

"Long while this branch of Odin's stem

Was the stout prop of Norway's realm;

Long while King Olaf with just pride

Ruled over Westfold far and wide.

At length by cruel gout oppressed,

The good King Olaf sank to rest:

His body now lies under ground,

Buried at Geirstad, in the mound."

Familj med Alvhild ALVARINDOTTER (765 - 819)

Vigsel: omkring 780 1)

Barn:

Erik GUDRÖDSSON (782 - 854)

Ragnvald GUDRÖDSSON (801 - 836)

Familj med Åsa HARALDSDOTTER (800 - 834)

Vigsel: omkring 820 1)

Barn:

Halvdan (den svarte) GUDRÖDSSON (825 - 867)

Men när Alfhild var död sände kung Gudröd sina män västerut till Agder, där det härskade en kung som är nämnd Harald den munskäggsröde. De hade i uppdrag att fria till hans dotter Åsa på kungens vägnar, men Harald sade nej. Sändemännen kom tillbaka och förtalte kungen om utgången av ärendet. Något senare sköt kung Gudröds skepp i vattnet och for med en stor här till Agder, dit han kom helt oväntat och företog landgång och överföll kung Haralds gård om natten. Men när denne blev varse att en här kom emot honom, då gick han ut med så mycket manskap han hade. Det vart strid, men skillnaden i styrka var stor och Harald stupade jämte sin son Gyrd. Kung Gudröd tog stort byte och förde med sig hem kung Haralds dotter Åsa och höll bröllop med henne. De fick en enda son, som hette Halfdan. Samma höst som Halfdan blev en vinter gammal for kung Gudröd på gillen och låg med sitt i Stivlusund. Där var mycket drickande och kungen var svårt drucken, och på kvällen när det blev mörkt gick kungen ned ifrån skeppet. Men när han nådde landgångens ände lopp en man emot honom och rände ett spjut igenom honom, och det vart hans bane. Mannen dräptes på fläcken, men om morgonen när det blev ljust kändes han igen, och det befanns vara drottning Åsas skosven. Hon förnekade då heller inte att rådet var hennes.

(Källa: Vikingen, Nordbok 1975)

Gunröd den ädle. Gift först med Alfhild som var dotter till kung Alvarin från Alvhem.Med henne får han sonen Olof som blir kung i Vestvold. Efter Alfhilds död gifter han sig med Åsa som var dotter till kungen Harald den rödskäggie i Agder och får med henne sonen Halfdan. Gunröd övertog kungadömet efter sin far.

Se Ynglingasagan (YS) i Snorre Sturlassons kungasagor, sid 71-74.

http://no.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_Halvdansson_Veidekonge

Gudröd the Hunter was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling, according to Heimskringla, a collection of sagas from thirteenth century Iceland.

Gudröd married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark.

When Alfhild died, Gudröd sent his warriors to Agder and its king Harald to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald declined so Gudröd decided to take his daughter by force.

They arrived at night time and when Harald realised that he was attacked he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudröd carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall when Halfdan was a year old, Gudröd was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear trough Gudröd and he was killed. Gudröd's men instantly killed the assassin who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Noted events in his life were:
• He was a King from 00 0780 to 820 in Vestfold, Norway.

Gudröd married Alfhild Alfarinsdatter, daughter of Alfarin of Alfheim and Unknown. (Alfhild Alfarinsdatter died before 820.)

Gudröd next married Åsa Haraldsdatter, daughter of Harald Granraude and Unknown, circa 810. (Åsa Haraldsdatter was born circa 780 in Agder, Norway and died circa 840 in Norway.)

ABT 0780 - ABT 0822

OCCUPATION: Konge først på 800-tallet

BIRTH: ABT 0780, ('den stormodige')

DEATH: ABT 0822, (drept av Åsa's tjenere)

Father: Halvdan ØYSTEINSSON

Mother: Liv DAGSDATTER

Family 1 : Alvhild ALVARINDATTER

Olav Gudrødson GEIRSTADALV
Family 2 : Aasa HARALDSDATTER

+Halvdan SVARTE

Kilde: nermo.org

Kung av Westfold, Vermaland, Vingulmark.

Blev högst 72 år.

Godefrid, 6th King of Haithabu

M, #42856, d. 810

Last Edited=9 Aug 2004

Godefrid, 6th King of Haithabu was the son of Halfdan Mildi, King of Westfold and Lif (?). He died in 810, murdered.
Godefrid, 6th King of Haithabu gained the title of Hedemarken of Westfold. He gained the title of King Godefrid of Westfold, Hedeland, Vaermland, and Westmare. He gained the title of 6th King Godefrid of Haithabu.
Child of Godefrid, 6th King of Haithabu

-1. Erik, 13th King of Haithabu+ d. c 854

Forrás:

http://www.thepeerage.com/p4286.htm#i42856

King of Vestfold

http://en.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_the_Hunter

http://no.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_Halvdansson_Veidekonge

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Granraude

Da kongen av Vestfold, Gudrød Veidekonge, sendte menn for å fri til Haralds datter Åsa, takket Harald nei. Dette førte til at etter en stund satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder og kongsgården på Tromøya, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta. Da Harald merket at en hær var kommet gikk han ut med alt det folk han hadde. Det ble en hard kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok også Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne.

En lokal legende sier at Harald Granraude gjemte seg i en underjordisk tunnel med Åsa, men de ble funnet og Harald ble halshugget.

King of Vestfold

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Jump to: navigering, søk

Gudrød Veidekonge var konge i Vestfold og skal ha døydd i 839.

Gudrød var av Ynglingeætta og son av Halvdan den milde. Han var óg kalla den "Storlåtne".

Gudrød var gift to gonger, først med Alvhild, dotter av kong Alvarin frå Alvheim, og med henne fekk han halve Vingulmark, fortel Snorre Sturlason. Sonen deira er Olav Geirstada-Alv. Etter at Alvhild var daud, bela Gudrød til Åsa, dotter til Harald Granraude i Agder. Harald nekta dette, og Gudrød for med herskip til Agder og røva Åsa. Harald og sonen hans, Gyrd, fall i slaget. Åsa vart mor til Halvdan Svarte.

Soga fortel at Gudrød vart drepen av skosveinen til Åsa.

Gudrød sat som konge i Skiringssal i Vestfold.

Gudrød Veidekonge var konge i Vestfold og skal ha døydd i 839.

Gudrød var av Ynglingeætta og son av Halvdan den milde. Han var óg kalla den "Storlåtne".

Gudrød var gift to gonger, først med Alvhild, dotter av kong Alvarin frå Alvheim, og med henne fekk han halve Vingulmark, fortel Snorre Sturlason. Sonen deira er Olav Geirstada-Alv. Etter at Alvhild var daud, bela Gudrød til Åsa, dotter til Harald Granraude i Agder. Harald nekta dette, og Gudrød for med herskip til Agder og røva Åsa. Harald og sonen hans, Gyrd, fall i slaget. Åsa vart mor til Halvdan Svarte.

Soga fortel at Gudrød vart drepen av skosveinen til Åsa. Dette har Snorre frå Ynglingatal,

Ein kan elles merke seg at det er likskap mellom dette drapet og skildringa av drapet på langobardarkongen Alboin, fortald hjå Paulus Diaconus. Alboin vart drepen av ein svein som var i teneste hjå dronninga Rosamunda.

Gudrød sat som konge i Skiringssal i Vestfold.

Halvdan Koht skriv dette om Gudrød:

Gudrød Veidekonge er den fyrste i kongsrekkja som vi har vitnemål um har namnet "konge"; hjå Tjodolv har han elles namet "den gjævlåtne". I hans dagar, i 843, høyrer vi um at vestfoldingane kom på vikingferd til Frankrike. Tjodolv kallar dronninga hans Åsa, og A. W. Brøgger meiner at det er haugen over henne dei har funne Osebergskipet i. Åsa var etter sogone mor til Halvdan Svarte; men Tjodolv i Ynglingatal fylgjer ikkje denne ættgreina, han fortel i staden som sonen, Olav Geirstadalv, som Gudrød hadde med ei anna kone, og sidan um hans son att, Ragnvald. Hadde han kvede um Halvdan, vilde han vel snautt ha sagt slikt um mor hans. Tjodolv var ikkje hirdskald hjå Harald Hårfagre heller. Norrøne Bokverk, band fire, note.

