Noteringar
Träffar 801 till 850 av 1,007
| # | Noteringar | Länkad till |
|---|---|---|
| 801 | Olaf III of Norway (c. 1050 – 1093), also known as Olaf Haraldsson (son of Harald) and Olav Kyrre (the peaceful or silent), was king of NorwayNorway Norway , officially the Kingdom of Norway, is a country in Northern Europe occupying the western portion of the Scandinavian Peninsula, as well as Jan Mayen and the Arctic archipelago of Svalbard under the Spitsbergen Treaty... from 1067 until his death in 1093 in Håkeby. During his reign the nation experienced a rare extended period of peace. A son of King Harald HardrådeHarald III of Norway Harald Sigurdsson , later given the epithet Hardrada was the king of Norway from 1047 until 1066. He also claimed to be the King of Denmark until 1064, often defeating King Sweyn's army and forcing him to leave the country... and Tora TorbergsdatterTora Torbergsdatter Tora Torbergsdatter, , was a Norwegian royal consort. She was the second spouse of King Harald Hardrada.Tora Torbergsdatter belonged to the powerful Norwegian Giske family... , Olaf took part in VikingViking A Viking is one of the Norse explorers, warriors, merchants, and pirates who raided and colonized wide areas of Europe from the late eighth to the early eleventh century. These Norsemen used their famed longships to travel as far east as Constantinople and the Volga River in Russia, and as far... invasion of England in 1066 and may have fought in the Battle of Stamford BridgeBattle of Stamford Bridge The Battle of Stamford Bridge took place at the village of Stamford Bridge, East Riding of Yorkshire in England on 25 September 1066. This was shortly after an invading Norwegian army under King Harald Hardråde defeated the army of the northern earls Edwin of Mercia and Morcar of Northumbria at... . After his father fell in the battle, which marked the end of the Viking era, Olaf shared the kingdom with his brother Magnus IIMagnus II of Norway Magnus II , son of Harald Sigurdsson, was king of Norway from 1066 until 1069.-Magnus' expedition to the west:In the late 1050s Magnus led an expedition to the west, to the Northern Isles, the Hebrides, and the Irish Sea. This expedition is only attested in contemporaneous non-Scandinavian sources... (Magnus Haraldsson) from 1067 until Magnus' death in 1069, when Olaf became sole ruler of Norway. Olaf made peace with William the Conqueror of EnglandEngland England is a country that is part of the United Kingdom. It shares land borders with Scotland to the north and Wales to the west; the Irish Sea is to the north west, the Celtic Sea to the south west and the North Sea to the east, with the English Channel to the south separating it from continental... . He also made peace with Svend Estridsen of Denmark, who held a claim to the throne, and married his daughter Ingerid. The marriage did not produce any children. However, his successor Magnus IIIMagnus III of Norway Magnus Barefoot son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102... , nicknamed Magnus Berrføtt (Magnus Barefoot), was a bastard son of Olaf's. Olaf is said to have to founded the city of Bergen in 1070. An abstract equestrian statue of Olaf Kyrre was placed in Bergen in 1998. Olaf was the first Norwegian king who learned how to read and write. He strengthened the power of the king and instituted the system of guilds in Norway. Also, the Norwegian law (Gulatingsloven) was probably put in writing for the first time during his reign. Olaf improved relations with the popePope The pope is the Bishop of Rome and, as such, is leader of the worldwide Catholic Church... and founded dioceses and churches in Bergen en Nidaros (TrondheimTrondheim is a city and municipality in Sør-Trøndelag county, Norway. The city of Trondheim was established as a municipality on 1 January 1838... ). He was buried at Nidaros. Around 1225, Snorri SturlusonSnorri Sturluson Snorri Sturluson was an Icelandic historian, poet and politician. He was twice elected lawspeaker at the Icelandic parliament, the Althing... wrote a saga about Olaf in the HeimskringlaHeimskringla Heimskringla is the best known of the Old Norse kings' sagas. It was written in Old Norse in Iceland by the poet and historian Snorri Sturluson ca. 1230... , a history of the kings of Norway. | KYRRE HARALDSEN, Kung Kung Olav III "den fredelige" (I1794)
|
