Kung Håkon "den gode" ADALSTEINSFOSTRE HARALDSSON

Kung Håkon "den gode" ADALSTEINSFOSTRE HARALDSSON

Man ca 921 - 961  (~ 40 år)

Personlig information    |    Media    |    Noteringar    |    Händelse-karta    |    Alla    |    PDF

  • Namn Håkon "den gode" ADALSTEINSFOSTRE HARALDSSON 
    Titel Kung 
    Smeknamn the good 
    Född ca 921  Håkonshella, Bergen, Hordaland, Norge Hitta alla personer med händelser på denna plats 
    Kön Man 
    Död 961  Fittjar, Stord, Hordaland, Norge Hitta alla personer med händelser på denna plats 
    • Såret i slaget på Fitjar og døde
    Person-ID I1888  Sissel
    Senast ändrad 26 Maj 2019 

    Far Kung Harald HÅRFAGER HALFDANSSON,   f. ca 850, Lærdal, Sogn og Fjordane, Norge Hitta alla personer med händelser på denna plats,   d. 932, Avaldsnes, Karmøy, Rogaland, Norge Hitta alla personer med händelser på denna plats  (Ålder ~ 82 år) 
    Mor Tora "Mostaff" MOSTERSTONG,   f. 895, Moster, Bømlo, Hordaland, Norge Hitta alla personer med händelser på denna plats,   d. efter 925, Norge Hitta alla personer med händelser på denna plats  (Ålder 30 år) 
    Familjens ID F614  Familjeöversikt  |  Familjediagram

  • Händelse-karta
    Länk till Google MapsFödd - ca 921 - Håkonshella, Bergen, Hordaland, Norge Länk till Google Earth
    Länk till Google MapsDöd - 961 - Fittjar, Stord, Hordaland, Norge Länk till Google Earth
     = Länk till Google Earth 

  • Foton
    Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre
    Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre
    Konge i Norge ca. 935-961

  • Noteringar 
    • Håkon «den Gode» Adalsteinsfostre (Haraldsson), King of Norway
      Norska: Håkon «den Gode» Adalsteinsfostre (Haraldsson), Konge av Norge
      Also Known As: "Håkon den gode", "Hákon Aðalsteinsfóstri", "Håkon Adalsteinsfostre", "Haakon I of Norway (the Good)", "Haakon The Good", "Hákon góði"
      Birthdate: cirka 921
      Birthplace: Håkonshella, Bergen, Hordaland, Norway
      Death: 961 (36-44)
      Fittjar, Stord, Hordaland, Norway (Såret i slaget på Fitjar og døde)
      Begravningsort: Haug At Seim, Nordhordland, Norge
      Närstående:
      Son till Harald Hårfager Halfdansson och Tora «Mostaff» Mosterstong
      Make till N.N.
      Fader till Tora Håkonsdatter
      Halvbror till Ingebjørg Haraldsdotter; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Halvdan «the Black» Haraldsson, King of Trondheimen; Halftan Haraldsson «the White» Kvite; Sigfrod Haraldsson, King of Trondheimen; Aalov Haraldsdatter; Rörek Haraldsson; Sigtrygg (Sigtryggur) Haraldsson; Frode Haraldsson; Torgils Haraldsson; Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway; Bjørn Farmand Haraldson; Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark; Ragnar Haraldsson «Rykkil»; Halvdan Haraldsson «Longlegs» Hålegg; Gudrød Haraldsson «Gleam» Ljome, Konge av Hadeland; Ragnvald Haraldsson «Straightley» Rettilbeine; Prins af Norge, Konge over Hadafylke, Sigurd Rise Haraldsson "Hrise"; Ingegjerd Haraldsdotter; Ring (Hringur) Haraldsson; Dag Haraldsson och Gudrød Haraldsson Skirja, King on Isle of Man « mindre
      Occupation: Konge i Norge ca. 935-961, Konungr af Norge Hús af Ynglinga, King of Norway 935-961 AD, Kung av Norge 933-959, Överkung 935-951, Kung av Northumberland, Överkonung 935-951 talet, Kung i Norge 933-959