King of Vestfold

Född: Cir 775 , Vestfold , Norge

Äktenskap (1): Alfhild Alfarinsdatter

Äktenskap (2): Åsa Haraldsdatter cirka 810

Död : Cir 826 , Vestfold , Norge åldern 51

Orsaken till hans död var mord av en förskottsbetalning av hans andra hustru Åsa.

Allmänna hänvisningar:
Gudröd av Hunter var son till Halfdan Mild till huset Yngling , enligt Heimskringla , en samling sagor från trettonde århundradet Island.

Gudröd gifte Alfhild , dotter till Alfarin kungen av Alfheim ( Bohuslän ), som var namnet på området mellan Glomma och Göta älv , och ärvde halv provinsen Vingulmark .

När Alfhild dog, sände Gudröd sina krigare till Agder och dess konung Harald att föreslå ett äktenskap med sin dotter Åsa. Minskade dock Harald så Gudröd beslutat att ta sin dotter med våld.

De kom på natten och när Harald insåg att han blev attackerad samlade han sina män och kämpade väl, men dog tillsammans med sin son Gyrd . Gudröd bortförd Åsa och gifte sig med henne. Han våldtog henne och hon gav honom en son vid namn Halfdan som skulle kallas Halfdan svarte .

På hösten när Halfdan var ett år gammal , Gudröd var med på en fest i Stiflesund . Han var mycket berusad och på kvällen när han gick på mittgången att lämna fartyget, stack en mördare ett spjut tråg Gudröd och han dödades . Gudröd män dödades omedelbart mördaren som visade sig vara Åsas sida -boy . Åsa erkände att sidan - pojken hade agerat på hennes vägnar.

Noterade händelser i hans liv var:
• Han var en kung från 00 0780 till 820 i Vestfold , Norge.

Gudröd gifte Alfhild Alfarinsdatter , dotter till Alfarin av Alfheim och Okänd. ( Alfhild Alfarinsdatter dog före 820 . )

Gudröd nästa gifte sig Åsa Haraldsdatter , dotter till Harald Granraude och okända, ca 810 . (Åsa Haraldsdatter föddes omkring 780 i Agder , Norge och dog ca 840 i Norge. )

Källor

1 Wikipedia ( http://en.wikipedia.org/ ).

Gudrøds tilnavn Veidekonge kan oversettes "jegerkonge".

Blev ca 58 år.

Född: omkring 765

Död: mellan 810 och 824

Noteringar

Kung i Vestfold, Norge 780-826. Född omkring 765 i Vestfold. Död omkring 826 i Vestfold. Men när Alfhild var död sände kung Gudröd sina män västerut till Agder, där det härskade en kung som är nämnd Harald den munskäggsröde. De hade i uppdrag att fria till hans dotter Åsa på kungens vägnar, men Harald sade nej. Sändemännen kom tillbaka och förtalte kungen om utgången av ärendet. Något senare sköt kung Gudröds skepp i vattnet och for med en stor här till Agder, dit han kom helt oväntat och företog landgång och överföll kung Haralds gård om natten. Men när denne blev varse att en här kom emot honom, då gick han ut med så mycket manskap han hade. Det vart strid, men skillnaden i styrka var stor och Harald stupade jämte sin son Gyrd. Kung Gudröd tog stort byte och förde med sig hem kung Haralds dotter Åsa och höll bröllop med henne. De fick en enda son, som hette Halfdan. Samma höst som Halfdan blev en vinter gammal for kung Gudröd på gillen och låg med sitt i Stivlusund. Där var mycket drickande och kungen var svårt drucken, och på kvällen när det blev mörkt gick kungen ned ifrån skeppet. Men när han nådde landgångens ände lopp en man emot honom och rände ett spjut igenom honom, och det vart hans bane. Mannen dräptes på fläcken, men om morgonen när det blev ljust kändes han igen, och det befanns vara drottning Åsas skosven. Hon förnekade då heller inte att rådet var hennes. (Källa: Vikingen, Nordbok 1975)

http://genealogy.euweb.cz/scand/norway2.html#O2

Yngling family

The main family of early Norwegian kings was founded by one Gudrod Halfdansson Veidelkonge, King of Westfold; m.Asa Haraldsdottir. They were parents of:

Halfdan III "the Black", King of Westfold (830-863), +863/870; 1m: Ragnhild, dau.of King Harald Gullskiegg of Sogn; 2m: Ragnhild, dau.of King Sigurd Hjort Helgasson of Ringerike; by her he was father of:

King Harald I "Fairhair" of Norway (863-930) abdicated, *858/860, +934/940; 1m: Asa Hakonsdotter, dau.of Hakon Ladejarl; 2m: Gyda, dau.of King Eirik of Hoerdeland; 3m: Svanhild, dau.of Eystein, Jarl in Hedemarken; 4m: Snaefried, dau.of Finnen Svase; 5m: Alvhild, dau.of Ring Dagsson of Ringerike; 6m: Pss Ragnhild "the Rich" of Haithabu; He had issue as follows:

