Noteringar
Träffar 651 till 700 av 1,007
# | Noteringar | Länkad till |
---|---|---|
651 | King of the Isles until 1098 | GUDRØDSSON, Kung Lagmann (I1890)
|
652 | Kinnevalds häradsrätt 1690-03-10 Angående det dråp som är föröfwat nu nyligen på Skogwachtaren Arne Jönßon, giör Pehr Giseßon i Jddekulla som war med uthj håkans stugu i Wrångböke då dråpet skedde, effter aflagd Eed fölliande relation, at när dhe kommo ifrån kÿrckian, woro dhe drukne, men weet intet hwaar dhe druckit, och drucko dhe allenast halfft annat stoop öhl vid paß uthj Wrångeböke förr än dråpet skiedde, men dhe woro wänner när dhe kommo hijt; Arne sade, Een kan slå twå sådana som du Nils, Jonas i Bråten sade, man kan slå en heel kålhaga fuller, Arne Jönßon badh Håkan i Wrångeboda spehla på sin fiohl för sigh, hwilket han och giorde, tagandes Arne soldaten Nils Nilßon med sigh och danßade på gålfwet, effter det satte Arne sigh och sade: Fahnen hafwa een sådan brud at danßa medh. Soldaten sade gifwer i konungens karlar fanen. Sedan danßade soldaten och Jonas i Midingzbråte och föll soldaten kull, då sade Håkan i Wrånaböke, dhen som giör min Soldat något för när, han giör migh och emot. En stund dherefter wände Peder Gisason sigh om uthj Stugan dher han lågh, och sågh ingen inne uthj Stugan, mehr än Soldaten Nils Nilßon och Arne Jönßon, och då språng soldaten in under Arne och slog åt honom med knÿfwen, kunnandes intet see, med mindre han slogh 3 e:r 4 slagh åt honom, Arne ropade och sade du stack migh som en skiälm och gick åth dörren, men weel icke wist om Arne hade sin Sabbel dragen då han blef stucken. En lijten Poike Peder Pehrßon ben:d 12 åhr gammal, giör samma relation som åfwan står. Jonas i Midingzbroten berättar at när alt war passerat med danßningen då gick han uth til hästarne, i det samma ropade Arne, broder Jonas, han stack mig så illa, och när Jonas kom til förstugu dörren låg Arne kulle och kunde intet swara Jo- nas något ordh, uthan sukade allenast ett par gånger, och straxt wart han död, Jonas går in uthj Stugan och sade det är illa giort, Soldaten swarade, en annor får giörat och skickat på migh som är en stackars knecht, då sade håkan i wrångaboda, gud döde migh om iagh är skÿldigh i hans död, soldaten swor en grufweligh eed emot Håkan at han aldrig giort den giärningen om intet j warit, då wille Jonas straxt tagit soldaten, och gick Håkan til at inropa gårdmannen Nils til at hielpa sigh at taga Soldaten, Jmedler tijd slogh Soldaten åt Jonas med knÿfwen och språng åt dörren, flÿtandes Jonas wärian af wänstra handen ifrån Soldaten. Sedan går Jonas ut til Håkan och beder honom gå med åt knechtetorpet, när dhe kommo in emot torpet, kom Soldaten löpandes Håkan förbij i det samma föll Håkan kull, då språng Jonas effter soldaten, slog honom twå slagh uthj hufwudet, så at han drog kull, tredie slaget slogh han honom öfwer armen, at han släpte knijfwen, tilfrågandes honom Jonas om han wille gifwa sigh? då sade han Ja, Jonas tog uthj handen och bad hå- kan komma sigh til hielp, håkan tog uthjena och Jonas i andra armen, och wille ledt soldaten til wrångeboda, då sade håkan wij willia släppa honom, wij äre inga Prophoßer, tänk Jonas om någon hade din broder fast /: Jonas broder är en mandråpare och går flÿchtigh :/ huru gladh båda du och han blefwe om han släptes, då unkade Jonas sigh öfwer honom och släpte Soldaten, Håkan fick Soldaten sin knijf igen som han uptog när Jonas slog den uthur handen. Karin Larsdotter bewittnar äfwen som dhe förra wittnen. Enkian Kierstin Swensdotter som war inne uthj soldatens stugu då han kom hem berättar at han sade til sin hustru gif migh en wattendrick, fort, dhe komma rätt nu och willia taga migh, hustrun sade hwad hafwer i då giort? Jag stack ihäl en karl uthj Håkan Larßons stugu, dock må iag så gierna blifwa qwar och låta dhem taga migh, ty iag måste ändå mista min halß, i det samma går han lijkewähl bort. Pijgan Börta Pährsdotter som war i Stugan bewittnar äfwen det samma. Såßom denna Håkan Larßon och Jonas j Midingzbroten hafwa släpt dråparen sedan dhe honom händer emellan haft, och omständigheterna graverar sÿnnerligen Håkan, at han til äfwentyrs upmanat Soldaten till att giöra den mordiska giärningh, så frampt Soldatens eed lärer befunnis wara sanfärdigh, altså tilhålles dhe begge at skaffa fram Sol- daten til nästa ting, hwilket Tinzrätten förma nar lätteligen kunna skie, aldenstund det berättas Soldaten intet wara så långdt borto. Källa: Göta Hovrätt - Advokatfiskalen Kronobergs län EVIIAAAD:44 (1686-1690) Bild 2300 / sid 8 (AID: v206892.b2300.s8, NAD: SE/GHA/90102, SE/VALA/0382503) Får 1696 tillsammans med brodern och fadern böta för huggna bokar Källa: Göta Hovrätt - Advokatfiskalen Kronobergs län EVIIAAAD:50 (1696-1700) Bild 110 / sid 7 (AID: v207057.b110.s7, NAD: SE/GHA/90102, SE/VALA/0382503) Kat 1691: Oluff hust Kirstin Jonas son SE/VALA/00507 Domkapitlet i Växjö FII:11 (1672-1694) Bild 700 / sid 1359 *** Kinnevalds härad 1707-02-04, ¿24 Eskill och Jonas Olufsöner i Midingzbråte hafwa sålunda förlijkt sig, at hwad kan wara emillan dem och deras hustrur förlupet in till denna dag, skall alt wara förlijkt, och om någon antingen de sielfwa, eller deras hustrur giöra hwar andra något emot, skall den wara förfallen till 20 D:r smt wijte, och om deras barn giöra någon oförätt, skall slijkt blifwa angifwit för föräldrarna, och dhe det rätta, eller utlägga derföre bem:te wijte. Källa: Göta Hovrätt - Advokatfiskalen Kronobergs län EVIIAABA:214 (1707-1707) Bild 100 / sid 11 (AID: v280398.b100.s11, NAD: SE/GHA/90102, SE/VALA/0382503) Kinnevalds häradsrätt 1711-11-20, ¿5 För dhe 10 Dr smt: som Sal. Jonas Olufßon i Midingzbråte lånt af H:r Commissarien Daniel Stocke, införes hans Enkias hustru Börta Tores- dotters egendom i Midingzbråte till H:r Commisariens säkerhet, och så frampt Enkian intet betalar denna skuld med aflöpande Interesse inom näst- kommande Ting, Citeras hon igenom detta att swara H:r Commissarien Stocke wid nästkom- mande Ting på första Tingdagen, rättandes sig efter Lÿsningen å Predijkestohlen. Källa: Göta Hovrätt - Advokatfiskalen Kronobergs län EVIIAABA:342 (1711-1711) Bild 1810 / sid 83 (AID: v329049.b1810.s83, NAD: SE/GHA/90102, SE/VALA/0382503) | OLOFSSON, Jonas (I1576)
|
653 | Kinnevalds häradsrätt 1711-05-11 ¿81 Det pådömmes Soldaten Ingemar Anderßon för Knutßagårdz Rothe i Östra Jät att böta 10 Dr Smt för begånget Lönskaläge och barnaflande med Sigrid Jönsdotter i Hårestorp, och undergå en straxt wederbörlig kyrkioplicht, deßutom pådömmes Soldaten Ingemar Andersson att gifwa till barnets upfostrande 10 Dr Smt. ¿82 Såßom Soldaten Ingemar Anderßon för knutsagårdz Rothe i Östra Jät intet har kunnat öfwertalas till att willia ächta Segrid Jönsdotter i Hårestorp, hwarcken uthaf Ehrwyrdiga H:r kyrkioherden Magister Melander, eij heller af Ven: Consistorio, eij heller har TingzRätten kunnat bringa honom till att fullborda sitt påbegynte Echtenskap med Segrid Jönsdotter, altså är han dömbd för brått och förseelße sin i dy mål, och deßutom pådömmes han nu att gifwa till sitt med Segrid aflade barns upfostran 10 Dr smt, hwilcka 10 Dr han änteligen måste erlägga och betala nu straxt, utan hwariehanda inwändning, Elliest och medan Segrid Jönsdotter har bewisat och öfwertygat Soldaten Ingemar Anderßon haf- wa sig besofwit under Echtenskapz löfte, jem- wäl och är hon uppå hans breef som han skrifwit ifrån Schåne, deruti han erkiänt och förklarat henne för sin hustru, tagen j kyrckia som hans Echta hustru, altså blifwer hon frikiend för bötter och kyrckioplicht för detta barnaflande. Källa: Kinnevalds häradsrätt AIa:4 (1698-1716) Bild 4630 / sid 913 (AID: v393337.b4630.s913, NAD: SE/VALA/01552) *** Kinnevalds häradsrätt 1743-10-12, ¿35 Länsman wälacktad Oluf Kulström, anklagar förafskiedade Soldaten Ingemar Qwick i Östra Jät, för olaga krögeri. Ingemar Qwick säger sig icke hållit något krögeri utan det brännewin han sålt, tilhöridt jordäganderna Måns och Nils Månssöner, Bengt Ingemarsson, Måns Nilsson, Sune Månsson, Håkan Håkansson i Östra Jät, hwarpå han upwisar deras Skrift under d. 23 Sept. nästwekna, däruti de widgå sig lemnat några kannor til at försälja, til resande follk, at dermed betala sina skatter, i hwilket af samma länsman åligger aller föregående instämma. Källa: Kinnevalds häradsrätt AIa:7 (1742-1746) Bild 178 / sid 349 (AID: v464877a.b178.s349, NAD: SE/VALA/01552) Kinnevalds häradsrätt 1754-10-08, ¿98 S:d: uplästes en skrifft som Sampte:e Östra Jäts Bymän d: 1. Febr 1749 lemnat förafskedade Soldaten Ingemar qweckerßon af innehåld at de lemna des hustru tilstånd at uti sina Enke-åhr, och så länge hon sig i thenna ärliga förhållne, bebo then stufwa som han på Bynns ägor efter tilstånd upbygt; hwilken efter begiäran til framdeles efterrättelse antecknades. Källa: Kinnevalds häradsrätt AIa:9 (1750-1754) Bild 7480 / sid 1481 (AID: v464879.b7480.s1481, NAD: SE/VALA/01552) Kinnevalds häradsrätt d 20 Octob:r 1757 KronoLänsman Wäl:t Magnus Enemark framhade för Rätten qwinfolket Ingierd Månsdotter från Enryda Kölfwe och Allbo härad och henne anklagade, för det hon skal med åt- skilliga hugg af en yxa natten emillan d:n 8: och 9: Augusti förledne uti des egen säng tilfogat gamla och afskedade Soldaten Ingemar