Noteringar |
- Yrke: Konge i Norge 1093-1103
- http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Berrf%C3%B8tt http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_III_of_Norway http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Kong%20Magnus%20III%20Olavson%20Berrfotteng.asp http://www.snl.no/Magnus_3_Berrf%C3%B8tt http://www.snl.no/.nbl_biografi/Magnus_3_Olavsson_Berrf%C3%B8tt/utdypning
Magnus giftet seg omkring 1101 med Dronning Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige. Død omkring 1130. Magnus var konge av Norge 1093 - 1103. Han var samkonge med Håkon (II) Magnuson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103. Magnus ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123: 1. Øystein I Magnuson - konge 1103-23, 2. Sigurd I Magnuson Jorsalfare - konge 1103-30 3. Olav Magnuson - konge 1103-15.
Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.
Da Olav Kyrre gikk bort, oppsto det et øyeblikk en truende situasjon i Norge. Sønnen Magnus ble straks tatt til konge i Viken. Men Olav Kyrre hadde hatt en bror, som også het Magnus og som han et par år hadde delt kongesetet med. Denne Magnus døde alt i 1069, men han etterlot seg sønnen Håkon. Håkon ble fostret hos kongehusets nære frende, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og så snart det ble spurt at Olav var død, ga opplendingene ham kongsnavn. Han nådde også til Øreting før fetteren Magnus, og lovte folket bedre kår enn før om de ville ta ham til konge - blant annet ville han befri dem for betaling av landøre og julegaver. Håkon ble da straks populær og trønderne tok ham til konge. De samme retterbøtene ga han så på Opplandene. Senere kom Magnus til Nidaros og beklaget seg over Håkons løfter, og nektet å godkjenne dem. Situasjonen var ved å bli spent, begge kongene samlet folk og det tegnet til ufred, da Håkon plutselig ble syk og døde alt våren etter. Folk sørget dypt over ham. Tore på Steig tvilte nå på at han ville få beholde Magnus' vennskap, slik han hadde stelt seg. Likevel er det vanskelig å forklare det han nå gjorde: Han reiste flokk mot Magnus og prøvde å få tatt til konge en dansk mann, en viss Svein Haraldson. Det har, ikke helt ubegrunnet, vært gjettet på at faren, Harald Flette, stammet fra ladejarlende - annen forklaring på at han kunne settes opp som motkonge er det vanskelig å finne. Tore og Svein fikk følge av et par lendmenn, og i begynnelsen hadde de en smule medgang. Men noe grunnlag for reisningen fantes i virkeligheten ikke. Da flokken vendte sørover fra et herjetog nordpå, ble den oppbrakt av kong Magnus og anførerne ble hengt. Dermed var Magnus ubestridt enekonge i landet.
Magnus førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk.
Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet «berrføtt» er da også at han skal ha kledd seg i kilt.
Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.
Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept.
Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.
Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet «jorsalfare», fikk han etter ferden til Jerusalem («Jorsal»), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv. 1)
1). Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81-82. Svenskt Biografiskt Lexikon 1985-87, Band 25, side 141-143 Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 790. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.
Ifølge Sunnmørsættleggen, de eldgamle ættetavlene for Sunnmøre fra 1300-tallet (gjengitt i "Adversaria Huifeldtiana" og P.A.Munchs bok), er mor til Magnus Tora datter av Ragnvald Godøyjarl. Hun ble senere ble gift med Andor på Bremsnes.
Den grundigste kilden er norsk, Sunnmørsættleggen fra omkring 1350. Historiker P.A.Munch skrev en oversikt over denne i 1839 (tavlene fins også i Photos): d[425].
Litteratur: Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, »Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979 Chronicle of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004 Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005 Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, band 2: »Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995 Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003 Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998 Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004 Saga Magnús konungs berfœtts Magnus Berrføtts saga Konung Magnus barfots historia Del av Emil Olsons svenska översättning av Heimskringla.
Magnus Berrføtt var den første norske kongen som brukte løvevåpen, ifølge Snorre. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.
