| Noteringar |
- Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark
Litauiska: Vestfoldo ir Vingulmarko Karalius Olafas Haraldssonas, king of Vestfold and Vingulmark, Danska: Kong Olav Haraldson Geirstad-Alv, af Vingulmark
Also Known As: "Gierstad-Alf", "Digrebein", "Olaf Haraldsson", "Ólaf Haraldsson", "Olav Haraldsson Geirstad-Alv", "/Gierstad-Alf/", "Udo /von Watterau/", "Olaf Geirstatha-Alf", "Olav of Viken", "Olaf Haraldsson Digerbein", "Olav Digrebein"
Birthdate: cirka 877
Birthplace: Agder, Norway
Death: cirka 934 (49-65)
Tønsberg, Vestfold, Norway
Närstående:
Son till Harald Hårfager Halfdansson och Svanhild Eysteinsdotter
Make till N.N.
Fader till Tryggve Olavsson, Konge av Viken
Bror till Bjørn Farmand Haraldson och Ragnar Haraldsson «Rykkil»
Halvbror till Ingebjørg Haraldsdotter; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Halvdan «the Black» Haraldsson, King of Trondheimen; Halftan Haraldsson «the White» Kvite; Sigfrod Haraldsson, King of Trondheimen; Aalov Haraldsdatter; Rörek Haraldsson; Sigtrygg (Sigtryggur) Haraldsson; Frode Haraldsson; Torgils Haraldsson; Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway; Halvdan Haraldsson «Longlegs» Hålegg; Gudrød Haraldsson «Gleam» Ljome, Konge av Hadeland; Ragnvald Haraldsson «Straightley» Rettilbeine; Prins af Norge, Konge over Hadafylke, Sigurd Rise Haraldsson "Hrise"; Ingegjerd Haraldsdotter; Ring (Hringur) Haraldsson; Dag Haraldsson; Gudrød Haraldsson Skirja, King on Isle of Man och Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre « mindre
Occupation: Småkonge av Vingulmark og Vestfold, ng i Viken, Norsk småkung, Prins og småkonge av Vestfold
- About Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark
Olav Haraldsson (Ólaf Haraldsson) ca ?-934, PAM (In English: Olaf Haraldsson)
King in part of Norway: Vestfold
http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=Olav%20Haraldsson&list=&vis=
FATHER: Harald Hårfagre (Halvdansson) MOTHER: Svanhild Øysteinsdotter
http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Haraldsson_Geirstadalf
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Haraldsson_Geirstadalf
B.Brox: DO NOT MIX with his granduncle with the same name. This one is most known as Olav Digerbein, but even wikipedia mix them.
Olaf Haraldsson (died 934) was son of Harald Fairhair of Norway. He was made king of Vingulmark by his father and then later inherited Vestfold after his brother Bjørn Farmann had been killed by their half-brother Eric Bloodaxe.
Olav Haraldsson (født ca 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Eirik var kong Haralds favorittsønn, utpekte etterfølger og ikke populær blant sine halvbrødre.
Etter sin fars død utropte Olav seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Kong Olav Digrebein Haraldson ( - 934)
Kong Olav Haraldson døde 934 i Tønsberg. Han var sønn av Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa). Født omkring 860. Død omkring 932. og Svanhild Øysteinsdatter.
Olav var gift, men kona er ukjent. De hadde sønnen:
1. Kong Trygve Olavson. Død 963 i Bohuslän i Sverige.
Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1)
1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 21, 36, 42-44. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 709. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53, 93.
Olav, King in Vigen
M, #42742
Last Edited=18 Dec 2003
Olav, King in Vigen is the son of Harald I, King of Norway and Svanhild (?).
Olav, King in Vigen gained the title of King Olav in Vigen.