Quik från Östra Jät, döden och äfwenledes upbränt för Enkan Ingierd Nilsdotter des stufwa wid Qwällebergs backe d 15 i förberörde månad, hwarföre påstås det hon må efter Lag ansedd blifwa. Afledne Soldaten Qvecks änka Margareta Börjesdotter och Enkan Ingierd Nilsdotter woro närwarande. Qwinfolket Ingierd Månsdotter giör sådan bekännelse Dat d:n 8 Aug. har hon gådt om aftonen til af. Queks stufwa och Quek warit ute när hon kommit, och sedan Qvick gådt in har hon någon stund på natten der efter gådt in, och war dörren för stufwan ei låst, tagit en yxa som hängt wid qwicks säng i yxestolpen, hwilken snusade och såf, och huggit honom, som wid första huggit waknat och talt utan at minnas hwad han sagt, och har hon fortfarit och huggit honom och sedan gick ut och quick stegit upp, i tanke at gå efter, men som hon hållit för dörren har han ei kunnat komma ut förr än hon gådt från dörren och lade sig i hampelandet, hwar efter han gick på gården och ropat på hustrun. Förr än dråpet skedt har hon i kammaren tagit en brännewins ten flaska och sedermera en säck, som war på gården, och i dagningen gådt från Qwicks stufwa til kalfzwik Länsmansg. hwarest hon afhänt Per Jonson en liusstake och en liussax af mäßing och derifrån gådt til Kråketorp hwarest hon stulit från håkan Isakson 2 qwins- lintyg twå gamla hufwudkläden twå kakor och en ost som håkan återtagit, jemte liusstaken saxen ten flaskan och säcken och berörde stulne persedlar hafwa ägarne återfådt, hwilket Länsman intygade. Ifrån Kråketorp har hon sedan gådt til Marklanda waktstufwa och derifrån kommit til Enkan Ingierd Nilsdotter om Lördags aftonen och der blifvet till Söndagz morgonen då Enkan gick till Kyrkian, men måndagen derpå brände hon up stufwan för henne, sedan Enkan war bortgången at Skära, på det sättet, at hon efter stufwan war låst, gådt in genom fönstret stulit fem qwinslintyg en öfwerdel en blå tröija 3ne kiortlar och et par skor som Enkan tilstår sig återfådt, och derjemte tagit 2 m[ar]k[e]r Ost á 4 öre m[ar]k[e]n 2 m[ar]k[e]r smör a 6 öre marken, som hon förtärt och när hon warit färdig at gå bort, tog hon et eldstål, flinta och fnösk som låg på skåpet, slog eld i fnösket och lagt det qwar efter sig i bänkebåset, och sedan gådt derfrån, lagt sig wid backen och hört dån af elden. qwinfolket bekänner i öfrigt, det hon gifvit afl. Quick 6 Dr 16 öre för det han skulle bota henne för skada i an- siktet och näsan, och efter han kjört henne ifrån sig har hon til at derföre hennes på honom föromrörde wåld- samhet föröfwat. Men hwad Enkan Ingierd angår; så har hon ingen ting at förbära mot henne som ordsak til mordbranden. Afledne Qvicks hustru beklagade högel. sin mans död och berättade at han mottagit nästledne pingest hälg qwinfolket Ingierd Månsdotter at läka för skada i an- siktet och hon warit hos honom tils trij dagar efter mid- sommarsdagen, då han i anseende dertil, at af grannar- na klagomål skedde öfwer hwarjehanda af Ingierd Måns- dotter föröfande stölder, blifvit nödsakad at drifwa henne från sig, och har ei återkommit förr än d 8 Augusti om qwällen då hon, sedan afl. Qvick lagt sig och hustru Mar- gareta gådt ut med mannens tilstånd och jemte döttren lagt sig i höet, gådt in i stufwan för hwilken dörren war låst, tagit yxan och på förr omtalde wåldsamma sätt honom handterat, och har han kommit ut på gården ropat på hustrun och warit blodig och illa handterad och huggen, och har han natten emillan d:n 18 och d:n 19: derpå aflidit och skal hennes afl. man endast fådt fem D:r af henne som han kjöpt up i Medicamenter. Ländzman sade at det waret en bråtyx, hon giort gier- ningen med som eij waret skarp. Nemd och menighet intygade at afl. Qvick som wa- rit 61 år gammal altid fört et stilla och wackert lef- werne, samt botat både folk och Creatur. Enkan hustru Ingierd Nilsdotter berättar at om Lör- dagz aftonen, som förr bemält är, har nu anklagade Ingierd Månsdotter kommit til henne och blifwet öfwer natten, och om söndags morgonen sedan hon gifwet henne en Smörgås och kiöpt en kaka gick hon från henne. När Enkan gådt til kyrkian samt sedermera hem, utan at hon afhördes och måndags morgonen gick Enkan bort at skära i Askumetorp och fram på dagen fådt bud at des stufwa stod i bran, och när hon kom dit, har huset så warit itändt, at ingen ting kunnat räd- das, angifwandes, at utom de redan af henne upre- pade persedlar, har följande dels blifwit stulna och deles förbrände nemp:n upbränt stufwan som warderas till 10 Dr et st: Rya 1 Dr 16 öre 2 st: hårtäcken 1 Dr 8 öre 2st: nya kluttäcken 1 Dr 16 öre 1 st: skåp af grane 1 Dr 16 öre 1 st: Kista af furu 1 Dr 16 öre 1 st: skrin 16 öre et ölträd 18 öre 3 st: låckspannar 12 öre 2 st tjärner 8 öre 1 st. wattuså och span 10 öre åtskilliga lerkäril 24 öre 4st trä skålar 12 öre 12 st. trätal- rickar och 6 st skedar 12 öre 1 st spånråck och et dagtråg 1 Dr 2 st såll 12 öre 1: st. wallmarströija 2 D:r 1 st tygskjortel 1 D:r 16 öre 3 st handdukar 16 öre 1 st blaggansLakan 12 öre 3ne huf- wuddyner med fiäder 2 D 8 öre klädeslifstycke 1 Dr 16 öre et silfwerspänne 16 öre i penningar 4 Dr tilhopa 2ne m[ar]k[e]r ost 2 dito smör 20 öre Smt:, och bestyrkte Enkan Ingierd med Ed jem- likt XVII. Cap: 35: ¿: Bgb, at hon så mycket igenom branden eller Ingierd Månsdotters tiufnad mist hafwer. Stadsfältskären Johan Hagelsteins attest öfwer den uppå afl. Ingemar Quicks döda kropp hållna besiktning uplästes så lydande Efter höga Landshöfdinge Embetets Ordres hafwer un- dertecknad noga undersökt och besigtigat förafskedade Soldaten Ingemar Qvick ifrån Kinnewaldshärad och Jäts Sochn och Östra Jäts by, des döda kropp fem dygn efter des död och befunnit honom sålunda wara skadad neml. med 5 stora tilskyndade yxehugg twärt öfwer wänstra armen emillan axelleden och handleden, handleden half afhuggen dito, ett dödeligit hugg på wänstra sidan uti bröstet af fyra tums längd och diupt in til lungan så at lungan der af war mycket skadad, dito ett starkt tilskyndat slag mit på bröstet, med stor swulnad och blånad der af införa at Lungan och hiertat dito, ett yxe- hugg uti wänstra Låret af 4 tums längd och diupt in emot Lårpipan hwaraf man kan se och finna at samma tilskyndade hugg och slag aldeles warit ord- saken til hans död; som här med attesteras af Jäth d 23 Augusti 1757 Johan Hagelsten År 1757 d 26 aug. blef denna Attest wid Råstufwu- Rätten med hand å bok edel:n fästad, betygas Wexiö ut supra På Rådstufwu Rättens wägnar And Lind. And:Ascher Wed allbo häradz domstol har Ingierd Månsdotter d 16: martii Jnnewarande år blifwit dömd för Tiufweri och afstraffatz med 6 par ris, samt äfwen sakfältz för Lönskeläger och undergådt kyrkioplikt. Uppå frällse Inspectoren Zacharias Ekendals begäran, blef Ingierd Månsdotter allfwarl. förehållen tillstå och bekienna om hon skadat de Creatur och taget de saker som för honom förderfwatz och förkommet, och han henne till- talt före wed Allbo häradz domstol, men hon nekade nu som förr dertill. Ransakningen uplästes och tillstodz. Dom. Althenstund Ingierd Månsdotter friwilligt tillstådt och bekändt, det hon natten emellan d 8 och 9: Augusti nestl:e gådt inn uti afskedade Solldaten Ingemar Qvicks stufwa, uti Östra Jäths by, och med en yxa ho- nom som legat snusat och såfwet hugget åtskilliga hugg, hwilka efter Stadzfäldtskären Johan Hagelstens d 23 i samma månad, gifne och beEdigade attest waret 8 stycken swåra och dödeliga, och sedermera d 15 i be- rörde månad, gådt inn igenom fönstret, uti Enkans Ingierd Nillsdotters stufwa wed Qwellebergz backe, och der taget åtskillige Persedlar, och sedan hugget Eld uti fnöske som legat på skåpet lagt det i bänken bland båset, hwar af stufwan straxt derpå afbrunnet; för- thenskull i stöd af XI: och XII: Cap: 2: ¿ mißgb:n pröfwar Rätten rättwist, det bör Ingierd Måns- dotter sig till wälförtient straff och androm till sky och warning, halshuggas och å båle brännas, och kommer Enkan Ingierd Nillsdotter af hennes arf som hon skall hafwa i Allbo härad, at åtniuta Tret- tjo fyra Dr 22 öre Sillfwerm:t skade ärsättning, hwillket kongl. maij:tts och Riksens höglofl. giötha hoffrätts höggunstiga widare ompröfwande allerödmiukast jemlikt XXV: Cap 5 ¿ Rgb underställas. Källa: Kinnevalds häradsrätt AIa:10 (1755-1757) Bild 5670 / sid 1121 (AID: v464880.b5670.s1121, NAD: SE/VALA/01552) | ANDERSSON QVICK, Ingemar (I1512)
|
654 | Kinnevalds häradsrätt 1715-02-07, ¿21 Pådömmes Fourierskan hustru Elin Pärsdotter i Åhsen Östra Jäth att böta för hon kallat hustru Elizabeth Månsdotter på Åhsen Östra Jäth hoora och Täfwa, 6 mark Smt, Dito för hon kallat Bengdta Andersdotter ibidem hoora och Täfwa, 6 mark smt: och skall Elin ehrläggia till Elizabeth i Expenser 3 D:r Smt som hon låtit framstämma 3 st wittnen och till Bengdta 1 D:r smt och sättes dem emillan i wijte 5 Dr Smt, som den skall uthläggia som giör den andra någon orätt eller förnär med ord eller gierningar. Källa: Kinnevalds häradsrätt AIa:4 (1698-1716) Bild 8010 / sid 1585 (AID: v393337.b8010.s1585, NAD: SE/VALA/01552) | PERSDOTTER, Elin (I1520)
|