- 1093-1103 talet. Han hör till Hårfagre-Hårdrådesätten i Norge. Han var norsk kung. Tillnamnet Barfot fick han för att han brukade gå klädd i kilt med nakna knän efter skotskt mönster. Han började sin politiska bana med att rusta till krig mot sin kusin som tagits till konung i Trondelagen medan han själv satt i Viken. konflikten löste sig inom kort när kusinen dog sotdöden, Magnus blickar drog sig österut och han drog i fält. Han gjorde anspråk på allt land väster och söder om Vänern, och för att ge eftertryck åt sina krav, drog han in i Västergötland och byggde en borg på Kållandsö. Kung Inges folk intog borgen, som beviljade garnisonen fritt avtåg sedan de hade lämnat ifrån sig sina vapen och fått ett käpprapp var. Året därpå kom Magnus dragande med en ny arme uppför Göta älv men blev slagen vid Foxerna nära Lilla Edet och slapp med knapp nöd hem med livet. Efter nederlaget började han kriga på Orkneyöarna, Man och Irland, men hösten 1101 var han hemma i skandinavien och mötte Kung Inge i Konunghälla (Kungälv) under bemedling av den danske kung Erik Ejegod. De kom överens om att gränserna skulle förbli oförändrade och att kung Magnus skulle gifta sig med kung Inges dotter Margareta, som därav fick namnet Fredkulla. Magnus föll offer för ett bakhåll på Nordirland. Magnus var gift en gång och utöver det så hade han 6 frillor och han fick 8 barn med sina olika frillor.
- Magnus 3 Berrføtt, 1073-1103, sønn av Olav Kyrre, konge over den nordlige del av Norge 1093, enekonge året etter. Tilnavnet skyldes hans skotske drakt med kort kjortel eller at han - etter irsk skikk - red barfot. Magnus brakte først Orknøyene og Suderøyene under Norge, kom deretter i krig med den svenske konge Inge Stenkilsson, men inngikk forlik (1101) og ektet Inges datter Margrete, kalt «Fredkulla». 1102 gjorde Magnus et nytt krigstokt mot øyene i vest; på hjemveien falt han under en landgang i Irland.
- Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.
- NBL-artikkel, forfatter Claus Krag: Magnus Berrføtts regjering varte i 10 år, i en periode da Norge mer og mer ble som andre kongeriker i Europa med en utbygd kirkeorganisasjon og et fastere kongelig styre. Samtidig var Magnus en vikingkonge - i en viss forstand den siste - i likhet med farfaren Harald Hardråde, som han åpenbart hadde som forbilde, og det er denne siden av hans kongedømme kildene forteller mest om. Han var den siste norske kongen som falt i kamp utenfor landets grenser. Magnus Berrføtt hadde også et annet tilnavn, styrjaldar-Magnús, dvs. "Krigs-Magnus". Tilnavnet "berrføtt" har ulike forklaringer. Snorre sier det kom av at han i Vesterlandene tok opp den skikk å gå med nakne legger under en kort kjortel. Magnus ble hyllet som konge i september 1093, etter faren Olav Kyrres død, antakelig på Borgartinget i Viken. Han fikk straks en rival i sitt eget søskenbarn, Håkon Toresfostre, som ble hyllet som konge på Opplandene og i Trøndelag. Et fredelig samkongedømme mellom de to var i og for seg tenkelig, men forholdet ble likevel straks anspent. Særlig ser det ut til å ha oppstått motsetninger som følge av at Håkon på egen hånd avskaffet en del upopulære avgifter og pålegg, blant annet "landøre" og "julegaver", som hadde røtter tilbake til Svein Alfivasons regjering. Dette gav Håkon popularitet, samtidig som kongedømmets inntekter - også Magnus' - ble redusert. Det kom likevel ikke til noe væpnet oppgjør mellom de to før Håkon brått døde i februar 1095. Tore Tordsson (Steigar-Tore), som hadde vært Håkons fosterfar og hovedmannen bak hans kongedømme, ville heller ikke i fortsettelsen støtte Magnus. Isteden fikk han, sammen med en del andre lendmenn, den ellers ukjente Svein Haraldsson stilt opp som motkonge. (De senere sagaene sier at Svein var dansk, men enkelte historikere har gjettet på at han snarere må ha vært sønn av Harald Hardråde.) Magnus klarte å slå ned opprøret. Tore og flere av dem som hadde fulgt ham, ble hengt. Svein rømte til Danmark, men kom senere tilbake og ble hirdmann hos kong Øystein Magnusson. Etter dette ser Magnus ut til å ha hatt et fast grep om makten innenlands. Kongedømmet ble nå forankret i et nett av mektige lendmenn rundt i landet, hvor slektninger av kongen utgjorde viktige bindeledd: Magnus' fosterfar, Tore Ingridsson, som for øvrig var sønn av Harald Hardrådes søster, var én slik støttespiller; han var farbror til Sigurd Sigurdsson på Hvitsten i Follo. Magnus' mor Tora ble senere gift med Brynjolv Ulvalde på Vettaland i Nord-Båhuslen, som var en av de mektigste menn i Viken. (...) Disse (og mange andre) forbindelser gav Magnus' kongedømme en solid forankring i rikets aristokrati. Samtidig var dette aristokratiet henvist til å søke makt og innflytelse i samarbeid med kongen.