* A1. [1m.] Guttorm, King of Viken
* A2. [1m.] Halfdan "the Black", King of Trondelagen
* A3. [1m.] King Sigroed of Trondelagen
* A4. [1m.] Halfdan Hvide, +in Estonia
* A5. [2m.] Alof Aarbod; m.ca 890 Thore Ragnvaldsson
o B1. Bergljot Thoresdatter; m.Sigurd Jarl (+ca 962)
* A6. [2m.] Roerek
* A7. [2m.] Sigtrygg
* A8. [2m.] Frode
* A9. [2m.] Thorgils
* A10. [3m.] King Olav in Vigen
o B1. Tryggve Olavsson, King in Vigen and Romerike, +murdered ca 968; m.ca 960 Astrid Eiriksdatter, dau.of Eirik Bjordaskalle
+ C1. Olav Tryggvesson, King of Norway (995-1000), *968, +ca 1000; 1m: Geira, a Wendish princess; 2m: Gyda of Ireland; 3m: ca 995 Gudrun Skeggesdatter; 4m: 998 Pss Thyra of Denmark (+1000)
# D1. Tryggve Olavsson, +k.a.1033
# D2. Harald Olavsson, *999, +1000
+ C2. Ingibjorg Tryggvesdatter; m.1000 Jarl Ragnvold Ulfsson of Vaestergotland
+ C3. Astrid Tryggvesdatter; m.996 Erling Skjalgsson (+k.a.1028)
# D1. Aslak Eriksson, +1028; m.1015 Sigurd Svendsdatter (+1016)
* E1. Sven Askelsson; m.Pss Ragnhild of Denmark
o F1. Knut Svensson; m.Rimhild N
* E2. a daughter; m.Laxe-Pal
o F1. Hakon Pungelta
o F2. Einar, +1155
* E3. a daughter
o F1. Hakon Maw
# D2. Skjalg Erlingsson, +1062
# D3. Sigurd
# D4. Lodin, +after 1098
# D5. Thorer
# D6. Ragnhild Erlingsdotter; m.Thorberg Arnesson of Giske
* E1. Eystein-Orre, +k.a.1066
* E2. Ogmund Thorbergsson
o F1. Skopti Ogmundsson, +1103
+ G1. Thora; m.Asulf Skulesson, of Rein
* E3. Thora, concubine of King Harald Hardrade and King Svend II of Denmark
* E4. Jorunn; m.Ulf Ospaksson Stallare (+1066)
o F1. Jon Ulfsson "the Strong"
o F2. Brigida
* A11. [3m.] King Bjorn in Vestfold
o B1. Gudroed Bjornsson; m.Cecilia N
+ C1. Harald Grenske, King of Vestfold, +ca 995; m.Asta Gudbrandsdatter
# D1. Saint Olav II Haraldsson "the Stout", King of Norway (1016-28), +k.a.1030; m.1019 Astrid of Sweden, illegitimate dau.of King Olof of Sweden
* E1. [illegitimate by Alvhild N] Magnus I "the Good", King of Norway (1035-47) and Denmark (1042-47), *1024, +1047
o F1. [illegitimate] Ragnhild Magnusdatter; m.1062 Hakon Ivarsson, Jarl in Denmark (+after 1065)
* E2. Wulfhild, +1071; m.1042 Duke Ordulf of Saxony (+28.3.1072)
* A12. [3m.] Ragnar Rykkil, King in Hedemarken and Gudbrandsdalen
o B1. Agnar
+ C1. Ragnar
* A13. [4m.] Sigurd Hrise, King of Hadaflyke
o B1. Halfdan Sigurdsson, King of Hadaflyke
+ C1. Sigurd Syr, King of Ringeringe, +1018; m.Asta Gu12:57 25.2.2003dbrandsdatter, dau.of Gudbrand Kula
# D1. King Harald III "Haard Raade" of Norway (1047-66), *1015, +k.a.during his invasion in North England 25.9.1066; m.ca 1045 Elizabeth of Kiev (+after 1045)
* E1. Ingegerd; 1m: King Oluf I Hunger of Denmark (+1095); 2m: King Filip of Sweden (+1118)
* E2. Maria, +1066
* E3. [illegitimate by Thora Thorbergsdotter] Magnus II Haraldsson "Barefoot", King of Norway (1066-69), +28.4.1069
o F1. [illegitimate] Hakon Toresfostre, co-king of Norway (1093-95), +1095
* E4. [illegitimate by Thora Thorbergsdotter] Olav III "the Gentle", King of Norway (1069-93), *ca 1050, +22.9.1093; m.ca 1070 Pss Ingrid of Denmark
o F1. [illegitimate] Magnus III "Bareleg" "Bear-foot", King of Norway (1095-1103), *ca 1073, +k.a.Connaugt, Ireland 24.8.1103; m.ca 1101 Margareta of Sweden (+before 1130); for their descendants see HERE
# D2. Halfdan Sigurdsson
* E1. Thorberg; m.Fin Arnesson, Jarl in Halland (+ca 1065)
# D3. Guttorm Sigurdsson
# D4. Gunhild; m.ca 1025 Kattil Kalf, of Ringenes
* E1. Guttorm
* E2. Sigrid; m.Eindrid Einarsson (+k.a.ca 1050)
# D5. Ingerid; m.Nefstein N
* E1. Sigurd
o F1. Sigurd Sigurdsson, +ca 1135
* E2. Tore
* E3. Gudrun; m.Skuli Tostesson Kongsfostre
* A14. [4m.] Halfdan Haaleg
* A15. [4m.] Godroed Ljome
* A16. [4m.] Ragnvald, King in Hadeland
o B1. a son
+ C1. Eyvind Kelda, +drowned 998
* A17. [4m.] Ring, King of Hedemarken and Gudbrandsdalen
o B1. Dag Ringsson, King of Hedemarken
+ C1. King Roerek in Hedemarken, +1021
+ C2. King Ring in Hedemarken
# D1. Dag Ringsson, fl 1030
# D2. Emund Ringsson, an official in Polotzk
+ C3. Ragnhild; m.Raud N
* A18. [5m.] King Dag in Hedemarken and Gudbrandsdalen
* A19. [5m.] Gudroed Skirja
* A20. [5m.] Ingegerd
* A21. [6m.] Erik "Blood-axe", King of Norway (930-945) and Northumbria, *ca 895, +murdered 954; m.Gunhild of Denmark (+after 970)
o B1. Ragnvald Eriksson, +murdered ca 940
o B2. Gorm Eriksson, +k.a.before 960
o B3. Guttorm Eriksson, +k.a.before 960
o B4. Harald Eriksson Graufell, King of Norway, +k.a.970
o B5. Ragnfred Eriksson, co-king in Norway, +after 970
o B6. Erling Eriksson, co-king in Norway, +murdered before 970
o B7. Gudroes Eriksson, co-king of Norway, +murdered ca 999
o B8. Sigurd Eriksson Sleva, co-king of Norway, +murdered before 970
o B9. Ragnhild; 1m: Arnfin Torfinnsson, Jarl of Orkney; 2m: Havard Torfinnsson, Jarl of Orkney; 3m: Ljot Torfinnsson, Jarl of Norway
* A22. [illegitimate] Haakon I "the Good", King of Norway (945-960), +k.a.960
o B1. Thora
* A23. [illegitimate] Ingeborg; m.Halfdan Jarl
o B1. Gunhild; m.Fin Skjalge
+ C1. Eyvind Skaldaspiller, a poet, +ca 990
# D1. Harek of Thjotta, +murdered ca 1040; m.Ragnhild Arnesdatter, dau.of Arne Arnmodsson
* E1. Einar Fluga of Thjotta
* E2. Fin Hareksson, +after 1028
o F1. Hakon Finnsson
+ G1. Ulvhild; 1m: King Inge II of Sweden (+ca 1130); 2m: King Niels of Denmark (+1134); 3m: King Sverker I of Sweden (+1156)
* E3. Sven Hareksson
+ C2. Njal Finnsson
# D1. Astrid; m.Ragnvald "the Old"
Rulers of Norway

Northern Europe index

INDEX PAGE

Last updated 26th February 2003

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Sigfredsson Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age from 804 until 810. He was the father of Halfdan the Black Gudrödarson, king of Vestfold, and the grandfather of Harald Fairhair, the first king of Norway.[1]

[edit] Biography

Gudrød is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

http://en.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_the_Hunter

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Jagtkonge's ancestry is found elsewhere on this tree...Jagtkonge's father was Halfdan (The Meek) Eysteinsson and his mother was Hlif Dagsdottir. His paternal grandparents were Eysteinn (Fart) Halfdansson and Hildi Eriksdatter. He had a brother named Ivar. He was the younger of the two children. He had a half-brother named Halfdan

He was also known as "the hunter", "Mikillati" which means "peace lover" and "Jagtkonge".
Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Sigfredsson Veidekonge) was a semi-legendary king in Vingulmark in south-east Norway, during the early Viking Age from 804 until 810. He was the father of Halfdan the Black Gudrödarson, king of Vestfold, and the grandfather of Harald Fairhair, the first king of Norway.[1]

Background

Gudrød was of the House of Yngling. He was the son of Halfdan the Mild, king of Romerike and Vestfold and Liv Dagsdotter, daughter of King Dag of Vestmar. The date and place of his birth is not known.

Gudrød is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla. [2]

Biography

Gudrød married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim, (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv rivers. Gudrød inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson. When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa Haraldsdottir. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force. They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf. After Gudrød was killed, Åsa took the 1 year-old Halfdan and returned to Agder, where Halfdan was raised.

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.
Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

GENI NOTE: There is another Gudrød son of Halfdan, who is not the same as this one. This one is Gudrød son of Halfdan son of Eyvind; the other one is Gudrød son of Halfdan "Kvitbein" son of Olaf.

Take care!

Gudrød Veidekonge (Halvdansson) (Guðröður veiðikonung)

(In English: Gudrod the Hunter)

King in part of Norway: Vestfold / Vingulmark

Alternative fødselsår: 738, 765, 780

Alternative dødsår: 810, 821

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Gudr%C3%B8d_Veidekonge/utdypning

http://no.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_Halvdansson_Veidekonge

http://en.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_the_Hunter

http://lind.no/nor/index.asp?lang=no&emne=asatru&person=Gudr%F8d%20Veidekonge%20%28Halvdansson%29

Mens skipet hans lå i “Stivlesund” (et ukjent sted), ble han offer for et snikmord. Morderen var Åsas skosvein, og det ble ikke lagt skjul på at hun stod bak. Hva som skjedde med Åsa etterpå, sies det ingenting om i sagaene.

Gudrød Veidekonge – og for så vidt også Åsa (men ikke nødvendigvis under dette navnet) – må oppfattes som gamle sagnskikkelser i skandinavisk/nordeuropeisk sammenheng. Gudrød svarer som skikkelse i noen grad til en legendarisk dansk konge, Godofridus, som regjerte på begynnelsen av 800-tallet og er nevnt i frankiske kilder. Men han har også lånt trekk fra andre “Gudrød”-skikkelser (blant dem en norsk Dublin-konge). Ifølge en av de frankiske kildene ble Godofridus drept i et familiedrama, og hustruen stod bak drapet.

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians.

Konge først på 800-tallet

Gudrød Veidekonge

Gudrød Veidekonge (dvs. jegeren, av gn. veidr, jakt) ifølge Snorre konge over Vestfold og Romerike. Gudrød drepte Agderkongen, hærtok og ektet hans datter Åsa, som fødte han sønnen:

1. Halvdan Svarte.

Gudrød ble drept av Åsas trell. 1)

1) Gyldendals Store Konversasjonsleksikon (1965) D-G, sid. 3271.

Gudrød Halvdansson Veidekonge (født ca. 780 død ca. 821) var konge over Vestfold, Romerike og halve Vingulmark (omtrent dagens Østfold). Gudrød var Halvdan Øysteinsson den gavmilde og Liv Dagsdotters sønn, og far til Halvdan Svarte og Olav Geirstadalv Gudrødsson. Frem til ca. 815 var han gift med Alvhild Alfarinsdatter, og deretter med Åsa Haraldsdatter.