    • About Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre
      Håkon den gode (Haraldsson) (Hákon Aðalsteinsfóstri) ca 921-961, PAM

      ( = Håkon Adalsteinsfostre)

      (In English: Hakon Athelstan's foster-son)

      Norwegian king 935-961 (ca)

      http://lind.no/nor/index.asp?lang=gb&emne=nor&person=H%E5kon%20den%20gode%20%28Haraldsson%29&list=&vis=

      http://no.wikipedia.org/wiki/H%C3%A5kon_den_gode

      http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_I_of_Norway

      Haakon I of Norway

      Haakon I (Old Norse: Hákon Aðalsteinsfóstri, Norwegian: Håkon Adalsteinsfostre), (c. 920–961), surnamed the Good, was the third king of Norway and the youngest son of Harald Fairhair.[1]

      Haakon was fostered by King Athelstan of England, as part of a peace agreement made by his father.[2] The English king brought him up in the Christian religion, and on the news of his father’s death provided him with ships and men for an expedition against his half-brother Eirik Bloodaxe, who had been proclaimed king. On his arrival in Norway, Haakon gained the support of the landowners by promising to give up the rights of taxation claimed by his father over inherited real property.

      Eirik fled to the Orkney Islands and later to the Kingdom of Jorvik, eventually meeting a violent death on Stainmore, Westmorland, in 954 along with his son, Haeric. His sons allied themselves with the Danes, but were invariably defeated by Haakon, who was successful in everything he undertook except in his attempt to introduce Christianity, which aroused an opposition he did not feel strong enough to face. He was mortally wounded at the Battle of Fitjar in 961, after a final victory over Eirik’s sons. So entirely did even his immediate circle ignore his religion that Eyvindr Skáldaspillir, his court poet composed a poem, Hákonarmál, on his death representing his welcome by his ancestors' gods into Valhalla.

      The succession issue was settled as Harald II, third son of Eirik, ascended the throne. However the Norwegians were severely tormented by years of war and welcomed the Danish invading force led by Harold Bluetooth.

      Håkon den Gode Adalsteinsfostre (Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) var Norges konge ca. 933. Han levde ca. år 918 – 961.

      Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd jarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.

      Oppfostring i England

      Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmenutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins.

      Da Håkon var omtrent 20 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom.

      Gjenoppretter kongedømmet

      Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk.

      Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950-54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir av sagaforfatterne tolket som at han hadde frasagt seg kristendommen.

      Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.

      Dansk aggresjon

      Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Østnorge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med.

      Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjels år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte.

      Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond, den ligger på Frei, nå like ved Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden og jage dem hjem til Danmark.

      I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. De klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde.

      Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode.

      Reformatoren

      Håkon den Gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene.

      Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv.

      Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes - bortsett fra en mindre livvakt - måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys.

      En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan.

      En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen).

      Håkon den Gode Adalsteinsfostre (Hákon góði, Hákon Aðalsteinsfóstri) var Norges konge ca. 933. Han levde ca. år 918 – 961.

      Håkon var yngste sønnen til Harald Hårfagre og Tora Mosterstong. Sagaen forteller at Tora var ombord i skipet til Sigurd jarl da hun skulle føde. De la til land, og der sønnen Håkon ble født heter det Håkonshella den dag i dag.

      Da Håkon var omtrent ti år gammel ble han sendt til England, til kong Aethelstan (i sagaene: Adalstein) for å fostres opp der. I Heimskringla framstilles det som om Harald Hårfagre narret Aethelstan til å ta mot gutten. Framstillingen er imidlertid en senere konstruksjon, muligens laget av Snorre. I virkeligheten må Harald ha hatt en helt spesiell plan for Håkon. Kong Aethelstan hadde nemlig gjennom en årrekke mange unge sønner fra fyrstehus over hele Europa til oppfostring. Hos ham lærte de statsmannskunst, militær ledelse og politisk strategi. Og de fikk allmenutdannelse, blant annet ved det berømte klosteret ved Glastonbury i Wessex. En av dem som må ha vært hos kong Aethelstan samtidig med Håkon var en frankisk prins.