I 1098 dro Magnus på sitt første vesterhavstog med en flåte på 60 skip og 5000 mann. Han kom først til Orknøyene, hvor den store styrken bidro til å markere den norske kongens overherredømme. Derfra gikk ferden sørover som et omfattende erobrings- og plyndringstog. En hovedmotstander var Lagmann, som var konge over Man og Suderøyene (Hebridene). Lagmann søkte støtte i Skottland. Magnus hadde åpenbart til hensikt å knytte Suderøyene og Man nokså fast til den norske kongen på linje med Orknøyene. Lagmann ble jaget vekk. Magnus vant også seire over skottene og over en gruppe normannere (engelskmenn) ved Angelsey, samtidig som han søkte å bygge opp forskjellige slags allianser i forbindelse med disse kampene. Men han klarte ikke å endre det generelle politiske bildet i området, som var preget av uro, eller å trygge et norsk herredømme over Man og Suderøyene. Den norske flåten vendte hjem etter ett år.
År 1100 innledet Magnus et felttog i den svenske kongen Inge Stenkilssons rike for å sette makt bak sitt krav på bygdene vest for Vänern. Han herjet over et større område i Götaland, og en av skaldene hans sier at "krigeren tok med den skarpe egg femten herreder ut av gautenes lag". Men heller ikke her førte krigshandlingene til varige resultater. Riktignok inngikk det i freden 1101 at Magnus skulle gifte seg med kong Inges datter Margrete, samtidig som hun fikk Dalsland, det omstridte landskapet, i medgift. Men ekteskapet ble barnløst, og Dalsland ble aldri norsk.
Magnus seilte vestover igjen med krigsflåten 1101 eller 1102. Målet var for det første å konsolidere herredømmet på Man og for det annet å gjøre fremstøt også i Irland. Her gjorde Magnus seg først til herre i Dublin og etterstrebet dernest en stilling som irsk overkonge. Sommeren 1103 gikk han til angrep i Ulster, men nordmennene var uforsiktige og ble overrasket av irene. Magnus falt i kamp 24. august 1103. Restene av den norske hæren seilte tilbake til Orknøyene.
Magnus ble etterfulgt som konge av sine tre sønner, Øystein, Sigurd og Olav. De hadde forskjellige mødre, og ikke noen av mødrene ser ut til å ha tilhørt fremtredende slekter. Magnus var bare 30 år gammel da han døde, helt i samsvar med det han pleide å si når mennene hans bebreidet ham at han var dumdristig: "Til frægðar skal konung hafa, en ekki til langlífis" (Kongen skal man ha til ære og ikke til langt liv!)
Magnus giftet seg med Navn-ukjent. Magnus giftet seg deretter med Margareta Ingesdatter Fredkulla, datter av kong Inge Stenkullsson av Sverige og Ukjent, ca 1101. (Margareta Ingesdatter Fredkulla døde ca 1103.) Magnus hadde et forhold med Nn fra Irland.
|