Child of Olav, King in Vigen
-1. Tryggve Olavsson, King in Vigen and Romerike+ d. 968
Forrás:
http://www.thepeerage.com/p4275.htm#i42742
Olaf Haraldsson (died 934) was a son of Harald Fairhair of Norway. He was made king of Vingulmark by his father and then later inherited Vestfold after his brother Bjørn Farmann had been killed by their half-brother Eric Bloodaxe. Eric was king Harald's favourite son and his appointed successor, but he was not very popular among his half-brothers. Upon his father's death, Olaf made himself king of eastern Norway, and allied himself with another half-brother, Sigrød, against Eirik. The three kings met in battle outside Tønsberg. Olaf and Sigrød were defeated and they both fell there. Olaf's sons, Tryggve Olafsson, later became king of Ranrike and Vingulmark and Ragnvald Olafsson, became prince of Polatsk.
Retrieved from "http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Haraldsson_Geirstadalf"
Kong Olav Digrebein Haraldson ( - 934)
Kong Olav Haraldson døde 934 i Tønsberg. Han var sønn av Kong Harald I Halvdanson Hårfagre (Lufa). Født omkring 860. Død omkring 932. og Svanhild Øysteinsdatter.
Olav var gift, men kona er ukjent. De hadde sønnen:
1. Kong Trygve Olavson. Død 963 i Bohuslän i Sverige.
Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1)
1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga, avsnitt 21, 36, 42-44. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 709. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53, 93.
Olav Haraldsson (født ca 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Eirik var kong Haralds favorittsønn, utpekte etterfølger og ikke populær blant sine halvbrødre.
Etter sin fars død utropte Olav seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Stamkonung i Viken stupade 934
Kong Olav Digrebein Haraldson ( - 934)
Kong Olav Haraldson dÃ?de 934 i TÃ?nsberg. Han var sÃ?nn av Kong Harald I Halvdanson HÃ?rfagre (Lufa). FÃ?dt omkring 860. DÃ?d omkring 932. og Svanhild Ã?ysteinsdatter.
Olav var gift, men kona er ukjent. De hadde sÃ?nnen:
1. Kong Trygve Olavson. DÃ?d 963 i BohuslÃ?n i Sverige.
Olav Â?Geirstad-AlvÂ? var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlason: Harald HÃ?rfagres saga:
Â?21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sÃ?nn var Eirik BlodÃ?ks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datte r til Ã?ystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, BjÃ?rn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Ã?shild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, GudrÃ?d Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp pÃ? elleve av konene sine; ...Â?.
Snorre beskriver ogsÃ? tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald HÃ?rfagre alle sine sÃ?nner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds dÃ?d i 933 tok vikvÃ?ringene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik BlodÃ?ks.
Fra Snorre Sturlason: Harald HÃ?rfagres saga:
Â?42. Kong Harald var nÃ? Ã?tti Ã?r gammel, han ble sÃ? tungfÃ?r at han ikke syntes han orket Ã? reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sÃ?nn sin, til hÃ?gsetet og ha ham makten over hele landet. Men d a de andre sÃ?nnene til Harald fikk hÃ?re det, sÃ? satte Halvdan Svarte seg i kongshÃ?gsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trÃ?nderne med seg. Etter BjÃ?rn kjÃ?pmanns fall hadde hans bror Olav fÃ?tt rik et i Vestfold, og han hadde hos seg GudrÃ?d, sÃ?nn til BjÃ?rn. Olavs sÃ?nn het Trygve, GudrÃ?d og han var fosterbrÃ?dre og jevnaldrende pÃ? lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var stÃ?rre og sterkere enn noen anne n.
Da nÃ? vikvÃ?ringene hÃ?rte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To Ã?r senere dÃ?de Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Tron dheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjÃ?pt en trollkyndig kone til Ã? gi ham gift i drikken. Etter dette tok trÃ?nderne SigrÃ?d til konge.Â?
Â?43. Kong Harald levde i tre Ã?r etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han pÃ? Rogaland eller Hordaland, pÃ? de storgÃ?rdene han hadde der. ...Â?