Gudrød fikk halve Vingulmark som medgifte da han giftet seg med Alvhild, datter av kong Alvarin Alvheim fra Alvheim (Bohuslän).

Etter Alfhilds tidlige død, la Gudrød ut på frierferd til Agder, etter datteren til kong Harald Granraude, Åsa. Harald avviste ham og Gudrød svarte med å ta livet av ham og hans sønn Gyrd, for så å røve med seg Åsa og ta henne til ektemake.

Gudrød ble myrdet i 821, på ordre fra Åsa, for mordet på hennes far og bror, og for å ha voldtatt henne.

--------------------------------------------------------------------------------

Forgjenger:

Halvdan Øysteinsson den gavmilde Konge av Vestfold (ca. 800–821)

Etterfølger:

Olav Geirstadalv Gudrødsson

Forgjenger:

Harald Granraude Konge av Agder (ca. 815–ca. 821)

Etterfølger:

Åsa Haraldsdotter

Han var Veidekonge. (Den stormodige) 2. gang gift med Åsa Haraldsdtr.

53. OF GUDROD THE HUNTER.

Gudrod, Halfdan's son, succeeded. He was called Gudrod the Magnificent, and also Gudrod the Hunter. He was married to Alfhild, a daughter of King Alfarin of Alfheim, and got with her half the district of Vingulmark. Their son Olaf was afterwards called Geirstad-Alf. Alfheim, at that time, was the name of the land between the Glommen and Gotha rivers. Now when Alfhild died, King Gudrod sent his men west to Agder to the king who ruled there, and who was called Harald Redbeard. They were to make proposals to his daughter Aasa upon the king's account; but Harald declined the match, and the ambassadors returned to the king, and told him the result of their errand. Soon after King

Gudrod hove down his ships into the water, and proceeded with a great force in them to Agder. He immediately landed, and came altogether unexpectedly at night to King Harald's house. When Harald was aware that an army was at hand, he went out with the

men he had about him, and there was a great battle, although he wanted men so much. King Harald and his son Gyrd fell, and King Gudrod took a great booty. He carried away with him Aasa, King Harald's daughter, and had a wedding with her. They had a son by their marriage called Halfdan; and the autumn that Halfdan was a year old Gudrod went upon a round of feasts. He lay with his ship in Stiflesund, where they had been drinking hard, so that the king was very tipsy. In the evening, about dark, the king left the ship; and when he had got to the end of the gangway from the ship to the shore, a man ran against him, thrust a spear through him, and killed him. The man was instantly put to death, and in the morning when it was light the man was discovered to be Aasa's page-boy: nor did she conceal that it was done by her orders. Thus tells Thjodolf of it: --

"Gudrod is gone to his long rest,

Despite of all his haughty pride --

A traitor's spear has pierced his side:

For Aasa cherished in her breast

Revenge; and as, by wine opprest,

The hero staggered from his ship,

The cruel queen her thrall let slip

To do the deed of which I sing:

And now the far-descended king,

At Stiflesund, in the old bed

Of the old Gudrod race, lies dead."

54. OF KING OLAF'S DEATH.

Olaf came to the kingdom after his father. He was a great warrior, and an able man; and was besides remarkably handsome, very strong and large of growth. He had Westfold; for King Alfgeir took all Vingulmark to himself, and placed his son Gandalf over it. Both father and son made war on Raumarike, and subdued the greater part of that land and district. Hogne was the name of a son of the Upland king, Eystein the Great, who subdued for himself the whole of Hedemark, Toten, and Hadeland. Then Vermeland fell off from Gudrod's sons, and turned itself, with its payment of scatt, to the Swedish king. Olaf was about twenty years old when Gudrod died; and as his brother Halfdan now had the kingdom with him, they divided it between them; so that Olaf got the eastern and Halfdan the southern part. King Olaf had his main residence at Geirstad. There he died of a disease in his foot, and was laid under a mound at Geirstad. So sings Thjodolf: --

"Long while this branch of Odin's stem

Was the stout prop of Norway's realm;

Long while King Olaf with just pride

Ruled over Westfold far and wide.

At length by cruel gout oppressed,

The good King Olaf sank to rest:

His body now lies under ground,

Buried at Geirstad, in the mound."

Familj med Alvhild ALVARINDOTTER (765 - 819)

Vigsel: omkring 780 1)

Barn:

Erik GUDRÖDSSON (782 - 854)

Ragnvald GUDRÖDSSON (801 - 836)

Familj med Åsa HARALDSDOTTER (800 - 834)

Vigsel: omkring 820 1)

Barn:

Halvdan (den svarte) GUDRÖDSSON (825 - 867)

Men när Alfhild var död sände kung Gudröd sina män västerut till Agder, där det härskade en kung som är nämnd Harald den munskäggsröde. De hade i uppdrag att fria till hans dotter Åsa på kungens vägnar, men Harald sade nej. Sändemännen kom tillbaka och förtalte kungen om utgången av ärendet. Något senare sköt kung Gudröds skepp i vattnet och for med en stor här till Agder, dit han kom helt oväntat och företog landgång och överföll kung Haralds gård om natten. Men när denne blev varse att en här kom emot honom, då gick han ut med så mycket manskap han hade. Det vart strid, men skillnaden i styrka var stor och Harald stupade jämte sin son Gyrd. Kung Gudröd tog stort byte och förde med sig hem kung Haralds dotter Åsa och höll bröllop med henne. De fick en enda son, som hette Halfdan. Samma höst som Halfdan blev en vinter gammal for kung Gudröd på gillen och låg med sitt i Stivlusund. Där var mycket drickande och kungen var svårt drucken, och på kvällen när det blev mörkt gick kungen ned ifrån skeppet. Men när han nådde landgångens ände lopp en man emot honom och rände ett spjut igenom honom, och det vart hans bane. Mannen dräptes på fläcken, men om morgonen när det blev ljust kändes han igen, och det befanns vara drottning Åsas skosven. Hon förnekade då heller inte att rådet var hennes.

(Källa: Vikingen, Nordbok 1975)

Gunröd den ädle. Gift först med Alfhild som var dotter till kung Alvarin från Alvhem.Med henne får han sonen Olof som blir kung i Vestvold. Efter Alfhilds död gifter han sig med Åsa som var dotter till kungen Harald den rödskäggie i Agder och får med henne sonen Halfdan. Gunröd övertog kungadömet efter sin far.

Se Ynglingasagan (YS) i Snorre Sturlassons kungasagor, sid 71-74.

http://no.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_Halvdansson_Veidekonge

Gudröd the Hunter was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling, according to Heimskringla, a collection of sagas from thirteenth century Iceland.

Gudröd married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark.

When Alfhild died, Gudröd sent his warriors to Agder and its king Harald to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald declined so Gudröd decided to take his daughter by force.

They arrived at night time and when Harald realised that he was attacked he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudröd carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall when Halfdan was a year old, Gudröd was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear trough Gudröd and he was killed. Gudröd's men instantly killed the assassin who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Noted events in his life were:
• He was a King from 00 0780 to 820 in Vestfold, Norway.

Gudröd married Alfhild Alfarinsdatter, daughter of Alfarin of Alfheim and Unknown. (Alfhild Alfarinsdatter died before 820.)

Gudröd next married Åsa Haraldsdatter, daughter of Harald Granraude and Unknown, circa 810. (Åsa Haraldsdatter was born circa 780 in Agder, Norway and died circa 840 in Norway.)

ABT 0780 - ABT 0822

OCCUPATION: Konge først på 800-tallet

BIRTH: ABT 0780, ('den stormodige')

DEATH: ABT 0822, (drept av Åsa's tjenere)

Father: Halvdan ØYSTEINSSON

Mother: Liv DAGSDATTER

Family 1 : Alvhild ALVARINDATTER

Olav Gudrødson GEIRSTADALV

Family 2 : Aasa HARALDSDATTER

+Halvdan SVARTE

Kilde: nermo.org

Kung av Westfold, Vermaland, Vingulmark.

Blev högst 72 år.