655 | Kinnevalds häradsrätt 1783-10-27 §47 Emedan drängen Anders Pers[son] i Jönsamåla och pigan Kjerstin Börjesdr på Järnemåla Soldatetorp, såsom sig emellan oskylde, och första resan anklagade på w: Kr: Länsman Kiellmans åtal nu widgå, tydhe med hvarannan haft Lönskaläge, deraf Kjerstin för 5 weckor sedan framfödde ett oächta och lefvande flickobarn; Ty aldså fölljer af 53 Cap. 3¿ samt 53 Cap missgB:n dömes dessa anklagade hvilka ej orkar botum, at undergå Anders 14 och Kjerstin Siu dagars fängelse, utan vatten och bröd; samt at arbeta vid Allmundsryds kyrkja så mycket som swarar, för Anders mot En R:dr 16 S och för Kjerstin mot 32 S therefter the skola ensklylt skriftas och aflösas. I öfrigit ålägges Anders Persson, at årl:n bidraga till Kjerstin Börjesd:rs späda barns näring med 1 R:dr 16 S till thet det sig sielf föda kan. Ref: Kinnevalds häradsrätt AIa:27 (1783-1783) Bild 5110 / sid 995 (AID: v464897.b5110.s995, NAD: SE/VALA/01552) Kinnevalds häradsrätt AIa:27 (1783-1783) Bild 5130 / sid 999 (AID: v464897.b5130.s999, NAD: SE/VALA/01552) | ANDERSDOTTER, Marta (I1036)
|
656 | Klokkerbok for Ofoten prestegjeld, Ballangen sokn 1889-1925 (1853P) | KRISTENSEN, Hertuvikka f. Davidsdatter (I271)
|
657 | Knud Magnus Svendsøn af Danmark Birthdate: 1041 Death: 1058 (17) Närstående: Son till Sven Estridsson, kung av Danmark och Tora Giske Halvbror till Magnus II Haraldsson, King of Norway; Olav Kyrre, Kung av Norge; Harald III "Hen" King of Denmark; Knud "the Holy" Svendson, King of Danmark; Oluf I "Hunger", konge af Danmark; Ivar Sneis; Ragnhild Svendsdatter; Svend 'Tronkræver' Svendsøn; Thorgils Svendsen; Helene Svendsdatter; Carl Svendsen; Sigurd Svendsen; Sigrid (Symbulla) Svendsdatter Obotritia, Duchess; Ulv Estridsson; Niels, King of Denmark; Benedikt Svendsen; Guttorm Svendsen; Eymund Svendsen; Bjørn Svendsen; Ingerid Svendsdatter of Denmark, Queen Consort of Norway; Erik I "Ejegod", kung av Danmark och Svend "Korsfarer (Crusader)" Svendsen | SVENDSØN, Knud Magnus (I1905)
|
658 | Knut föddes i Drøbak men växte upp i Ås. Arbetade före första dotterns födelse (1968) på båt. Han reste ett par gånger till England. Därefter åkte han till Indien och fick Malaria. Därmed var hans karriär som sjöman borta. 1974 flyttade han och Birte med sina två barn, Elisabet (6 år) och Sissel (5 år), från Solberg utanför Ski i Norge till Göteborg i Sverige. | ANDERSEN, Knut (I4)
|
659 | Kommunal folketelling i Kristiania 1.12.1923 Bostad: Waldemar Thranes gate 51 14 Gamle Aker Bunke488 Carl Alfred Pedersen 05.05.1882 (Kristiania) Yrke: Litograf Norges geogr. opm. gift med Emilie Viktoria Berghof Pedersen 15.07.1888 (Kristiania), Husmor De har två döttrar: - Mimi Marie Johanne Pedersen f. 06.12.1917 (Kristiania) ogift - Kri Pedersen 09.11.1921 (Kristiania) ogift Tillsammans med Emilie Viktoria, hennes man och deras döttrar, ligger också en Johannes Jensen f. 1874. | JENSEN, Emilie Victoria Bergliot (I42)
|
660 | Kong Magnus V Erlingson (1156 - 1184) Kong Magnus V Erlingson ble født i 1156 på Støle, Etne i Hordaland. Han døde den 15 juni 1184, i slaget ved Fimreite. Magnus var sønn av jarl Erling Ormson Skakke og Kristina Sigurdsdatter. Han hadde datteren: 1. Ingebjørg Magnusdatter Magnus var Norges konge fra 1164. Han var sønn av lendermannen Erling Skakke og Sigurd Jorsalfars datter Kristina. Med kirkens støtte ble Magnus lansert som konge av lendermannsaristokratiet på Vestlandet, til fortrengsel av Sigurd Munns sønn Håkon Heldebreid (felt av Erling 1162). Da Magnus sitt kongedømme ikke hadde hjemmel i de gamle arverekkefølger, søkte Erling erstatning i kroning og kirkelig vigsel. Som den første norske konge ble Magnus kronet av erkebiskop Øystein i Bergen 1163, men måtte gjøre store innrømmelser til kirken. Bl.a. ble det vedtatt en arvefølgelov som fastslo enekongedømme og gav kirken innflytelse ved fremtidige kongevalg. Magnus ofret sin krone til St. Olav og tok symbolsk riket i len av ham. I 1174 reiste birkebeinerne seg mot Erling og Magnus. Deres fører, Øystein Møyla, falt i slaget på Re i 1177. Sverre Sigurdson samlet restene av flokken og fortsatte kampen. I 1179 falt Erling, som hadde vært den egentlige styrer av riket, i slaget på Kalvskinnet. Etter flere års fortsatt strid, hvor partene vekselvis hadde overtaket, falt Magnus i slaget ved Fimreite i 1184 sammen med 2000 av landets beste og gjeveste menn. 1) 1). Gyldendals store konversasjonsleksikon 1965, Bind M - R, side 1377. | ERLINGSSON, Kung Magnus V (I1764)
|
661 | Konge ca år 870 til 933. Etterkommere av Harald Hårfagre er tatt ut av hefte til Ola Aurenes om "Selvåg-ætta II" fra juli 1938. 1. HARALD'S STRIFE WITH HAKE AND HIS FATHER GANDALF. Harald (1) was but ten years old when he succeeded his father (Halfdan the Black). He became a stout, strong, and comely man, and withal prudent and manly. His mother's brother, Guthorm, was leader of the hird, at the head of the government, and commander ('hertogi') of the army. After Halfdan the Black's death, many chiefs coveted the dominions he had left. Among these King Gandalf was the first; then Hogne and Frode, sons of Eystein, king of Hedemark; and also Hogne Karuson came from Ringerike. Hake, the son of Gandalf, began with an expedition of 300 men against Vestfold, marched by the main road through some valleys, and expected to come suddenly upon King Harald; while his father Gandalf sat at home with his army, and prepared to cross over the fiord into Vestfold. When Duke Guthorm heard of this he gathered an army, and marched up the country with King Harald against Hake. They met in a valley, in which they fought a great battle, and King Harald was victorious; and there fell King Hake and most of his people. The place has since been called Hakadale. Then King Harald and Duke Guthorm turned back, but they found King Gandalf had come to Vestfold. The two armies marched against each other, and met, and had a great battle; and it ended in King Gandalf flying, after leaving most of his men dead on the spot, and in that state he came back to his kingdom. Now when the sons of King Eystein in Hedemark heard the news, they expected the war would come upon them, and they sent a message to Hogne Karuson and to Herse Gudbrand, and appointed a meeting with them at Ringsaker in Hedemark. ENDNOTES: (1) The first twenty chapters of this saga refer to Harald's youth and his conquest of Norway. This portion of the saga is of great importance to the Icelanders, as the settlement of their Isle was a result of Harald's wars. The second part of the saga (chaps. 21-46) treats of the disputes between Harald's sons, of the jarls of Orkney, and of the jarls of More. With this saga we enter the domain of history. -- Ed. 2. KING HARALD OVERCOMES FIVE KINGS. After the battle King Harald and Guthorm turned back, and went with all the men they could gather through the forests towards the Uplands. They found out where the Upland kings had appointed their meeting-place, and came there about the time of midnight, without the watchmen observing them until their army was before the door of the house in which Hogne Karuson was, as well as that in which Gudbrand slept. They set fire to both houses; but King Eystein's two sons slipped out with their men, and fought for a while, until both Hogne and Frode fell. After the fall of these four chiefs, King Harald, by his relation Guthorm's success and powers, subdued Hedemark, Ringerike, Gudbrandsdal, Hadeland, Thoten, Raumarike, and the whole northern part of Vingulmark. King Harald and Guthorm had thereafter war with King Gandalf, and fought several battles with him; and in the last of them King Gandalf was slain, and King Harald took the whole of his kingdom as far south as the river Raum. 3. OF GYDA, DAUGHTER OF EIRIE. King Harald sent his men to a girl called Gyda, daughter of King Eirik of Hordaland, who was brought up as foster-child in the house of a great bonde in Valdres. The king wanted her for his concubine; for she was a remarkably handsome girl, but of high spirit withal. Now when the messengers came there, and delivered their errand to the girl, she answered, that she would not throw herself away even to take a king for her husband, who had no greater kingdom to rule over than a few districts. "And methinks," said she, "it is wonderful that no king here in Norway will make the whole country subject to him, in the same way as Gorm the Old did in Denmark, or Eirik at Upsala." The messengers thought her answer was dreadfully haughty, and asked what she thought would come of such an answer; for Harald was so mighty a man, that his invitation was good enough for her. But although she had replied to their errand differently from what they wished, they saw no chance, on this occasion, of taking her with them against her will; so they prepared to return. When they were ready, and the people followed them out, Gyda said to the messengers, "Now tell to King Harald these my words. I will only agree to be his lawful wife upon the condition that he shall first, for my sake, subject to himself the whole of Norway, so that he may rule over that kingdom as freely and fully as King Eirik over the Swedish dominions, or King Gorm over Denmark; for only then, methinks, can he be called the king of a people." 