�44. �ret etter kong Haralds d�d tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde p� Vestlandet, og Olav tok alt �st i Viken, og Sigr�d bror deres hadde alt i Tr�ndelag. Dette var Eirik sv�rt misn�yd med, og det gikk ord om at han v ille bruke makt mot br�drene sine for � f� eneherred�mme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigr�d h�rte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigr�d kom om v�ren �s t til Viken, og han og Olav m�ttes i T�nsberg og ble der en stund. Samme v�r b�d Eirik ut en stor h�r med mange skip og styrte �st til Viken. Kong Eirik fikk s� god b�r at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til T�nsberg, gikk Olav og Sigr�d med sin h�r ut �st for byen og fylkte der p� bakken. Eirik hadde mye st�rre h�r, og han seiret. Olav og Sigr�d falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere p� bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og GudrÃ?d flyktet til OpplandeneÂ?. 1)
1). Snorre Sturlason: Harald HÃ?rfagres saga, avsnitt 21, 36, 42-44. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: VÃ?re forfedre, nr. 709. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, si de 53, 93.
Olav Haraldsson (fÃ?dt ca 890, dÃ?d 934) var sÃ?nn av Harald HÃ?rfagre. Han ble gjort til smÃ?konge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, BjÃ?rn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik BlodÃ?ks. Eiri k var kong Haralds favorittsÃ?nn, utpekte etterfÃ?lger og ikke populÃ?r blant sine halvbrÃ?dre.
Etter sin fars dÃ?d utropte Olav seg til konge av Ã?stlandet, og allierte seg med halvbroren SigrÃ?d Haraldsson mot Eirik. De tre kongene mÃ?ttes i kamp utenfor TÃ?nsberg. Olav og SigrÃ?d tapte og ble begge drept der. Olavs sÃ?nn, Tryggv e Olavsson, ble senere smÃ?konge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Olav Haraldsson (født ca 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Eirik var kong Haralds favorittsønn, utpekte etterfølger og ikke populær blant sine halvbrødre.
Etter sin fars død utropte Olav seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Udo II von Wetterau
From History Wiki
http://history.wikia.com/wiki/Udo_II_von_Wetterau
Udo was a ninth-century nobleman of East Francia, a son of Gebhard I von Wetterau, Count of Lahngau. His older brother was Berengar I of Neustria and his two younger brothers were Waldo the Abbott and Betholf Archbishop of Tier. He and his brother were afforded their position in the March of Neustria both by kinship to Adalard the Seneschal and the favour of Charles the Bald.
With his brothers, Berengar and Waldo the Abbot, he took part in the 861 revolt of Carloman of Bavaria, possible his cousin-in-law, against Louis the German. The revolt was crushed and the three brothers fled with their relative Adalard to the court of the West Frankish king, Charles the Bald, who granted them wardship of the march against the Vikings while the march against the Bretons was granted to Robert the Strong.
Charles' patronage of the family provoked the jealousy of the Rorgonids, the most powerful family local to Neustria and then controlling the ducatus Cenomannicus (Maine). In 865, they allied with Saloman of Brittany and attacked the brothers. Charles, to attain peace, took the march back and gave it to Gauzfrid, a Rorgonid.
A charter of 879 mentions Udo and his brothers taking part in the foundation of the college of Gemünden. Evidently, the death of Louis the German in 876 had allowed them to return to the court of Carloman.
He left four sons, Conrad von Wetterau, Duke of Thuringia, who was the founder of the Conradine dynasty and father of Conrad von Wetterau I of Germany. Gebhard II von Wetterau, Eberhard von Wetterau,and, Rudolf, became Bishop of Würzburg.
Sources
* Guillotel, Hubert. "Une autre marche de Neustrie." in Christian Settipani and Katharine S. B. Keats-Rohan, Onomastique et Parenté dans l'Occident médiéval. 2000.