      Da Håkon var omtrent 20 år gammel vendte han hjem til Norge. Med seg hadde han en biskop, muligens var dette en prest nettopp fra Glastonbury. Vi vet ikke hvorfor han kom. Sagatekstene spriker en del her. Noen sier han dro på eget initiativ, andre forteller at det ble sendt bud på ham, fordi broren Eirik Blodøks nå var blitt for umulig å ha med å gjøre. Det som er sikkert, er at Eirik måtte rømme landet omtrent samtidig med at Håkon kom.

      Det er tydelig at Håkon fikk bruk for lærdommen fra England. Noe av det første som skjedde var at han reforhandlet de gamle avtalene som faren hadde hatt med jarlene av Møre og Lade. Dette hadde ikke Eirik klart, og det er antakelig en av grunnene til at han mislyktes som konge. Men Håkon gjenopprettet føderasjonen, han ble anerkjent som overkonge av jarlene, og dermed hadde han gjenreist farens gamle samlingsverk.

      Det er hevet over enhver tvil at Håkon må ha blitt døpt under oppholdet i England, at han hadde fått en for tiden omfattende teologisk utdannelse, og at han hadde med seg prester til landet. De tidligste sagaene forteller uttrykkelig at han lot bygge kirker, og at han fikk tak i prester til disse kirkene. Likevel er han framstilt for ettertiden som om han gikk over til hedendommen igjen. En grunn til dette kan være en detaljert beskrivelse i Heimskringla om et par tildragelser i Trøndelag en gang rundt 950-54. Håkon var da i Trøndelag og besøkte Sigurd jarl. Han var med Sigurd og møtte trønderhøvdingene, først på Frostatinget der han kom i kraftig munnhuggeri med høvdingene. Så kom Håkon til høstblotet på Lade, der han drakk Odins skål, men han fikk listet seg til å gjøre korsets tegn over drikkehornet. Men på juleblotet på Mære gikk det helt galt, da han måtte drikke alle skålene uten korsets tegn, og til og med spise noen biter med hestelever. Dette blir av sagaforfatterne tolket som at han hadde frasagt seg kristendommen.

      Det som virkelig skjedde må leses mellom linjene. Håkons handling ved disse anledningene kan ikke forstås uten å se på hans politiske situasjon. Kongen måtte nemlig kjempe en kamp på to fronter. En var den som rettet seg mot de konservative høvdingene, de som hadde problemer med nye samfunnsstrukturer og ny religion. Det var denne kampen som ble kjempet på de trønderske blotene, men det sto i bunn og grunn ikke på spørsmålet om hestekjøtt eller ikke. Håkons kjerneområde var nemlig farens gamle vestlandsrike. Blotene sto i Trøndelag, på Sigurd jarls territorium, og Håkon var totalt avhengig av militær støtte fra Sigurd og hans høvdinger i den andre kampen.

      Håkons andre problem var nevøene hans. Broren, Eirik Blodøks, var gift med Gunnhild, datter av danekongen Gorm den gamle og søster til Harald Blåtann. Ekteskapet var etter alt å dømme et politisk trekk av Harald Hårfagre for å passivisere dansk aggresjon mot riket. Danskekongen var allerede tungt inne i handelen med Østnorge, men handelsruten fra nordområdene langs kysten av Vestlandet må ha vært svært innbringende og følgelig svært attraktiv. Og det var denne handelen Harald Hårfagre satt og hadde kontroll med.

      Som nevnt måtte Eirik rømme landet, men Gunnhild og hennes fire sønner satt i Danmark. Sønnene hadde arverett etter Harald Hårfagre, og de begynte å komme til skjels år og alder. Harald Blåtann lot ikke denne muligheten gå fra seg til å ta kontroll over resten av Norge. Eirikssønnene ble rustet til invasjon og sendt nordover. Dette var nettopp sommeren etter blotene i Trøndelag, og det skulle vise det seg at Håkons ettergivenhet med trønderhøvdingene hadde vært meget klok politikk. Trønderne stilte opp på Håkons side. Hærene møttes i et spektakulært slag ved kongsgården på Avaldsnes. Guttorm Eiriksson ble drept, og danskene rømte.