4. KING HARALD'S VOW. Now came the messengers back to King Harald, bringing him the words of the girl, and saying she was so bold and foolish that she well deserved that the king should send a greater troop of people for her, and inflict on her some disgrace. Then answered the king, "This girl has not spoken or done so much amiss that she should be punished, but rather she should be thanked for her words. She has reminded me," said he, "of something which it appears to me wonderful I did not think of before. And now,"added he, " I make the solemn vow, and take God to witness, who made me and rules over all things, that never shall I clip or comb my hair until I have subdued the whole of Norway, with scat (1), and duties, and domains; or if not, have died in the attempt." Guthorm thanked the king warmly for his vow; adding, that it was royal work to fulfil royal words. ENDNOTES: (1) Scat was a land-tax, paid to the king in money, malt, meal, or flesh-meat, from all lands, and was adjudged by the Thing to each king upon his accession, and being proposed and accepted as king. 5. THE BATTLE IN ORKADAL. After this the two relations gather together a great force, and prepare for an expedition to the Uplands, and northwards up the valley (Gudbrandsdal), and north over Dovrefjeld; and when the king came down to the inhabited land he ordered all the men to be killed, and everything wide around to be delivered to the flames. And when the people came to know this, they fled every one where he could; some down the country to Orkadal, some to Gaulardal, some to the forests. But some begged for peace, and obtained it, on condition of joining the king and becoming his men. He met no opposition until he came to Orkadal. There a crowd of people had assembled, and he had his first battle with a king called Gryting. Harald won the victory, and King Gryting was made prisoner, and most of his people killed. He took service himself under the king, and swore fidelity to him. Thereafer all the people in Orkadal district went under King Harald, and became his men. 6. KING HARALD S LAWS FOR LAND PROPERTY. King Harald made this law over all the lands he conquered, that all the udal property should belong to him; and that the bondes, both great and small, should pay him land dues for their possessions. Over every district he set an earl to judge according to the law of the land and to justice, and also to collect the land dues and the fines; and for this each earl received a third part of the dues, and services, and fines, for the support of his table and other expenses. Each earl had under him four or more herses, each of whom had an estate of twenty marks yearly income bestowed on him and was bound to support twenty men-at-arms, and the earl sixty men, at their own expenses. The king had increased the land dues and burdens so much, that each of his earls had greater power and income than the kings had before; and when that became known at Throndhjem, many great men joined the king and took his service. 7. BATTLE IN GAULARDAL. It is told that Earl Hakon Grjotgardson came to King Harald from Yrjar, and brought a great crowd of men to his service. Then King Harald went into Gaulardal, and had a great battle, in which he slew two kings, and conquered their dominions; and these were Gaulardal district and Strind district. He gave Earl Hakon Strind district to rule over as earl. King Harald then proceeded to Stjoradal, and had a third battle, in which he gained the victory, and took that district also. There upon the Throndhjem people assembled, and four kings met together with their troops. The one ruled over Veradal, the second over Skaun, third over the Sparbyggja district, and the fourth over Eyin Idre (Inderoen); and this latter had also Eyna district. These four kings marched with their men against King Harald, but he won the battle; and some of these kings fell, and some fled. In all, King Harald fought at the least eight battles, and slew eight kings, in the Throndhjem district, and laid the whole of it under him. 8. HARALD SEIZES NAUMUDAL DISTRICT. North in Naumudal were two brothers, kings, -- Herlaug and Hrollaug; and they had been for three summers raising a mound or tomb of stone and lime and of wood. Just as the work was finished, the brothers got the news that King Harald was coming upon them with his army. Then King Herlaug had a great quantity of meat and drink brought into the mound, and went into it himself, with eleven companions, and ordered the mound to be covered up. King Hrollaug, on the contrary, went upon the summit of the mound, on which the kings were wont to sit, and made a throne to be erected, upon which he seated himself. Then he ordered feather-beds to be laid upon the bench below, on which the earls were wont to be seated, and threw himself down from his high seat or throne into the earl's seat, giving himself the title of earl. Now Hrollaug went to meet King Harald, gave up to him his whole kingdom, offered to enter into his service, and told him his whole proceeding. Then took King Harald a sword, fastened it to Hrollaug's belt, bound a shield to his neck, and made him thereupon an earl, and led him to his earl's seat; and therewith gave him the district Naumudal, and set him as earl over it ((A.D. 866)). (1) ENDNOTES: (1) Before writing was in general use, this symbolical way of performing all important legal acts appears to have entered into the jurisprudence of all savage nations; and according to Gibbon, chap. 44, "the jurisprudence of the first Romans exhibited the scenes of a pantomime; the words were adapted to the gestures, and the slightest error or neglect in the forms of proceeding was sufficient to annul the substance of the fairest claims." -- Ed. 9. KING HARALD'S HOME AFFAIRS. King Harald then returned to Throndhjem, where he dwelt during the winter, and always afterwards called it his home. He fixed here his head residence, which is called Lade. This winter he took to wife Asa, a daughter of Earl Hakon Grjotgardson, who then stood in great favour and honour with the king. In spring the king fitted out his ships. In winter he had caused a great frigate (a dragon) to be built, and had it fitted-out in the most splendid way, and brought his house-troops and his berserks on board. The forecastle men were picked men, for they had the king's banner. From the stem to the mid-hold was called rausn, or the fore-defence; and there were the berserks. Such men only were received into King Harald's house-troop as were remarkable for strength, courage, and all kinds of dexterity; and they alone got place in his ship, for he had a good choice of house-troops from the best men of every district. King Harald had a great army, many large ships, and many men of might followed him. Hornklofe, in his poem called "Glymdrapa", tells of this; and also that King Harald had a battle with the people of Orkadal, at Opdal forest, before he went upon this expedition. "O'er the broad heath the bowstrings twang, While high in air the arrows sang. The iron shower drives to flight The foeman from the bloody fight. The warder of great Odin's shrine, The fair-haired son of Odin's line, Raises the voice which gives the cheer, First in the track of wolf or bear. His master voice drives them along To Hel -- a destined, trembling throng; And Nokve's ship, with glancing sides, Must fly to the wild ocean's tides. -- Must fly before the king who leads Norse axe-men on their ocean steeds." 10. BATTLE AT SOLSKEL King Harald moved out with his army from Throndhjem, and went southwards to More. Hunthiof was the name of the king who ruled over the district of More. Solve Klofe was the name of his son, and both were great warriors. King Nokve, who ruled over Raumsdal, was the brother of Solve's mother. Those chiefs gathered a great force when they heard of King Harald, and came against him. They met at Solskel, and there was a great battle, which was gained by King Harald (A.D. 867). Hornklofe tells of this battle: -- "Thus did the hero known to fame, The leader of the shields, whose name Strikes every heart with dire dismay, Launch forth his war-ships to the fray. Two kings he fought; but little strife Was needed to cut short their life. A clang of arms by the sea-shore, - And the shields' sound was heard no more." The two kings were slain, but Solve escaped by flight; and King Harald laid both districts under his power. He stayed here long in summer to establish law and order for the country people, and set men to rule them, and keep them faithful to him; and in autumn he prepared to return northwards to Throndhjem. Ragnvald Earl of More, a son of Eystein Glumra, had the summer before become one of Harald's men; and the king set him as chief over these two districts, North More and Raumsdal; strengthened him both with men of might and bondes, and gave him the help of ships to defend the coast against enemies. He was called Ragnvald the Mighty, or the Wise; and people say both names suited him well. King Harald came back to Throndhjem about winter. 