Foundation for Medieval Genealogy:
UDO ([895/900]-949). Regino names "duobus filiis suis [=Gebeardus comes] …pueris Udone et Herimanno" when recording their father's death fighting the Hungarians in 910[275]. His birth date range is estimated from Regino thus describing him as "puer" on the death of his father, but bearing in mind the likely birth date range of his own son Gebhard. "Chuonradus…rex" confirmed privileges to the bishopric of Utrecht by charter dated 9 Jul 914 at the request of "Udonem consanguineum nostrum Vualdergerumque comitem"[276].
Liudprand names "Huto sane" as brother of "Herimanni Suevorum ducis"[277].
Graf in der Wetterau 914: "Chuonradus…rex" granted property "in comitatu Otonis in pago Wetereiba" to Weilburg church by charter dated 24 Apr 914[278]. "Chuonradus…rex" confirmed property to the bishopric of Utrecht at the request of "Udonem consanguineum nostrum Vualdgerumque comitum" by charter dated 9 Jul 914[279].
Graf im Rheingau 917: "Chuonradus…rex" granted property "in pago Rinicgouue in comitatu Utonis" to "capellano Werinolf" by charter dated 3 Nov 917[280].
Graf im Lahngau 918. He founded St Maria at Wetzlar 914-915. "Heinricus…rex" granted property to "in pago Hegouue in eodem comitatu…in loco Siginga" to "Baboni…comitis Burchardi vassallo" after consultation with "Burchardi, Ebarhardi, Chuonradi, Heinrici atque Utonis…comitum" by charter dated 30 Nov 920[281].
Graf im Rheingau 948: "Otto…rex" granted property "in villa Hemmingersbach…in pago Rinecgouue in comitatu Vdonis comitis…in pago Lobotengouue in comitatu Cunradi comitis" to "clerico Liuthere" by charter dated 28 Feb 948[282]. Thietmar records that "Udo" killed Eberhard[283], which is assumed to refer to Udo son of Gebhard, Eberhard being his first cousin.
The necrology of Fulda records the death in 949 of "Uto comes"[284]. Regino records the death in 950 of "Uto comes"[285].
m ([915]) [CUNIGUNDIS] de Vermandois, daughter of HERIBERT I Comte de Vermandois & his wife [Liedgardis] ([890/900][286]-after 943). The Vermandois origin of Graf Udo's wife is suggested by the fact that Flodoard refers to the wife of "Uddone [frater Hermanno]" as amita of "Hugo [de Vermandois Archbishop of Reims]"[287]. The name of Graf Udo's wife is not given explicitly in the sources. However, a "Cunegundis" is named in a name-list in the Reichenau memorial book dated [926/32] which appears to include members of the Konradiner family, Jackman suggesting that she is well placed in the list to be Graf Gebhard's wife[288], although this is not the only possible interpretation. Udo & his wife had three children:
i) GEBHARD ([918/20]-killed in battle 938). Widukind names "Gevehardus, Udonis filius, fratris Herimanni ducis" when recording his death while suppressing the rebellion of Thankmar[289]. His birth date range is estimated from the likely birth date range of his father and assuming that Gebhard was an adolescent or young adult when he died.
ii) OTTO ([920/25]-). The notice concerning the Hammerstein marriage dispute names (in its first part) "Gebehard et Udo nepotes, filii duorum fratrum. Gebehard genuit Cunonem. Udo genuit Ottonem. Cuno genuit Cunonem. Heribertus genuit Ottonem"[290]. It is not impossible that Otto was the same person as Udo's son Udo, although this text suggests that the two names were from different roots.
iii) UDO (-26 Aug 965). Regino records the election as Bishop of Strasbourg in 950 of "Udo filius Udonis comitis"[291]. He was elected Bishop of Strasbourg 13 Aug 950.
According to medieval historian, Snorii Sturluson, Olav's father, King Harald I (Haarfagre/Fairhair), bestowed the title of "King" to his sons and divided the land between them to rule.