| 802 | Olav «Geirstad» Digerbein Haraldsson, king of Vestfold and Vingulmark Litauiska: Vestfoldo ir Vingulmarko Karalius Olafas Haraldssonas, king of Vestfold and Vingulmark, Danska: Kong Olav Haraldson Geirstad-Alv, af Vingulmark Also Known As: "Gierstad-Alf", "Digrebein", "Olaf Haraldsson", "Ólaf Haraldsson", "Olav Haraldsson Geirstad-Alv", "/Gierstad-Alf/", "Udo /von Watterau/", "Olaf Geirstatha-Alf", "Olav of Viken", "Olaf Haraldsson Digerbein", "Olav Digrebein" Birthdate: cirka 877 Birthplace: Agder, Norway Death: cirka 934 (49-65) Tønsberg, Vestfold, Norway Närstående: Son till Harald Hårfager Halfdansson och Svanhild Eysteinsdotter Make till N.N. Fader till Tryggve Olavsson, Konge av Viken Bror till Bjørn Farmand Haraldson och Ragnar Haraldsson «Rykkil» Halvbror till Ingebjørg Haraldsdotter; Guttorm Haraldsson, Konge i Ranrike; Halvdan «the Black» Haraldsson, King of Trondheimen; Halftan Haraldsson «the White» Kvite; Sigfrod Haraldsson, King of Trondheimen; Aalov Haraldsdatter; Rörek Haraldsson; Sigtrygg (Sigtryggur) Haraldsson; Frode Haraldsson; Torgils Haraldsson; Eirik «Blood-axe» Haraldsson, King in Norway; Halvdan Haraldsson «Longlegs» Hålegg; Gudrød Haraldsson «Gleam» Ljome, Konge av Hadeland; Ragnvald Haraldsson «Straightley» Rettilbeine; Prins af Norge, Konge over Hadafylke, Sigurd Rise Haraldsson "Hrise"; Ingegjerd Haraldsdotter; Ring (Hringur) Haraldsson; Dag Haraldsson; Gudrød Haraldsson Skirja, King on Isle of Man och Håkon I Haraldsson «den gode» Adalsteinfostre « mindre Occupation: Småkonge av Vingulmark og Vestfold, ng i Viken, Norsk småkung, Prins og småkonge av Vestfold | GEIRSTAD HARALDSSON, Kung Olav "Digerbein" (I1853)
|
| 803 | Olav Bitling (Dverg), kung av Söderöarna (Hebriderna), död ca 1153, gift med Afreca, dr av Fergus av Galloway och Elisabet, illegitim dr av Henry I, kung av England. (Fra Skanke-släktens historia, G.V.C. Young, stamtavla 1a) Olof (Bitling) Gudrödsson was also completing the organization of the Scottish dioceses. He induced Fergus to make Galloway a diocese. This was done and the bishops seat placed at Whithorn, at that time rehabilitated as a priory. Olaf, by his connection with Fergus, came into this stream of influence. Fle made Mann and the Isles a diocese, with a diocesan bishop, and also founded (or rehabilitated) Rushen Abbey, (Isle of Man). (Frances Coakley) | OF GALLOWAY, Fergus (I463)
|
| 804 | Olav Gudbrandsson Ugjæva (Bratt), St.Olaf of Denmark Birthdate: uppskattas till mellan 1066 och 1178 Birthplace: Norway - son of Maria Eysteins dtr Death: 1172 Denmark Begravningsort: St. Mary's Church, Alborg i Jutland Närstående: Son till Gudbrand Skavhåggson och Maria Øysteinsdatter Make till Unknown Fader till Harald Olavsson Bratt | GUDBRANDSSON UGJÆVA (BRATT), ST.OLAF OF DENMARK, Olav (I1919)
|
| 805 | Olav II Haraldsson «the Saint/Digre» den Hellige http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00104684&tree=LEO http://lind.no/nor/index.asp?lang=&emne=nor&person=Olav%20Haraldsson%20%28den%20heilage%29 http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_the_Holy https://fi.wikipedia.org/wiki/Pyh%C3%A4_Olavi http://no.wikipedia.org/wiki/Olav_den_Hellige http://www.snl.no/.nbl_biografi/Olav_2_Haraldsson_Den_Hellige/utdypning http://www.thehistoryblog.com/archives/44977 (Current Archeology 11/23/16) http://www.katolsk.no/biografi/olav/ Olaf Haraldsson (Old Norse Óláfr Haraldsson, 995 – July 29, 1030) was king of Norway from 1015 to 1028, (known during his lifetime as "the Big" (Óláfr Digre) and after his canonization as Saint Olaf or Olaus). His mother was Åsta Gudbrandsdatter, and his father was Harald Grenske, great-grandchild of Harald Fairhair. In modern day Norway he is known as Olav den Hellige ("Olaf the Holy") or Heilag-Olav ("Holy Olaf") as a result of his sainthood. Concerning the king's name King Olaf Haraldsson of Norway had the given name Óláfr in Old Norse. (Etymology: Anu - "forefather", Leifr - "heir".) Olav is the modern equivalent in Norwegian, formerly often spelt Olaf. His name in Icelandic is Ólafur, in Faroese Ólavur, in Danish Oluf, in Swedish Olof, the Norse-Gaels called him Amlaíb and in Waterford it is Olave. Other names, such as Oláfr hinn helgi, Olavus rex, and Olaf (as used in English) are used interchangeably (see the Heimskringla of Snorri Sturluson). He is sometimes referred to as Rex Perpetuus Norvegiae, eternal King of Norway, a designation which goes back to the thirteenth century. The term Ola Nordmann as epithet of the archetypal Norwegian may originate in this tradition, as the name Olav for centuries was the most common male name in Norway. Reign Olaf was the subject of several biographies, both hagiographies and sagas, in the Middle Ages, and many of the historical facts concerning his reign are disputed. The best known description is the one in Snorri Sturluson's Heimskringla, from c. 1230. That saga cannot be taken as an accurate source for Olaf's life, but most of the following description is based on the narrative there. Norway during the reign of St. Olaf (1015–1028) showing areas under the control of hereditary chieftains (petty kingdoms).After some years' absence in England, fighting the Danes, he returned to Norway in 1015 and declared himself king, obtaining the support of the five petty kings of the Uplands. In 1016 he defeated Earl Sweyn, hitherto the virtual ruler of Norway, at the Battle of Nesjar. He founded the town Borg by the waterfall Sarpr, later to be known as Sarpsborg. Within a few years he had won more power than had been enjoyed by any of his predecessors on the throne. He had annihilated the petty kings of the South, had crushed the aristocracy, enforced the acceptance of Christianity throughout the kingdom, asserted his suzerainty in the Orkney Islands, conducted a successful raid on Denmark, achieved peace with