      Det gikk et par år, så forsøkte de seg igjen. Denne gangen kom Eirikssønnnene med en nesten utelukkende dansk hær helt opp til Møre. Der satt Håkon på gården Birkestrond som ligger på Freiøya i Kristiansund. Danskene kom overraskende på dem, og det var ikke tid til annet enn å raske sammen folk fra gårdene i nærheten. Likevel klarte Håkon å slå fienden, i det som er kjent som slaget på Rastarkalv, og jage dem hjem til Danmark.

      I 961 (eller 960) forsøkte Eirikssønnene seg for tredje gang. De kom med en stor hær opp til Fitjar på Stord i Sunnhordland. Slaget ved Fitjar ble et av de mer dramatiske, men det ser ut som om Håkon også denne gangen klarte å jage danskene på flukt. Imidlertid ble han truffet av en pil i skulderen i sluttfasen av kampen. Sagaen sier at pila var en flein, en slags spesialpil med en spiss som skulle lage særlig dype og blødende sår. De klarte ikke å stoppe blødningen. Kongen ville hjem til kongsgården på Alrekstad, men ved Håkonshella forblødde han og døde.

      Håkon hadde en datter, Tora, men ingen sønn som kunne arve kongedømmet. Sagaen sier at han på dødsleiet ga beskjed om å kontakte Harald Eiriksson, den eldste av Eirikssønnene, som nå var den nærmeste til å arve ham. Så ble gjort, og Harald, som etter hvert ble kjent som Harald Gråfell, ble overkonge i Norge etter Håkon den gode.

      Håkon den Gode knyttes særlig til to store reformer i retning av organisatorisk samling av riket, nemlig «leidang» og «lagting», som innebærer et mer formalisert samarbeid mellom kongen og bøndene.

      Harald Hårfagres herredømme hadde, dersom vi skal tro sagaene, karakter av et militært maktapparat. Kongen holdt en stor hird som krevde tilsvarende veitsler. Bøndene måtte betale for det; de som nektet ble lyst fra gård og grunn og måtte rømme landet. Eiendommene deres ble beslaglagt av kongen som så kunne dele dem ut til sine lojale underordnede. Det er etter alt å dømme dette som kalles Haralds «tilegnelse av odelen». Han setter bøndenes urgamle odelsrett til side og tar den selv.

      Håkon tok makten fra en helt annen basis. Han ble konge i forståelse med bøndene. Innenfor sitt vestlandsrike satt han i fred, og bøndene kunne føle seg trygge for ham. Det militære apparatet som trengtes - bortsett fra en mindre livvakt - måtte rette seg mot fiender utenfra, nemlig danskene. Håkons, og bøndenes, mottrekk var å gå sammen om å skape en effektiv forsvarsorganisasjon basert på verneplikt. Det er leidangen som ser dagens lys.

      En skal ikke tro at dette innebærer noe nytt prinsipp. Tvert imot, helt siden høvdingdømmene så dagens lys ett eller kanskje to tusen år tidligere, har en av høvdingdømmets viktigste funksjoner vært retten til å kalle våpenføre menn til krig dersom det har vært nødvendig. Håkons grep ligger i hvordan han organiserte de vernepliktige, i geografiske enheter som skulle bemanne hvert sitt skip, med de nødvendige våpen og det nødvendige av utstyr og proviant. Det er mange som mener at dette gjenspeiler en del av den militære opplæring han fikk hos kong Aethelstan.

      En parallell utvikling sees i utviklingen av rettsvesen og lovgivning. Håkon bygger ut en eksisterende lokal tingordning til å dekke større geografiske enheter. Disse ser i første omgang ut til å være noenlunde identisk med hans eget vestlandsrike (Gulatingslagen) og området til hans nære venn og allierte Sigurd jarl (Frostatingslagen).

      Haakon I, King of Norway (1)

      M, #42755, d. after 960

      Last Edited=21 May 2008

      Haakon I, King of Norway was the son of Harald I, King of Norway. (1) He died after 960, killed.
      Haakon I, King of Norway also went by the nick-name of Haakon 'the Good' (?).1 He succeeded to the title of King Haakon I of Norway in 933. (1)
      Forrás:

      http://www.thepeerage.com/p4276.htm#i42755

      Håkon den gode Adelsteinsfostre, konge i Norge 935- 960.