Godefrid, 6th King of Haithabu

M, #42856, d. 810

Last Edited=9 Aug 2004

Godefrid, 6th King of Haithabu was the son of Halfdan Mildi, King of Westfold and Lif (?). He died in 810, murdered.
Godefrid, 6th King of Haithabu gained the title of Hedemarken of Westfold. He gained the title of King Godefrid of Westfold, Hedeland, Vaermland, and Westmare. He gained the title of 6th King Godefrid of Haithabu.
Child of Godefrid, 6th King of Haithabu

-1. Erik, 13th King of Haithabu+ d. c 854

Forrás:

http://www.thepeerage.com/p4286.htm#i42856

King of Vestfold

http://en.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_the_Hunter

http://no.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_Halvdansson_Veidekonge

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Granraude

Da kongen av Vestfold, Gudrød Veidekonge, sendte menn for å fri til Haralds datter Åsa, takket Harald nei. Dette førte til at etter en stund satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder og kongsgården på Tromøya, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta. Da Harald merket at en hær var kommet gikk han ut med alt det folk han hadde. Det ble en hard kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok også Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne.

En lokal legende sier at Harald Granraude gjemte seg i en underjordisk tunnel med Åsa, men de ble funnet og Harald ble halshugget.

King of Vestfold

Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket

Jump to: navigering, søk

Gudrød Veidekonge var konge i Vestfold og skal ha døydd i 839.

Gudrød var av Ynglingeætta og son av Halvdan den milde. Han var óg kalla den "Storlåtne".

Gudrød var gift to gonger, først med Alvhild, dotter av kong Alvarin frå Alvheim, og med henne fekk han halve Vingulmark, fortel Snorre Sturlason. Sonen deira er Olav Geirstada-Alv. Etter at Alvhild var daud, bela Gudrød til Åsa, dotter til Harald Granraude i Agder. Harald nekta dette, og Gudrød for med herskip til Agder og røva Åsa. Harald og sonen hans, Gyrd, fall i slaget. Åsa vart mor til Halvdan Svarte.

Soga fortel at Gudrød vart drepen av skosveinen til Åsa.

Gudrød sat som konge i Skiringssal i Vestfold.

Gudrød Veidekonge var konge i Vestfold og skal ha døydd i 839.

Gudrød var av Ynglingeætta og son av Halvdan den milde. Han var óg kalla den "Storlåtne".

Gudrød var gift to gonger, først med Alvhild, dotter av kong Alvarin frå Alvheim, og med henne fekk han halve Vingulmark, fortel Snorre Sturlason. Sonen deira er Olav Geirstada-Alv. Etter at Alvhild var daud, bela Gudrød til Åsa, dotter til Harald Granraude i Agder. Harald nekta dette, og Gudrød for med herskip til Agder og røva Åsa. Harald og sonen hans, Gyrd, fall i slaget. Åsa vart mor til Halvdan Svarte.

Soga fortel at Gudrød vart drepen av skosveinen til Åsa. Dette har Snorre frå Ynglingatal,

Ein kan elles merke seg at det er likskap mellom dette drapet og skildringa av drapet på langobardarkongen Alboin, fortald hjå Paulus Diaconus. Alboin vart drepen av ein svein som var i teneste hjå dronninga Rosamunda.

Gudrød sat som konge i Skiringssal i Vestfold.

Halvdan Koht skriv dette om Gudrød:

Gudrød Veidekonge er den fyrste i kongsrekkja som vi har vitnemål um har namnet "konge"; hjå Tjodolv har han elles namet "den gjævlåtne". I hans dagar, i 843, høyrer vi um at vestfoldingane kom på vikingferd til Frankrike. Tjodolv kallar dronninga hans Åsa, og A. W. Brøgger meiner at det er haugen over henne dei har funne Osebergskipet i. Åsa var etter sogone mor til Halvdan Svarte; men Tjodolv i Ynglingatal fylgjer ikkje denne ættgreina, han fortel i staden som sonen, Olav Geirstadalv, som Gudrød hadde med ei anna kone, og sidan um hans son att, Ragnvald. Hadde han kvede um Halvdan, vilde han vel snautt ha sagt slikt um mor hans. Tjodolv var ikkje hirdskald hjå Harald Hårfagre heller. Norrøne Bokverk, band fire, note.

King of Vestfold

Född: Cir 775 , Vestfold , Norge

Äktenskap (1): Alfhild Alfarinsdatter

Äktenskap (2): Åsa Haraldsdatter cirka 810

Död : Cir 826 , Vestfold , Norge åldern 51

Orsaken till hans död var mord av en förskottsbetalning av hans andra hustru Åsa.

Allmänna hänvisningar:
Gudröd av Hunter var son till Halfdan Mild till huset Yngling , enligt Heimskringla , en samling sagor från trettonde århundradet Island.

Gudröd gifte Alfhild , dotter till Alfarin kungen av Alfheim ( Bohuslän ), som var namnet på området mellan Glomma och Göta älv , och ärvde halv provinsen Vingulmark .

När Alfhild dog, sände Gudröd sina krigare till Agder och dess konung Harald att föreslå ett äktenskap med sin dotter Åsa. Minskade dock Harald så Gudröd beslutat att ta sin dotter med våld.

De kom på natten och när Harald insåg att han blev attackerad samlade han sina män och kämpade väl, men dog tillsammans med sin son Gyrd . Gudröd bortförd Åsa och gifte sig med henne. Han våldtog henne och hon gav honom en son vid namn Halfdan som skulle kallas Halfdan svarte .

På hösten när Halfdan var ett år gammal , Gudröd var med på en fest i Stiflesund . Han var mycket berusad och på kvällen när han gick på mittgången att lämna fartyget, stack en mördare ett spjut tråg Gudröd och han dödades . Gudröd män dödades omedelbart mördaren som visade sig vara Åsas sida -boy . Åsa erkände att sidan - pojken hade agerat på hennes vägnar.

Noterade händelser i hans liv var:
• Han var en kung från 00 0780 till 820 i Vestfold , Norge.

Gudröd gifte Alfhild Alfarinsdatter , dotter till Alfarin av Alfheim och Okänd. ( Alfhild Alfarinsdatter dog före 820 . )

Gudröd nästa gifte sig Åsa Haraldsdatter , dotter till Harald Granraude och okända, ca 810 . (Åsa Haraldsdatter föddes omkring 780 i Agder , Norge och dog ca 840 i Norge. )

Källor

1 Wikipedia ( http://en.wikipedia.org/ ).

Gudrøds tilnavn Veidekonge kan oversettes "jegerkonge".

Blev ca 58 år.

Född: omkring 765

Död: mellan 810 och 824

Noteringar

Kung i Vestfold, Norge 780-826. Född omkring 765 i Vestfold. Död omkring 826 i Vestfold. Men när Alfhild var död sände kung Gudröd sina män västerut till Agder, där det härskade en kung som är nämnd Harald den munskäggsröde. De hade i uppdrag att fria till hans dotter Åsa på kungens vägnar, men Harald sade nej. Sändemännen kom tillbaka och förtalte kungen om utgången av ärendet. Något senare sköt kung Gudröds skepp i vattnet och for med en stor här till Agder, dit han kom helt oväntat och företog landgång och överföll kung Haralds gård om natten. Men när denne blev varse att en här kom emot honom, då gick han ut med så mycket manskap han hade. Det vart strid, men skillnaden i styrka var stor och Harald stupade jämte sin son Gyrd. Kung Gudröd tog stort byte och förde med sig hem kung Haralds dotter Åsa och höll bröllop med henne. De fick en enda son, som hette Halfdan. Samma höst som Halfdan blev en vinter gammal for kung Gudröd på gillen och låg med sitt i Stivlusund. Där var mycket drickande och kungen var svårt drucken, och på kvällen när det blev mörkt gick kungen ned ifrån skeppet. Men när han nådde landgångens ände lopp en man emot honom och rände ett spjut igenom honom, och det vart hans bane. Mannen dräptes på fläcken, men om morgonen när det blev ljust kändes han igen, och det befanns vara drottning Åsas skosven. Hon förnekade då heller inte att rådet var hennes. (Källa: Vikingen, Nordbok 1975)

http://genealogy.euweb.cz/scand/norway2.html#O2

Yngling family

The main family of early Norwegian kings was founded by one Gudrod Halfdansson Veidelkonge, King of Westfold; m.Asa Haraldsdottir. They were parents of:

Halfdan III "the Black", King of Westfold (830-863), +863/870; 1m: Ragnhild, dau.of King Harald Gullskiegg of Sogn; 2m: Ragnhild, dau.of King Sigurd Hjort Helgasson of Ringerike; by her he was father of:

King Harald I "Fairhair" of Norway (863-930) abdicated, *858/860, +934/940; 1m: Asa Hakonsdotter, dau.of Hakon Ladejarl; 2m: Gyda, dau.of King Eirik of Hoerdeland; 3m: Svanhild, dau.of Eystein, Jarl in Hedemarken; 4m: Snaefried, dau.of Finnen Svase; 5m: Alvhild, dau.of Ring Dagsson of Ringerike; 6m: Pss Ragnhild "the Rich" of Haithabu; He had issue as follows:

* A1. [1m.] Guttorm, King of Viken
* A2. [1m.] Halfdan "the Black", King of Trondelagen
* A3. [1m.] King Sigroed of Trondelagen
* A4. [1m.] Halfdan Hvide, +in Estonia
* A5. [2m.] Alof Aarbod; m.ca 890 Thore Ragnvaldsson
o B1. Bergljot Thoresdatter; m.Sigurd Jarl (+ca 962)
* A6. [2m.] Roerek
* A7. [2m.] Sigtrygg
* A8. [2m.] Frode
* A9. [2m.] Thorgils
* A10. [3m.] King Olav in Vigen
o B1. Tryggve Olavsson, King in Vigen and Romerike, +murdered ca 968; m.ca 960 Astrid Eiriksdatter, dau.of Eirik Bjordaskalle
+ C1. Olav Tryggvesson, King of Norway (995-1000), *968, +ca 1000; 1m: Geira, a Wendish princess; 2m: Gyda of Ireland; 3m: ca 995 Gudrun Skeggesdatter; 4m: 998 Pss Thyra of Denmark (+1000)
# D1. Tryggve Olavsson, +k.a.1033
# D2. Harald Olavsson, *999, +1000
+ C2. Ingibjorg Tryggvesdatter; m.1000 Jarl Ragnvold Ulfsson of Vaestergotland
+ C3. Astrid Tryggvesdatter; m.996 Erling Skjalgsson (+k.a.1028)
# D1. Aslak Eriksson, +1028; m.1015 Sigurd Svendsdatter (+1016)
* E1. Sven Askelsson; m.Pss Ragnhild of Denmark
o F1. Knut Svensson; m.Rimhild N
* E2. a daughter; m.Laxe-Pal
o F1. Hakon Pungelta
o F2. Einar, +1155
* E3. a daughter
o F1. Hakon Maw
# D2. Skjalg Erlingsson, +1062
# D3. Sigurd
# D4. Lodin, +after 1098
# D5. Thorer
# D6. Ragnhild Erlingsdotter; m.Thorberg Arnesson of Giske
* E1. Eystein-Orre, +k.a.1066
* E2. Ogmund Thorbergsson
o F1. Skopti Ogmundsson, +1103
+ G1. Thora; m.Asulf Skulesson, of Rein
* E3. Thora, concubine of King Harald Hardrade and King Svend II of Denmark
* E4. Jorunn; m.Ulf Ospaksson Stallare (+1066)
o F1. Jon Ulfsson "the Strong"
o F2. Brigida
* A11. [3m.] King Bjorn in Vestfold
o B1. Gudroed Bjornsson; m.Cecilia N
+ C1. Harald Grenske, King of Vestfold, +ca 995; m.Asta Gudbrandsdatter
# D1. Saint Olav II Haraldsson "the Stout", King of Norway (1016-28), +k.a.1030; m.1019 Astrid of Sweden, illegitimate dau.of King Olof of Sweden
* E1. [illegitimate by Alvhild N] Magnus I "the Good", King of Norway (1035-47) and Denmark (1042-47), *1024, +1047
o F1. [illegitimate] Ragnhild Magnusdatter; m.1062 Hakon Ivarsson, Jarl in Denmark (+after 1065)
* E2. Wulfhild, +1071; m.1042 Duke Ordulf of Saxony (+28.3.1072)
* A12. [3m.] Ragnar Rykkil, King in Hedemarken and Gudbrandsdalen
o B1. Agnar
+ C1. Ragnar
* A13. [4m.] Sigurd Hrise, King of Hadaflyke
o B1. Halfdan Sigurdsson, King of Hadaflyke
+ C1. Sigurd Syr, King of Ringeringe, +1018; m.Asta Gu12:57 25.2.2003dbrandsdatter, dau.of Gudbrand Kula
# D1. King Harald III "Haard Raade" of Norway (1047-66), *1015, +k.a.during his invasion in North England 25.9.1066; m.ca 1045 Elizabeth of Kiev (+after 1045)
* E1. Ingegerd; 1m: King Oluf I Hunger of Denmark (+1095); 2m: King Filip of Sweden (+1118)
* E2. Maria, +1066
* E3. [illegitimate by Thora Thorbergsdotter] Magnus II Haraldsson "Barefoot", King of Norway (1066-69), +28.4.1069
o F1. [illegitimate] Hakon Toresfostre, co-king of Norway (1093-95), +1095
* E4. [illegitimate by Thora Thorbergsdotter] Olav III "the Gentle", King of Norway (1069-93), *ca 1050, +22.9.1093; m.ca 1070 Pss Ingrid of Denmark
o F1. [illegitimate] Magnus III "Bareleg" "Bear-foot", King of Norway (1095-1103), *ca 1073, +k.a.Connaugt, Ireland 24.8.1103; m.ca 1101 Margareta of Sweden (+before 1130); for their descendants see HERE
# D2. Halfdan Sigurdsson
* E1. Thorberg; m.Fin Arnesson, Jarl in Halland (+ca 1065)
# D3. Guttorm Sigurdsson
# D4. Gunhild; m.ca 1025 Kattil Kalf, of Ringenes
* E1. Guttorm
* E2. Sigrid; m.Eindrid Einarsson (+k.a.ca 1050)
# D5. Ingerid; m.Nefstein N
* E1. Sigurd
o F1. Sigurd Sigurdsson, +ca 1135
* E2. Tore
* E3. Gudrun; m.Skuli Tostesson Kongsfostre
* A14. [4m.] Halfdan Haaleg
* A15. [4m.] Godroed Ljome
* A16. [4m.] Ragnvald, King in Hadeland
o B1. a son
+ C1. Eyvind Kelda, +drowned 998
* A17. [4m.] Ring, King of Hedemarken and Gudbrandsdalen
o B1. Dag Ringsson, King of Hedemarken
+ C1. King Roerek in Hedemarken, +1021
+ C2. King Ring in Hedemarken
# D1. Dag Ringsson, fl 1030
# D2. Emund Ringsson, an official in Polotzk
+ C3. Ragnhild; m.Raud N
* A18. [5m.] King Dag in Hedemarken and Gudbrandsdalen
* A19. [5m.] Gudroed Skirja
* A20. [5m.] Ingegerd
* A21. [6m.] Erik "Blood-axe", King of Norway (930-945) and Northumbria, *ca 895, +murdered 954; m.Gunhild of Denmark (+after 970)
o B1. Ragnvald Eriksson, +murdered ca 940
o B2. Gorm Eriksson, +k.a.before 960
o B3. Guttorm Eriksson, +k.a.before 960
o B4. Harald Eriksson Graufell, King of Norway, +k.a.970
o B5. Ragnfred Eriksson, co-king in Norway, +after 970
o B6. Erling Eriksson, co-king in Norway, +murdered before 970
o B7. Gudroes Eriksson, co-king of Norway, +murdered ca 999
o B8. Sigurd Eriksson Sleva, co-king of Norway, +murdered before 970
o B9. Ragnhild; 1m: Arnfin Torfinnsson, Jarl of Orkney; 2m: Havard Torfinnsson, Jarl of Orkney; 3m: Ljot Torfinnsson, Jarl of Norway
* A22. [illegitimate] Haakon I "the Good", King of Norway (945-960), +k.a.960
o B1. Thora
* A23. [illegitimate] Ingeborg; m.Halfdan Jarl
o B1. Gunhild; m.Fin Skjalge
+ C1. Eyvind Skaldaspiller, a poet, +ca 990
# D1. Harek of Thjotta, +murdered ca 1040; m.Ragnhild Arnesdatter, dau.of Arne Arnmodsson
* E1. Einar Fluga of Thjotta
* E2. Fin Hareksson, +after 1028
o F1. Hakon Finnsson
+ G1. Ulvhild; 1m: King Inge II of Sweden (+ca 1130); 2m: King Niels of Denmark (+1134); 3m: King Sverker I of Sweden (+1156)
* E3. Sven Hareksson
+ C2. Njal Finnsson
# D1. Astrid; m.Ragnvald "the Old"
Rulers of Norway

Northern Europe index

INDEX PAGE

Last updated 26th February 2003

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Sigfredsson Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age from 804 until 810. He was the father of Halfdan the Black Gudrödarson, king of Vestfold, and the grandfather of Harald Fairhair, the first king of Norway.[1]

[edit] Biography

Gudrød is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

http://en.wikipedia.org/wiki/Gudr%C3%B8d_the_Hunter

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Jagtkonge's ancestry is found elsewhere on this tree...Jagtkonge's father was Halfdan (The Meek) Eysteinsson and his mother was Hlif Dagsdottir. His paternal grandparents were Eysteinn (Fart) Halfdansson and Hildi Eriksdatter. He had a brother named Ivar. He was the younger of the two children. He had a half-brother named Halfdan -------------------- He was also known as "the hunter", "Mikillati" which means "peace lover" and "Jagtkonge".