11. FALL OF KINGS ARNVID AND AUDBJORN. The following spring (A.D. 868) King Harald raised a great force in Throndhjem, and gave out that he would proceed to South More. Solve Klofe had passed the winter in his ships of war, plundering in North More, and had killed many of King Harald's men; pillaging some places, burning others, and making great ravage; but sometimes he had been, during the winter, with his friend King Arnvid in South More. Now when he heard that King Harald was come with ships and a great army, he gathered people, and was strong in men-at-arms; for many thought they had to take vengeance of King Harald. Solve Klofe went southwards to Firdafylke (the Fjord district), which King Audbjorn ruled over, to ask him to help, and join his force to King Arnvid's and his own. "For," said he, "it is now clear that we all have but one course to take; and that is to rise, all as one man, against King Harald, for we have strength enough, and fate must decide the victory; for as to the other condition of becoming his servants, that is no condition for us, who are not less noble than Harald. My father thought it better to fall in battle for his kingdom, than to go willingly into King Harald's service, or not to abide the chance of weapons like the Naumudal kings." King Solve's speech was such that King Audbjorn promised his help, and gathered a great force together and went with it to King Arnvid, and they had a great army. Now, they got news that King Harald was come from the north, and they met within Solskel. And it was the custom to lash the ships together, stem to stem; so it was done now. King Harald laid his ship against King Arnvid's, and there was the sharpest fight, and many men fell on both sides. At last King Harald was raging with anger, and went forward to the fore-deck, and slew so dreadfully that all the forecastle men of Arnvid's ship were driven aft of the mast, and some fell. Thereupon Harald boarded the ship, and King Arnvid's men tried to save themselves by flight, and he himself was slain in his ship. King Audbjorn also fell; but Solve fled. So says Hornklofe: -- "Against the hero's shield in vain The arrow-storm fierce pours its rain. The king stands on the blood-stained deck, Trampling on many a stout foe's neck; And high above the dinning stound Of helm and axe, and ringing sound Of blade and shield, and raven's cry, Is heard his shout of Victory!'" Of King Harald's men, fell his earls Asgaut and Asbjorn, together with his brothers-in-law, Grjotgard and Herlaug, the sons of Earl Hakon of Lade. Solve became afterwards a great sea-king, and often did great damage in King Harald's dominions. 12. KING VEMUND BURNT TO DEATH. After this battle (A.D. 868) King Harald subdued South More; but Vemund, King Audbjorn's brother, still had Firdafylke. It was now late in harvest, and King Harald's men gave him the counsel not to proceed south-wards round Stad. Then King Harald set Earl Ragnvald over South and North More and also Raumsdal, and he had many people about him. King Harald returned to Throndhjem. The same winter (A.D. 869) Ragnvald went over Eid, and southwards to the Fjord district. There he heard news of King Vemund, and came by night to a place called Naustdal, where King Vemund was living in guest-quarters. Earl Ragnvald surrounded the house in which they were quartered, and burnt the king in it, together with ninety men. The came Berdlukare to Earl Ragnvald with a complete armed long-ship, and they both returned to More. The earl took all the ships Vemund had, and all the goods he could get hold of. Berdlukare proceeded north to Throndhjem to King Harald, and became his man; and dreadful berserk he was. 13. DEATH OF EARLS HAKON, AND ATLE MJOVE. The following spring (A.D. 869) King Harald went southwards with his fleet along the oast, and subdued Firdafylke. Then he sailed eastward along the land until he came to Vik; but he left Earl Hakon Grjotgardson behind, and set him over the Fjord district. Earl Hakon sent word to Earl Atle Mjove that he should leave Sogn district, and be earl over Gaular district, as he had been before, alleging that King Harald had given Sogn district to him. Earl Atle sent word that he would keep both Sogn district and Gaular district, until he met King Harald. The two earls quarreled about this so long, that both gathered troops. They met at Fialar, in Stavanger fiord, and had a great battle, in which Earl Hakon fell, and Earl Atle got a mortal wound, and his men carried him to the island of Atley, where he died. So says Eyvind Skaldaspiller: -- "He who stood a rooted oak, Unshaken by the swordsman's stroke, Amidst the whiz of arrows slain, Has fallen upon Fjalar's plain. There, by the ocean's rocky shore, The waves are stained with the red gore Of stout Earl Hakon Grjotgard's son, And of brave warriors many a one." 14. HARALD AND THE SWEDISH KING EIRIK. King Harald came with his fleet eastward to Viken and landed at Tunsberg, which was then a trading town. He had then been four years in Throndhjem, and in all that time had not been in Viken. Here he heard the news that Eirik Eymundson, king of Sweden, had laid under him Vermaland, and was taking scat or land-tax from all the forest settlers; and also that he called the whole country north to Svinasund, and west along the sea, West Gautland; and which altogether he reckoned to his kingdom, and took land-tax from it. Over this country he had set an earl, by name Hrane Gauzke, who had the earldom between Svinasund and the Gaut river, and was a mighty earl. And it was told to King Harald that the Swedish king said he would not rest until he had as great a kingdom in Viken as Sigurd Hring, or his son Ragnar Lodbrok, had possessed; and that was Raumarike and Vestfold, all the way to the isle Grenmar, and also Vingulmark, and all that lay south of it. In all these districts many chiefs, and many other people, had given obedience to the Swedish king. King Harald was very angry at this, and summoned the bondes to a Thing at Fold, where he laid an accusation against them for treason towards him. Some bondes defended themselves from the accusation, some paid fines, some were punished. He went thus through the whole district during the summer, and in harvest he did the same in Raumarike, and laid the two districts under his power. Towards winter he heard that Eirik king of Sweden was, with his court, going about in Vermaland in guest-quarters. 15. HARALD AT A FEAST OF THE PEASANT AKE. King Harald takes his way across the Eid forest eastward, and comes out in Vermaland, where he also orders feasts to be prepared for himself. There was a man by name Ake, who was the greatest of the bondes of Vermaland, very rich, and at that time very aged. He sent men to King Harald, and invited him to a feast, and the king promised to come on the day appointed. Ake invited also King Eirik to a feast, and appointed the same day. Ake had a great feasting hall, but it was old; and he made a new hall, not less than the old one, and had it ornamented in the most splendid way. The new hall he had hung with new hangings, but the old had only its old ornaments. Now when the kings came to the feast, King Eirik with his court was taken into the old hall; but Harald with his followers into the new. The same difference was in all the table furniture, and King Eirik and his men had the old-fashioned vessels and horns, but all gilded and splendid; while King Harald and his men had entirely new vessels and horns adorned with gold, all with carved figures, and shining like glass; and both companies had the best of liquor. Ake the bonde had formerly been King Halfdan the Black s man. Now when daylight came, and the feast was quite ended, and the kings made themselves ready for their journey, and the horses were saddled, came Ake before King Harald, leading in his hand his son Ubbe, a boy of twelve years of age, and said, "If the goodwill I have shown to thee, sire, in my feast, be worth thy friendship, show it hereafter to my son. I give him to thee now for thy service." The king thanked him with many agreeable words for his friendly entertainment, and promised him his full friendship in return. Then Ake brought out great presents, which he gave to the king, and they gave each other thereafter the parting kiss. Ake went next to the Swedish king, who was dressed and ready for the road, but not in the best humour. Ake gave to him also good and valuable gifts; but the king answered only with few words, and mounted his horse. Ake followed the king on the road and talked with him. The road led through a wood which was near to the house; and when Ake came to the wood, the king said to him, "How was it that thou madest such a difference between me and King Harald as to give him the best of everything, although thou knowest thou art my man?" "I think" answered Ake, "that there failed in it nothing, king, either to you or to your attendants, in friendly entertainment at this feast. But that all the utensils for your drinking were old, was because you are now old; but King Harald is in the bloom of youth, and therefore I gave him the new things. And as to my being thy man, thou art just as much my man." On this the king out with his sword, and gave Ake his deathwound. King Harald was ready now also to mount his horse, and desired that Ake should be called. The people went to seek him; and some ran up the road that King Eirik had taken, and found Ake there dead. They came back, and told the news to King Harald, and he bids his men to be up, and avenge Ake the bonde. And away rode he and his men the way King Eirik had taken, until they came in sight of each other. Each for himself rode as hard as he could, until Eirik came into the wood which divides Gautland and Vermaland. There King Harald wheels about, and returns to Vermaland, and lays the country under him, and kills King Eirik's men wheresoever he can find them. In winter King Harald returned to Raumarike, and dwelt there a while. 