Olag was also called "Olav of Viken" and "Olaf Geirstatha-Alf." The name of his wife is unknown.
He, that is Olag, took over Westfold in 930 after brother Bjørn was slain by brother Erik. He raised Guthroth Bjørnsson as a foster child.
Olag had taken over Ranrike in about 900 after brother Guthorm was slain by Solvi Klofi.
After his father, King Harald Fairhair, died in 933 and brother Erik "Bloodaxe" took over, he and bother Sigroth agreed to meet the next spring in Tonsberg.
Erik summoned a great force and sailed to Tonsberg and killed both Olaf and Sigroth in a battle in the hills east of town.
Death* 934
Olaf died in 934 at Tonsberg, at Norway. Killed in a battle with his brother "BloodAx".
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Haraldsson_Geirstadalf
Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga:
«42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene».
Tekst: Tore nygaard
Kilder:
Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 21, 36, 42-44. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 709. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53, 93.
General Notes: According to medieval historian, Snorii Sturluson, Olav's father, King Harald I (Haarfagre/Fairhair), bestowed the title of "King" to his sons and divided the land between them to rule.
He was also called "Olav of Viken" and "Olaf Geirstatha-Alf." The name of his wife is unknown.
--------------------------------------------------------------------------
Information copied from Wayne Iverson, World Connect db=wiversrm, rootsweb.com
--------------------------------------------------------------------------
He took over Westfold in 930 after brother Bjørn was slain by brother Erik. He raised Guthroth Bjørnsson as a foster child.
He had taken over Ranrike in about 900 after brother Guthorm was slain by Solvi Klofi.
After his father, King Harald Fairhair, died in 933 and brother Erik "Bloodaxe" took over, he and bother Sigroth agreed to meet the next spring in Tonsberg. Erik summoned a great force and sailed to Tonsberg and killed both Olaf and Sigroth in a battle in the hills east of town.
http://freepages.genealogy.rootsweb.ancestry.com/~mgholler/Caden/a40.htm#i547461464
Olav «Geirstadalv» Gudrødsson var Halvdan Svartes nitten år eldre bror. De delte Vestfold mellom seg. Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav gjort store bragder «i vest», noe som har skapt grunnlaget for hypotesen om at han er identisk med kong Olav Kvite Gudrødsson , som i 861 grunnla Dublin sammen med Ivar Beinlaus Lodbroksson. side 186Ifølge Snorre var Olav meget populær hos sine folk, var høyvokst og da han døde «av fotaverk» rundt 50 år gammel kastet folkene hans opp haug over ham på Geirstad. Da Gokstadskipet ble utgravd århundrer senere fant arkeologene en høyreist mann sittende på en stol i skipet. Det ble da spekulert i om dette var Olav Geirstadalv. Seinere dateringer av skipet har imidlertid vist at dette er bygd etter år 900, noe som gjør at en kan konkludere med at det ikke er Olav Geirstadalv som er gravlagt i Gokstadskipet. Språkforskere mener likeledes at Gokstad ikke er en avledning av Geirstad. Det helles nå mer til at Geirstad er Gjerstad i tidligere Tjølling kommune, selv om det ikke er funnet noen stor gravhaug på dette stedet. I tillegg døde Olav Geirstadalv i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene i haugen på Gokstad viser at denne mannen var usedvanlig kraftig og hadde store hoggskader fra kamp. Harald Grenskes dronning Åsa hadde vanskelig for å bli forløst. Hun fikk beskjed i en drøm av kong Olav Geirstadalv om å sende en huskar til Geirstad, grave seg ned og ta med