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Sigfredsson Veidekonge) was a semi-legendary king in Vingulmark in south-east Norway, during the early Viking Age from 804 until 810. He was the father of Halfdan the Black Gudrödarson, king of Vestfold, and the grandfather of Harald Fairhair, the first king of Norway.[1]

Background

Gudrød was of the House of Yngling. He was the son of Halfdan the Mild, king of Romerike and Vestfold and Liv Dagsdotter, daughter of King Dag of Vestmar. The date and place of his birth is not known.

Gudrød is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla. [2]

Biography

Gudrød married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim, (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv rivers. Gudrød inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson. When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa Haraldsdottir. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force. They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust

Gudrød gift Drottning Åsa HARALDSDOTTER. Åsa föddes ca 794 i Agder / Holtum, Vestfold, Norge; dog ca 834 i Oseberg, Vestfold, Norge. [Familjeöversikt] [Familjediagram]

Noteringar:

Also Known As: "Ása Haraldsdóttir", "Åsa Haraldsdottir of Agder"
Birthdate: cirka 794
Birthplace: Agder / Holtum, Vestfold, Norway
Death: cirka 834 (32-48) Oseberg, Vestfold, Norway

Närstående:

Dotter till Harald Rödskägg Granraude, Kung i Agder och Gunhild Ragnvaldsdatter

Hustru till Gudrød Halvdansson «the Hunter» Veidekonge
Moder till Halvdan Gudrødsson «the Black» Svarte och Ragnvald Gudrödsson

Syster till Gyrd Haraldsson, of Agder
Occupation: Queen of Vestfold, Romerike and Vingulmark, Konge i Agder, dronning, Drottning i Norge., @occu00528@, of Agder, Dronning, Dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark, LZPF-81N, Datter til Kong Harald Granraude på Agder



Åsa Haraldsdotter (Ása Haraldsdóttir)
Haraldsdotter Norrøn mytologi frå A til Å (Det Norske Samlaget)
Åsa HaraldsdatterFra Wikipedia, den frie encykloped
Åsa Haraldsdotter (født ca. 800 død ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte.

Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig.

Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821. Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over.

Familj med Gudröd HALVDANSSON (765 - 826)

Vigsel: omkring 820 2)

Barn:

Halvdan (den svarte) GUDRÖDSSON (825 - 867)

Men när Alfhild var död sände kung Gudröd sina män västerut till Agder, där det härskade en kung som är nämnd Harald den munskäggsröde. De hade i uppdrag att fria till hans dotter Åsa på kungens vägnar, men Harald sade nej. Sändemännen kom tillbaka och förtalte kungen om utgången av ärendet. Något senare sköt kung Gudröds skepp i vattnet och for med en stor här till Agder, dit han kom helt oväntat och företog landgång och överföll kung Haralds gård om natten. Men när denne blev varse att en här kom emot honom, då gick han ut med så mycket manskap han hade. Det vart strid, men skillnaden i styrka var stor och Harald stupade jämte sin son Gyrd. Kung Gudröd tog stort byte och förde med sig hem kung Haralds dotter Åsa och höll bröllop med henne. De fick en enda son, som hette Halfdan. Samma höst som Halfdan blev en vinter gammal for kung Gudröd på gillen och låg med sitt i Stivlusund. Där var mycket drickande och kungen var svårt drucken, och på kvällen när det blev mörkt gick kungen ned ifrån skeppet. Men när han nådde landgångens ände lopp en man emot honom och rände ett spjut igenom honom, och det vart hans bane. Mannen dräptes på fläcken, men om morgonen när det blev ljust kändes han igen, och det befanns vara drottning Åsas skosven. Hon förnekade då heller inte att rådet var hennes.

(Källa: Vikingen, Nordbok 1975)

Osebergsskeppet dateras till 830-talet och är 21,5 m långt och 5,1 m brett. Skeppet finns i en grav, som var rikt utrustad med en vagn, fyra slädar, husgeråd samt rester av husdjur, men graven innehäll inga smycken, eftersom den troligtvis plundrats redan under förhistorisk tid. Man antar att graven (Oseberghaugen) var uppförd över kung Harald 'Hårfagers' farmor, bestemor, Åsa, som åtföljdes i graven av en tjänarinna.

(Källa: Statens historiska museum, Lars G. Holmblad)

Osebergsgraven är en stor och påkostad grav. Själva graven bestod av ett skepp som förts till platsen via en å, dragits upp på land och placerats cirka 400 meter från ån. Midskepps fanns själv gravkammaren och i för och akter hade olika föremål placerats. Hela skeppet var täckt med stora stenar och grästuvor. En ny datering av fyndet med modern teknik säger att fyndet är från år 834. Graven upptäcktes år 1903. Vilka kvinnorna i Osebergsgraven var lär vi aldrig få veta. I graven fanns en mängd föremål som har med hemmet att göra; verktyg för textiltillverkning, möbler och köksutrustning. Men där fanns också saker som tidigare förknippats med manlig verksamhet; en sadel, hästbroddar, matlagningskärl för fältbruk, slädar, vagnar samt skelett efter femton hästar, fyra hundar och två oxar. I slutet av 1940-talet restaurerades graven och skeletten efter de två kvinnorna återbegravdes under högtidliga former. Det blev en uppmärksammad folkfest och på minnesstenen, som restes, kan man läsa att det här vilar en 'Vestfolddrottning'.

(Källa: Populär Historia nr 7/1999)

Osebergaskeppet

Längd: 21,45 m

Bredd: 5,10 m

Djup (reling-kölen) 1,60, 15 årpar.

Ett elegant och smäckert skepp. Stävfrisernas träsniderier (slingor av mycket hög konstnärlig kvalitet. I detta skepp har eventuellt drottning Åsa, kung Harald (Hårfagers) farmor begravts under 800-talets senare hälft.

Osebergsskeppet hittades år 1903 i en gravhög på västra sidan om Oslofjorden.

Källa: "Vikangatiden mytologi och verklighet" av Nils Erik Hennix och Lennaart Denne.

A??sa Haraldsdotter (fA??dt ca. 800 dA??d ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en smA??konge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte.

Det har vA??rt fremfA??rt teorier om at det skulle vA??re dronning A??sa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nA?? som lite sannsynlig.

Hun var gift med GudrA??d Halvdansson Veidekonge, som hadde rA??vet henne. GudrA??d hadde fA??tt nei av A??sas far da han fridde, og pA?? grunn av det drepte han bA??de faren og broren fA??r han rA??vet A??sa med seg. Det er mulig dronning A??sa sto ba k mordet pA?? sin ektemann ca. A??r 821. Etter GudrA??ds dA??d dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sA??nn, Halvdan, ble voksen nok til A?? ta over.

Åsa Haraldsdotter (født ca. 800 død ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte.

Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig.

Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821. Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over.

Gudrød var gift to gonger, først med Alvhild, dotter av kong Alvarin frå Alvheim, og med henne fekk han halve Vingulmark, fortel Snorre Sturlason. Sonen deira er Olav Geirstada-Alv. Etter at Alvhild var daud, bela Gudrød til Åsa, dotter til Harald Granraude i Agder. Harald nekta dette, og Gudrød for med herskip til Agder og røva Åsa. Harald og sonen hans, Gyrd, fall i slaget. Åsa vart mor til Halvdan Svarte.

http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sa_Haraldsdatter

http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_Granraude

Harald var far til Åsa Haraldsdatter og Gyrd Haraldsson.

Da kongen av Vestfold, Gudrød Veidekonge, sendte menn for å fri til Haralds datter Åsa, takket Harald nei. Dette førte til at etter en stund satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder og KONGSGÅRDEN på TROMØYA, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta. Da Harald merket at en hær var kommet gikk han ut med alt det folk han hadde. Det ble en hard kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok også Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne.