16. HARALD'S JOURNEY TO TUNSBERG. King Harald went out in winter to his ships at Tunsberg, rigged them, and sailed away eastward over the fiord, and subjected all Vingulmark to his dominion. All winter he was out with his ships, and marauded in Ranrike; so says Thorbjorn Hornklofe: -- "The Norseman's king is on the sea, Tho' bitter wintry cold it be. -- On the wild waves his Yule keeps he. When our brisk king can get his way, He'll no more by the fireside stay Than the young sun; he makes us play The game of the bright sun-god Frey. But the soft Swede loves well the fire The well-stuffed couch, the doway glove, And from the hearth-seat will not move." The Gautlanders gathered people together all over the country. 17. THE BATTLE IN GAUTLAND. In spring, when the ice was breaking up, the Gautlanders drove stakes into the Gaut river to hinder King Harald with his ships from coming to the land. But King Harald laid his ships alongside the stakes, and plundered the country, and burnt all around; so says Horn klofe: -- "The king who finds a dainty feast, For battle-bird and prowling beast, Has won in war the southern land That lies along the ocean's strand. The leader of the helmets, he Who leads his ships o'er the dark sea, Harald, whose high-rigged masts appear Like antlered fronts of the wild deer, Has laid his ships close alongside Of the foe's piles with daring pride." Afterwards the Gautlanders came down to the strand with a great army, and gave battle to King Harald, and great was the fall of men. But it was King Harald who gained the day. Thus says Hornklofe: -- "Whistles the battle-axe in its swing O'er head the whizzing javelins sing, Helmet and shield and hauberk ring; The air-song of the lance is loud, The arrows pipe in darkening cloud; Through helm and mail the foemen feel The blue edge of our king's good steel Who can withstand our gallant king? The Gautland men their flight must wing." 18. HRANE GAUZKE'S DEATH. King Harald went far and wide through Gautland, and many were the battles he fought there on both sides of the river, and in general he was victorious. In one of these battles fell Hrane Gauzke; and then the king took his whole land north of the river and west of the Veneren, and also Vermaland. And after he turned back there-from, he set Duke Guthorm as chief to defend the country, and left a great force with him. King Harald himself went first to the Uplands, where he remained a while, and then proceeded northwards over the Dovrefjeld to Trondhjem, where he dwelt for a long time. Harald began to have children. By Asa he had four sons. The eldest was Guthorm. Halfdan the Black and Halfdan the White were twins. Sigfrod was the fourth. They were all brought up in Trondhjem with all honour. 19. BATTLE IN HAFRSFJORD. News came in from the south land that the people of Hordaland and Rogaland, Agder and Telemark, were gathering, and bringing together ships and weapons, and a great body of men. The leaders of this were Eirik king of Hordaland; Sulke king of Rogaland, and his brother Earl Sote: Kjotve the Rich, king of Agder, and his son Thor Haklang; and from Telemark two brothers, Hroald Hryg and Had the Hard. Now when Harald got certain news of this, he assembled his forces, set his ships on the water, made himself ready with his men, and set out southwards along the coast, gathering many people from every district. King Eirik heard of this when he same south of Stad; and having assembled all the men he could expect, he proceeded southwards to meet the force which he knew was coming to his help from the east. The whole met together north of Jadar, and went into Hafersfjord, where King Harald was waiting with his forces. A great battle began, which was both hard and long; but at last King Harald gained the day. There King Eirik fell, and King Sulke, with his brother Earl Sote. Thor Haklang, who was a great berserk, had laid his ship against King Harald's, and there was above all measure a desperate attack, until Thor Haklang fell, and his whole ship was cleared of men. Then King Kjotve fled to a little isle outside, on which there was a good place of strength. Thereafter all his men fled, some to their ships, some up to the land; and the latter ran southwards over the country of Jadar. So says Hornklove, viz.: -- "Has the news reached you? -- have you heard Of the great fight at Hafersfjord, Between our noble king brave Harald And King Kjotve rich in gold? The foeman came from out the East, Keen for the fray as for a feast. A gallant sight it was to see Their fleet sweep o'er the dark-blue sea: Each war-ship, with its threatening throat Of dragon fierce or ravenous brute (1) Grim gaping from the prow; its wales Glittering with burnished shields, (2) like scales Its crew of udal men of war, Whose snow-white targets shone from far And many a mailed spearman stout From the West countries round about, English and Scotch, a foreign host, And swordamen from the far French coast. | HÅRFAGER HALFDANSSON, Kung Harald (I1816)
|
662 | Konge. Født omkring 860. Død omkring 932. Konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg. Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet «hårfagre» stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdsson, i norske kilder kalt «Hardråde», som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig «lufa» - lurvehode. De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen «dansk tunge» (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen «nordmann» finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I «Haraldskvedet», som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket «drottin norðmanna» (nordmennenes herre). Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer «nordmennenes land» som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge («Norweg» eller «Norðwegr» - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og «Sillende» og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark. Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. «Nordmenn» var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin «danske tunge», utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover. Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet «Ynglingatal», til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet. Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende «riks»-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge «Glymdråpa». Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene. Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget. Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er «øst-kakser». Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. «Austmennenes konge» kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som «austmenn», og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder («haulder») og av profesjonelle krigere («berserker» og «ulvhedner»), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike «overherredømmer» var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som «danenes grenseområde» (Dan-«mark»). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler. Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge. Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser. Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den «geografiske» innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster. Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske «frode» (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Haftsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Havsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste. Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk «allmektig», utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I «Glymdråþa» fortelles det at Harald straffet «tyver», noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han «tok odelen» fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen «høste landet», markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et «veitslesystem», altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med. Fra Snorre Sturlasson: Harald Hårfagres saga: «9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ...» «17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.» «21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd. Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve: «Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark.» Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der.» Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor sto Konge af Norge ca. 871. Skal have været gift med Ragnhild den Rige af Hedeby, og gennem sin mor muligvis beslægtet med Regnar Lodbrog. Hustru: Ragnhild Børn: 1. 1. Erik Blodøkse, d. 954 Sources Kilder/Sources: http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre http://en.wikipedia.org/wiki/Harald_I_of_Norway http://commons.wikimedia.org/wiki/Category:Monarchs_of_Norway Heimskringla http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_b_harald_harfagre From Snorri Sturluson, Harald Fairhair's saga, in English: http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=asatru&vis=s_e_harald_harfagre Originaltekst på norrønt (Old Norse original text): Haralds saga hins hárfagra Nett-TV Program > Kultur > Norgesglasset > Kongerekka > Del 1 - Harald 1 Hårfagre http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/119532/ http://web3.aftenbladet.no/fritid/midten/article417206.ece http://no.wikipedia.org/wiki/Harald_H%C3%A5rfagre http://www.pbase.com/toreide/image/39445700 http://www.friesian.com/germania.htm#norse http://www.friesian.com/germania.htm#orkney http://dic.ac http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104692&tree=LEO https://nbl.snl.no/Harald_1_H%C3%A5rfagre http://runeberg.org/faderhist/0033.html MedLands: Kings of Norway - Doubtful Lineage. Historia Norwegie, edited by Inger Ekrem, Lars Boje Mortensen (2003). | HÅRFAGER HALFDANSSON, Kung Harald (I1816)