sverdet «Bæsing» og hugge hodet av krigeren. Beltet hans skulle så legges over magen hennes og hun ville bli forløst. Dette ble gjort og gutten ble født. Han ble kalt Olav Haraldsson etter slektens «alv» i haugen og fikk senere sverdet Bæsing i «tanngave», Dette sverdet brukte han hele sitt voksne liv og kastet det først fra seg i dødsøyeblikket på Stiklestad 29. juli 1030. Halvbroren Harald Sigurdsson reddet med seg sverdet og ga det senere til sin sjef i Konstantinopel , general Georgios Monomachus. Tilnavnet Geirstadalv fikk kongen først etter sin død. Det skal ha medført lykke å avlegge gravhaugen besøk før viktige reiser skulle foretas. Kilde: Wikipedia (mangler henvisning til originalkilder). Ellers gjenfinnes trekk ved den norrøne sagnskikkelsen Olav Geirstadalv i fremstillingen av en annen av de sagnaktige kongene i ynglingerekken, nemlig Olav Tretelgja (seks ledd før Olav Geirstadalv). Og den danske historieskriveren Saxo (ca. 1200) omtaler en dansk kong Olav som var særlig kjent for sin hauglegging slik at haugen hadde fått navn etter ham. Endelig møter vi i den norske kongeslekten etter Harald Hårfagre, slik de norrøne tekstene fremstiller den, også en annen "Olav Geirstadalv". Han var sønn av Harald Hårfagre og farfar til Olav Tryggvason. Alt dette viser at vi nok har å gjøre med en sagnskikkelse som ruver en del, men mer vet vi heller ikke. Kilder og litteratur P. H. Blair: "Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals", i Viking, bd. 3, 1939, s. 1-35 A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949. Jón Jóhannesson: "Ólafur konungur Goðrøðarson", i Skírnir, bd. 130, Reykjavík, 1955, s. 51-63 A. Heinrichs: Der Óláfs þáttr Geirstaðaálfs. Eine Variantenstudie, Heidelberg 1989 C. Krag: "Rane Kongsfostre og Olav Geirstadalv", i HT, bd. 78, 1999, s. 21-47 Han ble i 934 drept av den maktsyke halvbroren Eirik Blodøks Haraldsson som faren hadde utnevnt til overkonge i Norge. Olav Geirstadalv var sønn av Harald Hårfagre i dennes ekteskap med Svanhild Øysteinsdatter, som var datter av Øystein jarl. Olav Geirstadalv hadde helsøsknene Bjørn Farmand og Ragnar Rykkel Haraldsønner, og han var sammen med fire av sine hel- og halvbrødre, blant dem også Bjørn Farmand, underkonge i Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark. Olav Geirstadalv overtok riket i Vestfold etter Bjørn Farmands død, og Olav ville hevne drapet på helbroren, men det var ikke så enkelt ettersom faren, kong Harald, støttet morderen Eirik Blodøks. Dermed fikk Eirik den nødvendige støtten for å nedkjempe de av sine halvsøsken som ikke ville akseptere hans makt som overkonge. Olav hadde tatt hånd om Bjørns sønn Gudrød, og denne vokse opp sammen med hans egen sønn Tryggve slik at disse var å regne som fosterbrødre. Begge ungguttene hadde gode evner og stort pågangsmot. Da innbyggerne i Viken (Osloområdet) fikk underretning om at hordalendingene hadde tatt kong Eirik til overkonge, tok de kong Olav Geirstadalv til konge i Viken, og han godtok deres valg. Dette var ikke i samsvar med kong Haralds avgjørelse om hvem som skulle være overkonge, og dermed ble kongevalget i Viken heller ikke akseptert av kong Eirik Blodøks som året etter farens død rustet ut en større hærstyrke og drog mot Østlandet. Det kom til et større slag mellom halvbrødrene i Tønsberg, hvor kong Eirik seiret og kong Olav falt. Kilde: http://www.gloggengiesser.dk/tng/getperson.php?personID=I2133&tree=PGL