      Drept i slaget med sønnene til Eirik Blodøks ved Fitjar ved Stord

      http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_I_of_Norway

      http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_I_of_Norway
      Haakon I (Old Norse: Hákon Aðalsteinsfóstri, Norwegian: Håkon Adalsteinsfostre), (c. 920–961), given the byname the Good, was the third king of Norway and the youngest son of Harald Fairhair and Thora Mosterstang.

      Early life

      King Harald determined to remove his youngest son out of harm's way and accordingly sent him to the court friend, King Athelstan of England. Haakon was fostered by King Athelstan, as part of a peace agreement made by his father, for which reason Haakon was nicknamed Adelstenfostre. The English king brought him up in the Christian religion.

      On the news of his father's death King Athelstan provided Haakon with ships and men for an expedition against his half-brother Eirik Bloodaxe, who had been proclaimed king.

      Reign

      Upon his arrival back in Norway, Haakon gained the support of the landowners by promising to give up the rights of taxation claimed by his father over inherited real property. Eirik Bloodaxe soon found himself deserted on all sides, and saved his own and his family's lives by fleeing from the country. Eirik jad fled to the Orkney Islands and later to the Kingdom of Jorvik, eventually meeting a violent death on Stainmore, Westmorland, in 954 along with his son, Haeric.

      In 953, Haakon had to fight a fierce battle at Avaldsnes against the sons of Eirik Bloodaxe. The battle is said to have been at the Bloodheights (Blodheia) which gained its name from this event. Haakon won the battle at which Eirik's son Guttorm died. One of Haakon's most famous victories was the Battle of Rastarkalv (near to Frei) in 955. By placing ten standards far apart along a low ridge, he to gave the impression his army was bigger than it actually was. He managed to fool Eirik’s sons into believing that they were out-numbered. The Danes fled and were slaughtered by Haakon’s army. The sons of Eirik returned in 957, with support from the Danish king, Gorm the Old. But again they were defeated by Haakon's effective army system.[3]

      Haakon was frequently successful in everything he undertook except in his attempt to introduce Christianity, which aroused an opposition he did not feel strong enough to face. So entirely did even his immediate circle ignore his religion that Eyvindr Skáldaspillir, his court poet, composed a poem, Hákonarmál, on his death representing his welcome by his ancestors' gods into Valhalla.

      Succession

      Three of the sons of Eirik Bloodaxe (Gamle, Harold, and Sigurd) landed unnoticed on Hordaland in 961 and surprised the king at his residence in Fitjar. Haakon was mortally wounded at the Battle of Fitjar (Slaget ved Fitjar) after a final victory over Eirik’s sons. The King’s arm was pierced by an arrow and he died later from his wounds. He was buried in the burial mound (Håkonshaugen) in the village of Seim in Lindås municipality in the county of Hordaland. After Haakon's death, Harald Greycloak, third son of Eirik Bloodaxe, jointly with his brothers became kings of Norway. However, they had little authority outside Western Norway. Harald, by being the oldest, was the most powerful of the brothers. The succession issue was settled when he ascended the throne as Harald II. Subsequently the Norwegians were severely tormented by years of war. In 970, Harald II was tricked into coming to Denmark and killed in a plot planned by Sigurd Haakonsson's son Haakon Sigurdsson, who had become an ally of Harold Bluetooth.

      Modern references

      Haakon’s Park (Håkonarparken) in Fitjar is the location of a sculpture of Haakon the Good sculpted by Anne Grimdalen. The statue was erected during 1961 at the one thousand year commemoration of the Battle of Fitjar.

      Haakon I is a major character in Mother of Kings by the Danish-American writer Poul Anderson.

      Hakon is also the protagonist of Eric Schumacher's book God's Hammer.

      Håkon den Gode og bøndene ved blotet på Mære. Oljemålning av Peter Nicolai Arbo 1860.