|
663 | Korttidsboende i Boxholm | PETTERSSON, Iris Anna Elisabet f. Lindell (I214)
|
664 | Kremerad och begravd tillsammans med sina föräldrar på Ås kyrkogård, Norge. | ANDERSEN, Knut (I4)
|
665 | Kristin Ingesdottir of Sweden Engelska (förvalt): Princess Christina Stenkil Ingesdotter of Sweden, Ryska: K?. ???????? ??????????? ????????, Litauiska: kun. Kristina Ing?s dukt? Švediet?, Polska: Krystyna Szwedzka, Tyska: Christina von Schweden Also Known As: "Christina Ingesdatter / Steinkjelson / Steinkjelsdotter" Birthdate: cirka 1078 Birthplace: Uppsala, Sweden Death: 18 Januari 1122 (40-48) Kiev, Ukraine Närstående: Dotter till Inge "den äldre", kung av Sverige och Drottning Helena Stenkilsson av Sverige Hustru till Mstislav the Great Vladimirovich, Grand Prince of Kiev Moder till Grand Duke of Kiev Izyaslav II; Vsevolod Mstislavich - ???????? ??????????; Ingeborg Mstislavsdatter of Kiev; Maria Agaphia of Kiev; Dobredeya "Irina" Evpraksia of Kiev; Kseniya Princess Of Kiev; Malmfrid Mstislawna Kijewskaja, Princess of Kiev; Prince Rostislav I Mstislavich; ????????? och Mstislavna Princess Of Kiev « mindre Syster till Margareta Ingesdotter Fredkulla; Ragnvald Ingesson Knaphövde, Kung av Sverige; Prinsessa Katarina Ingesdotter, Prinsessa av Sverige och Danmark och Ingrid Ingesdotter Occupation: Princess of Sweden, Princess of Russia | INGESDATTER, Drottning Kristin (I1897)
|
666 | Kristin Sigurdsdatter LEVETID - KOMMENTAR Fødselsår og fødested ukjent; Død 1178; ca. 1125–1178 Denne artikkelen sto på trykk i Norsk biografisk leksikon. Nyere artikler finner du i Store norske leksikon. Kongsdatter. Foreldre: Kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (1090–1130) og dronning Malmfrid, datter av storfyrst Mstislav i Kijev-Novgorod. Gift med ErlingOrmsson Skakke (død 19.6.1179). Mor til kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84); søskenbarn til den danske konge Valdemar 1 den store (1131–82) og kong Magnus 4 Sigurdssons dronning Kristin Knutsdatter (nevnt 1131–41). Som ektefødt datter av kong Sigurd Jorsalfare var det Kristin som gav sønnen Magnus Erlingsson tilstrekkelig legitimitet til å bli konge. Som regenten Erling Skakkes hustru og den danske kong Valdemar 1s frende kom hun ved viktige anledninger til å spille en politisk rolle der hun viste handlekraft. Kristin var eneste barn av kong Sigurd Jorsalfare og dronning Malmfrid og må være født før Sigurd lot seg skille fra Malmfrid i annen halvdel av 1120-årene. Malmfrid ble etter Sigurds død 1130 gift på ny med den danske tronkreveren Erik Emune (dansk konge 1134–37), og det kan være at Kristin vokste opp hos moren i Danmark. I så fall vendte hun senere tilbake til Norge. Her skal hun ha fått en sønn, Harald, med sitt søskenbarn kong Sigurd Haraldsson Munn. Om dette er mer enn enn sladderhistorie, noe som ikke kan utelukkes, var det helst senere at Sigurd Munns kongelige halvbror, Inge Haraldsson, gav Kristin i ekte til sin betrodde lendmann Erling Skakke. Kanskje skjedde dette etter Sigurds fall sommeren 1155, samme år som Erling vendte hjem fra korstog. Sagakronologien er likevel uklar på dette punktet, og det kan ikke utelukkes at Kristin ble gift med Erling alt før han drog på korstog 1153. Med Erling fikk Kristin i alle fall sønnen Magnus (født 1156) og datteren Ragnhild, senere gift med lendmennene Jon Torbergsson på Randaberg i Rogaland og Hallkjell Jonsson på Blindheim, Sunnmøre. Lendmannen Gregorius Dagsson, Erling Skakkes rival, kalte Kristin “stormannslig” på grunn av den hjelpen hun gav ham da han førjulsvinteren 1155 kom over fjellet til Erlings setegård Støle i Etne i Sunnhordland, på flukt fra kong Øystein Haraldsson. Erling var da i Bergen, og Kristin gav Gregorius et langskip Erling eide, og alt han ellers trengte for å komme seg videre. Før det avgjørende slaget mellom kong Inge og tronkreveren Håkon Herdebrei ved Oslo februar 1261 bad Inge Kristin om å bli i byen for å ta hånd om liket hans dersom han falt. Dette løftet holdt hun, og da Håkon Herdebrei og hans menn holdt møter i Hallvardskirken etter Inges gravferd, betalte hun presten som hadde kirkenøklene, slik at en av hennes menn kunne avlytte samtalene. På den måten ble Håkons planer kjent for Erling Skakke, som nå fikk sønnen Magnus utpekt til Inge-partiets kongsemne og tatt til konge i Bergen. Slektskapet med Kristin var trolig viktig for den støtten den danske kong Valdemar 1 gav Erling i kampen for å legge Norge under sønnens kongedømme. Da Erling senere kom i konflikt med kong Valdemar fordi han ikke ville oppfylle avtalen om at Valdemar skulle ha overherredømme over Viken, var det Kristin som måtte gå imellom. Hun drog til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin kongelige frende og tydeligvis var med på å forberede den fredsslutningen som kom i stand 1170. Det ser likevel ut til at forholdet mellom Erling og Kristin ikke var av de varmeste. Mangel på presis sagakronologi gjør det vanskelig å trenge til bunns i det. Men Erling tok brutalt av dage Sigurd Munns sønn Harald, og om det er rett at Kristin var hans mor, kan det ikke ha bedret forholdet mellom ektefellene. Erling hadde på sin side fire sønner med tre andre kvinner, blant dem en fastere frille. Ifølge Heimskringla endte det med at Kristin drog til Konstantinopel sammen med en Grim Rusle, som hun fikk noen barn med. Det må i så fall ha skjedd etter fredsslutningen 1170, da Kristin i det minste var midt i førtiårene. Av den grunn har det vært satt spørsmålstegn ved denne historien, men den kan ikke uten videre avvises. Ifølge islandske annaler døde Kristin 1178, uvisst hvor. Kilder og litteratur: Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna Kristin Sigurdsdatter (ukjent fødselsår, ca. 1125, skal ha dødd i 1178 [1]) var en norsk kongsdatter. Hun var ektefødt datter av Sigurd Jorsalfare og Malmfrid Mstislavsdatter.[1] Hun ble gift med Erling Skakke i begynnelsen av 1150-årene og fikk sønnen Magnus Erlingsson med ham i 1156 og datteren Ragnhild[1] senere. Magnus ble konge av Norge da han var seks år gammel. Kristin Sigurdsdatter ble dermed en viktig dynastisk person.[1] Tidligere kan Kristin ha fått sønnen Harald Sigurdsson med Sigurd Munn, men dette er høyst usikkert og kan bero på en sladderhistorie.[1] https://www.geni.com/path/Kristin-Sigurdsdatter+is+related+to+Ragnhild-Andersdotter?from=6000000003645734389&to=6000000012432111719 | SIGURDSDATTER, Kristin (I1755)
|
667 | Kristina blev bondhustru i Loke, Lockne, Jämtland. | KARLSDOTTER, Kristina (I431)
|
668 | Kristoffer arbetade som brukare på Taraldrud nordre | OLSEN TARALDRUD, Kristoffer (I935)
|
669 | Kronobergs regemente, 1:sta Majorens kompani (1802) nr 77 Odensjö Störjag: Nils Månsson Roth död den 7 februarii 1802 ärsatt den 12te Maji samma år med Börje Peterson Roth 22 år Smålänning Källa: Generalmönsterrullor - Kronobergs regemente 346 (1798-1802) Bild 430 (AID: v46685.b430, NAD: SE/KrA/0023) *** Kronobergs regemente. Besiktnings- och kassations- mönsterrulla, 1sta Majorens Compagnie Nr 77 ibm Störjag. Börje Pers: Roth Död d 16 Nov 1808 Vacant Källa: Rullor 1724-, Ämnesordnade handlingar, SE/KrA/0450/F I/140 (1809), bildid: A0052139_00099 | PETTERSSON (HUSBERG) ROTH, Börje (I1024)
|
670 | Kung 1230 på Isle of Man, England. Olaf (Svarte) and Godred (son of Reginald) arrived 1230 together in the Norwegian fleet, and immediately divided the kingdom between themselves. (Chronicle of Man and the Sudreys, notes 37) Godred Don har varit kung på Isle of Man, och jag bedömer att han varit medregent 1230 till Olof II Gudrödsson, som var kung 1226-1237. (Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England). | OF ISLE OF MAN, Godred Don (I442)
|
671 | Kung i Cinéal Eoghain, Irland. | OF IRELAND, Niall MacLochliann (I269)
|
672 | Kung i Cinéal Eoghain, royal heir of all Ireland | OF IRELAND, Conchobar MacLochliann (I440)
|