Olav «Geirstadalv» Gudrødsson var Halvdan Svartes nitten år eldre bror. De delte Vestfold mellom seg. Ifølge Snorre Sturlason hadde Olav gjort store bragder «i vest», noe som har skapt grunnlaget for hypotesen om at han er identisk med kong Olav Kvite Gudrødsson , som i 861 grunnla Dublin sammen med Ivar Beinlaus Lodbroksson. side 186Ifølge Snorre var Olav meget populær hos sine folk, var høyvokst og da han døde «av fotaverk» rundt 50 år gammel kastet folkene hans opp haug over ham på Geirstad. Da Gokstadskipet ble utgravd århundrer senere fant arkeologene en høyreist mann sittende på en stol i skipet. Det ble da spekulert i om dette var Olav Geirstadalv. Seinere dateringer av skipet har imidlertid vist at dette er bygd etter år 900, noe som gjør at en kan konkludere med at det ikke er Olav Geirstadalv som er gravlagt i Gokstadskipet. Språkforskere mener likeledes at Gokstad ikke er en avledning av Geirstad. Det helles nå mer til at Geirstad er Gjerstad i tidligere Tjølling kommune, selv om det ikke er funnet noen stor gravhaug på dette stedet. I tillegg døde Olav Geirstadalv i sotteseng etter «fotverk», mens nyere undersøkelser av skjelettrestene i haugen på Gokstad viser at denne mannen var usedvanlig kraftig og hadde store hoggskader fra kamp. Harald Grenskes dronning Åsa hadde vanskelig for å bli forløst. Hun fikk beskjed i en drøm av kong Olav Geirstadalv om å sende en huskar til Geirstad, grave seg ned og ta med sverdet «Bæsing» og hugge hodet av krigeren. Beltet hans skulle så legges over magen hennes og hun ville bli forløst. Dette ble gjort og gutten ble født. Han ble kalt Olav Haraldsson etter slektens «alv» i haugen og fikk senere sverdet Bæsing i «tanngave», Dette sverdet brukte han hele sitt voksne liv og kastet det først fra seg i dødsøyeblikket på Stiklestad 29. juli 1030. Halvbroren Harald Sigurdsson reddet med seg sverdet og ga det senere til sin sjef i Konstantinopel , general Georgios Monomachus. Tilnavnet Geirstadalv fikk kongen først etter sin død. Det skal ha medført lykke å avlegge gravhaugen besøk før viktige reiser skulle foretas. Kilde: Wikipedia (mangler henvisning til originalkilder). Ellers gjenfinnes trekk ved den norrøne sagnskikkelsen Olav Geirstadalv i fremstillingen av en annen av de sagnaktige kongene i ynglingerekken, nemlig Olav Tretelgja (seks ledd før Olav Geirstadalv). Og den danske historieskriveren Saxo (ca. 1200) omtaler en dansk kong Olav som var særlig kjent for sin hauglegging slik at haugen hadde fått navn etter ham. Endelig møter vi i den norske kongeslekten etter Harald Hårfagre, slik de norrøne tekstene fremstiller den, også en annen "Olav Geirstadalv". Han var sønn av Harald Hårfagre og farfar til Olav Tryggvason. Alt dette viser at vi nok har å gjøre med en sagnskikkelse som ruver en del, men mer vet vi heller ikke. Kilder og litteratur P. H. Blair: "Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals", i Viking, bd. 3, 1939, s. 1-35 A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949. Jón Jóhannesson: "Ólafur konungur Goðrøðarson", i Skírnir, bd. 130, Reykjavík, 1955, s. 51-63 A. Heinrichs: Der Óláfs þáttr Geirstaðaálfs. Eine Variantenstudie, Heidelberg 1989 C. Krag: "Rane Kongsfostre og Olav Geirstadalv", i HT, bd. 78, 1999, s. 21-47 Han ble i 934 drept av den maktsyke halvbroren Eirik Blodøks Haraldsson som faren hadde utnevnt til overkonge i Norge. Olav Geirstadalv var sønn av Harald Hårfagre i dennes ekteskap med Svanhild Øysteinsdatter, som var datter av Øystein jarl. Olav Geirstadalv hadde helsøsknene Bjørn Farmand og Ragnar Rykkel Haraldsønner, og han var sammen med fire av sine hel- og halvbrødre, blant dem også Bjørn Farmand, underkonge i Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark. Olav Geirstadalv overtok riket i Vestfold etter Bjørn Farmands død, og Olav ville hevne drapet på helbroren, men det var ikke så enkelt ettersom faren, kong