En lokal legende sier at Harald Granraude gjemte seg i en underjordisk tunnel med Åsa, men de ble funnet og Harald ble halshugget.

http://no.wikipedia.org/wiki/Kongshamn

Kongshamn ligger på Tromøys østside, og strekker seg fra Sandnes i vest til Omdalsøra i øst. Stedet har god trygg havn i Tromøysund. Man antar at dette har vært havn for kongens skip i vikingtid, og Snorre forteller om konge og kongsgård på Tromøy. Stedsnavnet Kongshavn forekommer flere steder i Norge.

Kongshamn eller Kongshavn var strandstedet som hørte til gården SANDNES

Född: Cir 780 , Agder , Norge

Äktenskap: Gudröd " Veidekonge " Halvdansson ca 810

Död : Cir 840 , Norge 60 år

Allmänna hänvisningar:
Från "The Ynglinga Saga " :

" 53 . AV Gudröd jägaren.

Gudröd , Halfdan son, lyckades. Han kallades Gudröd Magnificent och även Gudröd jägaren. Han var gift med Alfhild , dotter till kung Alfarin av Alfheim , och fick med henne halv distriktet Vingulmark . Deras son Olav var efteråt kallades Geirstad - Alf . Alfheim , på den tiden , var namnet på landet mellan Glommen och Gotha floder. Men när Alfhild dog , skickade kung Gudröd sina män västerut till Agder till kungen som styrde där, och som hette Harald Redbeard . De skulle lämna förslag till sin dotter Aasa på kungens räkning, men Harald minskade matchen , och ambassadörerna tillbaka till kungen och berättade för honom om resultatet av deras ärende . Strax efter kung Gudröd hove ner sina skepp i vattnet och gått vidare med en stor kraft i dem till Agder . Han landade omedelbart och kom helt oväntat på natten för att kung Harald hus. När Harald var medveten om att en armé var för handen , gick han ut med de män han hade om honom, och det var ett stort slag , men han ville männen så mycket. Kung Harald och hans son Gyrd föll , och kung Gudröd tog ett stort byte . Han bar iväg med honom Aasa , kung Haralds dotter , och hade ett bröllop med henne. De hade en son i sitt äktenskap kallas Halfdan , och i höstas att Halfdan var ett år gammal Gudröd gick på en runda fester. Han låg med sitt skepp i Stiflesund , där de hade druckit hårt, så att kungen var mycket berusad . På kvällen , om mörka , lämnade kungen på fartyget, och när han kom till slutet av mittgången från fartyget till stranden, sprang en man mot honom, stack ett spjut genom honom och dödade honom . Mannen blev omedelbart dödad , och på morgonen när det var ljust mannen upptäcktes att Aasa sida -boy : inte heller hon dölja att det gjordes av hennes order. ... "

_____________________________

Den Osebergsskeppet begravning är den mest rikt möblerade skandinaviska graven någonsin hittats. De klinkbyggda fartyg i ek med tolv ombord plank och femton hamnar åra på varje sida , vilket tyder på att hon måste ha haft en besättning på 35-40 man. Stammen och akter är dekorerade med utsmyckade träsniderier . Fartyget var förmodligen att användas som en kunglig yacht , för resor i fjordarna och längs kusterna i Norge, av människor av hög rang . En av kvinnorna kan ha varit den legendariska drottning Åsa , grundare av den norska kungafamiljen , därav namnet Oseberg : " Åsas kulle " . 3

Åsa gift Gudröd " Veidekonge " Halvdansson , son till Halvdan Milde og Mat- Ille och Liv Dagsdotter , cirka 810 . ( Gudröd " Veidekonge " Halvdansson föddes omkring 775 i Vestfold , Norge och dog cirka 826 i Vestfold , Norge. ) Orsaken till hans död var mord av en förskottsbetalning av hans andra hustru Åsa.

Källor

1 Wikipedia ( http://en.wikipedia.org/ ).

2 Snorre Sturlasson (ca 1179 till 1241 ), http://sunsite.berkeley.edu/OMACL/ ( Om 1225 ), The Ynglinga Saga .

3 Viking Heritage ( http://viking.hgo.se/ ).

Åsa Haraldsdotter (født ca. 800 død ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte.

Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig.

Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821. Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over.

Åsa Haraldsdottir of Agder (Floruit 834) was a semi-legendary Norwegian Viking age Queen regnant of the petty kingdom Agder and mother of Halfdan the Black and grandmother of Harald Fairhair, according to the sagas of the Ynglinge clan.

Åsa was the daughter of King Harald Granraude of Agder and a reputed beauty. King Gudrød the Hunter of Borre in Vestfold proposed marriage to her after the death of his first wife, but her father refused the marriage. Gudrød Veidekonge then killed her father and her brother, abducted her and married her. One year later, she became the mother of Halfdan the Black. One year after this, Åsa took her revenge and had her servant kill her husband. She left the kingdom of Borre to her stepson Olaf Geirstad-Alf and took her own son with her to the kingdom of Agder, her birth country, were she took power. Åsa ruled Agder for twenty years, and after this she left the throne to her son. He also demanded half of his father's kingdom from his halfbrother.

There are theories that queen Åsa is the woman buried with the famous Oseberg ship from 834, but this is not confirmed.

http://en.wikipedia.org/wiki/Queen_%C3%85sa

Gudrød the Hunter (Old Norse: Guðr?ðr veiðikonungr, Norwegian: Gudrød Veidekonge) was a semi-legendary king in south-east Norway, during the early Viking Age. He is mentioned in the skaldic poem Ynglingatal. Snorri Sturluson elaborates on Gudrød's story in Heimskringla, written c. 1230; however, this is not considered to be a historical account by modern historians. The following account is taken from Heimskringla.

Gudrød was the son of Halfdan the Mild of the House of Yngling and Liv Dagsdotter of Vestmar. He married Alfhild, a daughter of Alfarin the king of Alfheim (Bohuslän), which was the name of the area between Glomma and Göta älv, and inherited half the province of Vingulmark. They had a son, Olaf Gudrødsson.

When Alfhild died, Gudrød sent his warriors to Agder and its king, Harald, to propose a marriage with his daughter Åsa. However, Harald Granraude declined, so Gudrød decided to take his daughter by force.

They arrived at night. When Harald realised that he was being attacked, he assembled his men and fought well, but died together with his son Gyrd. Gudrød carried away Åsa and married her. He raped her and she gave him a son named Halfdan who would be called Halfdan the Black.

In the fall, when Halfdan was a year old, Gudrød was having at a feast in Stiflesund. He was very drunk and in the evening, as he was walking on the gangway to leave the ship, an assassin thrust a spear through Gudrød, killing him. Gudrød's men instantly killed the assassin, who turned out to be Åsa's page-boy. Åsa admitted that the page-boy had acted on her behalf.

Fra Wikipedia (2009):

Åsa Haraldsdotter (født ca. 800 død ca. 834) var dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark. Hun var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Mor til Halvdan Svarte.

Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig.

Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821. Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over.

Asa of Agder married Godfrey (Gudrod) 'the Proud', King of Vestfold, Raumarike, Vestmarar, son of Halfdan II 'the Stingy', King of Vestfold and Lifa of Westmare.
Åsa Haraldsdottir of Agder From Wikipedia, the free encyclopedia
Åsa Haraldsdottir of Agder (died ca. 834?) was a semi-legendary Norwegian Viking age Queen regnant of the petty kingdom Agder and mother of Halfdan the Black and grandmother of Harald Fairhair, according to the sagas of the Yngling clan.

Om Åsa Haraldsdotter (Norsk)
Åsa Haraldsdotter. dronning over Vestfold, Romerike og Vingulmark fra 821 til 829

Åsa født ca 800 død ca. 834) var datter av Harald Granraude, en småkonge fra Agder. Hun var mor til Halvdan Svarte.

Det har vært fremført teorier om at det skulle være dronning Åsa som var gravlagt i Osebergskipet. Dette regnes nå som lite sannsynlig.

Hun var gift med Gudrød Halvdansson Veidekonge, som hadde røvet henne. Gudrød hadde fått nei av Åsas far da han fridde, og på grunn av det drepte han både faren og broren før han røvet Åsa med seg. Det er mulig dronning Åsa sto bak mordet på sin ektemann ca. år 821. Etter Gudrøds død dro hun til sin fars rike og regjerte der til hennes sønn, Halvdan, ble voksen nok til å ta over

https://no.wikipedia.org/wiki/%C3%85sa_Haraldsdatter