673 | Kung Inge Stenkilsson, dä Engelska (förvalt): Inge Stenkilsson, Litauiska: Švedijos Karalius Ing? Stenkilsson, Ryska: ?????? ?????? ????? I ???????? Stenkilsson Also Known As: "???? I ???????", "Inge the Elder", "Inge Stenkilsson", "Ingi Steinkelsson", "den Gamle", "den gamle", "King Inge I of /Sweden/" Birthdate: before circa 1060 Birthplace: Götaland, Sweden Death: cirka 1110 Ingatorps kungsgård, Ingatorp, Västergötland, Sweden Begravningsort: Östergötland, Sweden Närstående: Son till Kung av Sverige Stenkil Ragnvaldsson och Maria Ingamoder Emundsdotter, drottning av Sverige Make till Drottning Helena Stenkilsson av Sverige Partner till Ingrid och Kristin Magnusdotter Fader till Kristin Ingesdottir of Sweden; Margareta Ingesdotter Fredkulla; Ragnvald Ingesson Knaphövde, Kung av Sverige; Prinsessa Katarina Ingesdotter, Prinsessa av Sverige och Danmark och Ingrid Ingesdotter Bror till Kung Halsten Stenkilsson, Konung; Eric Stenkilsson, King of Sweden och Helena Stenkilsdotter, Drottning av Sverige Occupation: Kung 1079-, Kung i Sverige ca 1079-1110, Kung i Sverigeområdet, kung av Sverige, król Szwecji z rodu Stenkila., King of Sweden 1083-1112, of Sweden, Konung av Sverige, Konge i Sverige, Kung av Sverige, Konge av Sverige, Kung, King of Sweden abt 1080-108 | STENKILSSON, Kung Inge "den äldre" (I1895)
|
674 | Kung på Isle of Man, England 1187-1226. In the year 1187, on the 10th of November, Godred, King of the Isles, died in the Island of St. Patrick, in Man. In the beginning of the following summer his body was removed to the Island called lona. He left three sons, Reginald, Olave, and Ivan. Reginald, then a full grown young man, was absent in the Isles. Olave, yet a very young boy, resided in Man. (Chronicle of Man and the Sudreys) Godred during his life had appointed Olave to succeed to the kingdom, for the inheritance belonged to him by right, because he was born of lawful wedlock; and had commanded all the people of Man to appoint Olave king after his own death, and preserve inviolate their oath of allegiance. How ever, after the death of Godred, the Manxmen sent their messengers to the Isles for Reginald, and made him king, be cause he was a man of energy and of riper age. For they dreaded the weakness of Olave, for he was but a boy ten years old, and they considered that a person, who on account of his tender age, knew not how to direct himself, would be wholly incapable of governing his subjects. This was the reason why the people of Man appointed Reginald king. (Chronicle of Man and the Sudreys) A struggle took place between Reginald Godredson and Olaf Godredson II. Reginald elder, but declared illegitimate. Olaf, younger, claiming legitimate succession. (Frances Coakley) In the year 1205, John de Courcy, recovering his strength, collected a large force, and was accompanied by Reginald, King of the Isles, with nearly one hundred ships, to Ulster. Putting into the port called Strangford, they laid siege, but carelessly, to the fort of Rath. Walter do Lacy came upon them with a large army, and totally routed them; aiid after that time John do Courcy never recovered his pos sessions. (Chronicle of Man and the Sudreys) Reginald gave his brother Olave a certain island called Lewis, which is said to be more extensive than the other islands, but thinly peopled, because it is mountainous and rocky, and almost totally unfit for cultivation. The inhabitants live mostly by hunting and fishing. Olave took possession of this island and dwelt there; living, how ever, very scantily. Finding that the island could not support himself and his followers, he went frankly to his brother Reginald, who was then residing in the Isles, and spoke to him as follows: You know, my brother and king, that the kingdom of the Isles was mine by hereditary right, but as the Lord chose you for its governor, I do not grudge it you, nor am I discontented because you have been raised to the supreme dignity of king. I now therefore beg that you will allot me hand somewhere in the Isles sufficient for my own decent maintenance and that of my followers, for the island of Lewis which you gave me is unequal to my support. When Reginald had heard this, he promised to take advice on the subject, and return an answer to the petition next day. When next day had dawned, and Olave had conic by summons, to speak with the king, Reginald ordered him to be seized, bound, and carried in chains to William, King of Scotland, to be kept prisoner by that Sovereign. This order was executed, and Olave remained prisoner with the King of Scotland nearly seven years. In the seventh year, William, king of Scotland, died, and was succeeded by his son Alexander. Before his death, however, William gave directions for the liberation of all who were confined in his prisons. Olave then, having his chains removed, and being restored to liberty, went to Man to his brother Reginald, and shortly afterwards set out with a considerable attendance of men of rank for the shrine of St. James. Returning from the pilgrimage, he again visited his brother Reginald, by whom he was received in a friendly manner. At that time Reginald caused his brother Olave to marry Lanon' the daughter of a certain man of rank of Kintyre, sister to his own wife, and gave him the afore said island of Lewis, whether Olave, taking leave of his brother, went with his wife, amid dwelt there. (Chronicle of Man and the Sudreys) A short time 1225 after this, Reginald received from the people of Man 100 merks under the pretence of going to the court of the Lord King of England, but he went to the court of Alan, Lord of Galloway. At the same time he gave his daughter in marriage to the son of Alan. When the Manxmen heard of this they were greatly incensed, and sending for Olave appointed him king. (Chronicle of Man and the Sudreys) In 1228 Alan of Galloway invaded the Isle of Man and fought a sea-war against Norway in support of Reginald, Prince of Man, who was engaged in a fratricidal struggle with his brother Olaf for possession of the island. Alan died in 1234 and is buried at Dundrennan Abbey in Galloway. (Wikipedia, the free encyclopedia) En dotter utan namn blev gift med Thomas av Galloway. (Chronicle of Man and the Sudreys, doc 55) | OF ISLE OF MAN, Ragnvald (I443)
|
675 | Kung på the Isles 1164-1210 och Isle of Man, England. | OF ARGYLL, Ragnvald the Usurper (I501)
|
676 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora 1921-1939 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | BLOM, Ture Ragnar (I216)
|
677 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora 1921-1939 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | BLOM, Ture Ragnar (I216)
|
678 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora 1921-1939 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON BLOM, Anna Margit Linnea (I217)
|
679 | Minst en levande person är länkad till denna notering - Detaljer visas inte. | Private (I990)
|
680 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON ROS, Oskar August Anton (I1067)
|
681 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON F. ANDERSSON, Rut Agnes Laurentia (I1068)
|
682 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON SÖDERSTRÖM, Viola Maria Ingegård (I1069)
|
683 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON BLOM, Anna Margit Linnea (I217)
|
684 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON, Folke Erik Axel (I1071)
|
685 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON, Sven-Olof Knut Anders (I1070)
|
686 | Kyrkoarkiv Klintegårda Stora Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | PETTERSSON, Folke Erik Axel (I1071)
|
687 | Minst en levande person är länkad till denna notering - Detaljer visas inte. | Private (I2213)
|
688 | Kyrkoboken över Klintegårde stora i Väskinde anteckning Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/00010597_00121 | Familj F363
|
689 | Läkare: H. Henning, Ödeshög. Afled på Ödeshögs epidemisjukhus. | BLOM, Karin Elisabeth (I987)
|
690 | LÄNK: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/80000773_00173 | JOHANSSON, Elsa Lydia (I2088)
|
691 | LÄNK: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001680_00060 | JOHANSSON, Elsa Lydia (I2088)
|
692 | LÄNK: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001682_00249 | JOHANSSON, Elsa Lydia (I2088)
|
693 | LÄNK: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/B0001066_00029 | JOHANSSON, Elsa Lydia (I2088)
|
694 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018300_00189 | OLOFSDOTTER, Stina (I2148)
|
695 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018300_00189 | TOMASSON ? JÖNSABOLA, Anders (I2154)
|
696 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018302_00130 | JONSDOTTER I SKOG, Johanna (I2099)
|
697 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018303_00320 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018304_00321 | JONSDOTTER I SKOG, Johanna (I2099)
|
698 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018304_00321 | JONSSON, Carl Johan (I2110)
|
699 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018307_00314 | JONSSON I SKOG, Jonas (I2100)
|
700 | Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/C0018307_00314 | JONSDOTTER I SKOG, Johanna (I2099)
|