Harald, støttet morderen Eirik Blodøks. Dermed fikk Eirik den nødvendige støtten for å nedkjempe de av sine halvsøsken som ikke ville akseptere hans makt som overkonge. Olav hadde tatt hånd om Bjørns sønn Gudrød, og denne vokse opp sammen med hans egen sønn Tryggve slik at disse var å regne som fosterbrødre. Begge ungguttene hadde gode evner og stort pågangsmot. Da innbyggerne i Viken (Osloområdet) fikk underretning om at hordalendingene hadde tatt kong Eirik til overkonge, tok de kong Olav Geirstadalv til konge i Viken, og han godtok deres valg. Dette var ikke i samsvar med kong Haralds avgjørelse om hvem som skulle være overkonge, og dermed ble kongevalget i Viken heller ikke akseptert av kong Eirik Blodøks som året etter farens død rustet ut en større hærstyrke og drog mot Østlandet. Det kom til et større slag mellom halvbrødrene i Tønsberg, hvor kong Eirik seiret og kong Olav falt. Kilde: http://www.gloggengiesser.dk/tng/getperson.php?personID=I2133&tree=PGL
Konge.
Død 934 i Tunsberg.
Olav «Geirstad-Alv» var konge i Viken.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; ...».
Snorre beskriver også tidligere en Olav Geirstad-Alv som var bror til Halvdan Svarte.
Ca. 912 ga Harald Hårfagre alle sine sønner kongenavn. Olav fikk Vingulmark og Raumarike. Etter Haralds død i 933 tok vikværingene ham til overkonge.
Olav ble allerede i 934 drept i Tunsberg av sin bror Erik Blodøks.
Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «42. Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leidde han Eirik, sønn sin, til høgsetet og ha ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Trygve, Gudrød og han var fosterbrødre og jevnaldrende på lag, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Trygve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år senere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongsmor hadde kjøpt en trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.»
«43. Kong Harald levde i tre år etter att han hadde gitt Eirik enevelde over riket; da var han på Rogaland eller Hordaland, på de storgårdene han hadde der. ...»
«44. Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken. Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er én haug over hver av dem dere på bakken hvor de la, da de var falt.
Eirik dro omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Trygve og Gudrød flyktet til Opplandene». 1
1. Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga, avsnitt 21, 36, 42-44. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 709. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53, 93.
http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Haraldsson_Geirstadalf
http://runeberg.org/faderhist/0033.html
Om Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark (Norsk)
Olav Haraldsson (født ca 890, død 934) var sønn av Harald Hårfagre. Han ble gjort til småkonge av Vingulmark av sin far, og arvet senere Vestfold etter at broren hans, Bjørn Farmann, ble drept av deres halvbror Eirik Blodøks. Eirik var kong Haralds favorittsønn, utpekte etterfølger og ikke populær blant sine halvbrødre.
Etter sin fars død utropte Olav seg til konge av Østlandet, og allierte seg med halvbroren Sigrød Haraldsson mot Eirik. De tre kongene møttes i kamp utenfor Tønsberg. Olav og Sigrød tapte og ble begge drept der. Olavs sønn, Tryggve Olavsson, ble senere småkonge av Ranrike og Vingulmark. Tryggve ble far til Olav Tryggvason som ble konge av Norge i 995.
Hans kone er ikke kjent.
https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Haraldsson_Geirstadalf
http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#BjornsonHaraldIA
|
ca 877 - ca 934 (~ 57 år)