king Olof Skötkonung of Sweden through Þorgnýr the Lawspeaker, and was for some time, engaged to his daughter, the Princess of Sweden, Ingegerd Olofsdotter without his approval. After the end of her engagement to Olaf, Ingegerd married the Great Prince Yaroslav I of Kiev. In 1019 Olaf married the illegitimate daughter of King Olof of Sweden and half-sister of his former bride, Astrid Olofsdotter. Their daughter Wulfhild married Duke Ordulf of Saxony in 1042. The present king of Norway, Harald V and his father Olav V are thus descended from Olaf, since the latter's mother Maud was the daughter of Edward VII of the House of Saxe-Coburg and Gotha, one of the numerous royal, grand ducal and ducal lines descended from Ordulf and Wulfrid. But Olaf's success was short-lived. In 1026 he lost the Battle of the Helgeå, and in 1029 the Norwegian nobles, seething with discontent, rallied round the invading Cnut the Great of Denmark, forcing Olaf to flee to Kievan Rus. During the voyage he stayed some time in Sweden in the province of Nerike where, according to local legend, he baptized many locals. On his return a year later, seizing an opportunity to win back the kingdom after Cnut the Great's vassal as ruler of Norway, Håkon Jarl, was lost at sea, he fell at the Battle of Stiklestad, where some of his own subjects from central Norway were arrayed against him. Olaf, a rather stubborn and rash ruler, prone to rough treatment of his enemies, ironically became Norway's patron saint. His canonization was performed only a year after his death by the bishop of Nidaros. The cult of Olaf not only unified the country, it also fulfilled the conversion of the nation, something for which the king had fought so hard. While divisive in life, in death Olaf wielded a unifying power no foreign monarch could hope to undo. Cnut, most distracted by the task of administrating England, managed to rule Norway for 5 years after the Battle of Stiklestad, through the viceroyship of his son Svein. However, when Olaf's illegitimate son Magnus (dubbed 'the Good') laid claim to the Norwegian throne, Cnut had to yield. A century of prosperity and expansion followed, lasting until the kingdom again descended into a civil war over succession. Sainthood Owing to Olaf's later status as the patron saint of Norway, and to his importance in later medieval historiography and in Norwegian folklore, it is difficult to assess the character of the historical Olaf. Judging from the bare outlines of known historical facts, he appears, more than anything else, as a fairly unsuccessful ruler, who had his power based on some sort of alliance with the much more powerful king Cnut the Great; who was driven into exile when he claimed a power of his own; and whose attempt at a reconquest was swiftly crushed. Conversion of Norway Olaf and Olaf Tryggvasson together were the driving force behind Norway's final conversion to Christianity. However, large stone crosses and other Christian symbols suggest that at least the coastal areas of Norway were deeply influenced by Christianity long before Olav's time; with one exception, all the rulers of Norway back to Håkon the Good (c. 920–961) had been Christians; and Olav's main opponent, Cnut the Great, was a Christian ruler. What seems clear is that Olav made efforts to establish a church organization on a broader scale than before, among other things by importing bishops from England and Germany, and that he tried to enforce Christianity also in the inland areas, which had the least communication with the rest of Europe, and which economically were more strongly based on agriculture, so that the inclination to hold on to the former fertility cult would have been stronger than in the more diversified and expansive western parts of the country. Although Olav was certainly not the first to introduce Christianity to Norway, he established the first codification of the faith in 1024, thus laying the basis for the Church of Norway. So high did Olaf's legal arrangements for the Church of Norway come to stand in the eyes of the Norwegian people and clergy, that when Pope Gregory VII attempted to make clerical celibacy binding on the priests of Western Europe in 1074-5, the Norwegians largely ignored this, since there was no mention of clerical celibacy in Olaf's legal code for their Church. Only after Norway was made an metropolitan province with its own archbishop in 1151—which made the Norwegian church, on the one hand, more independent of its king, but, on the other hand, more directly responsible to the Pope — did canon law gain a greater predominance in the life and jurisdiction of the Norwegian church. Sigrid Undset noted that Olaf was baptized in Rouen, the capital of Normandy, and suggested that Olaf used priests of Norman descent for his missionaries, since these priests were themselves of Norwegian descent, could speak the language and shared the culture of the people they were to convert. Since the Normans themselves had only been in Normandy for about two generations, these priests might, at least in some cases, be their new parishioners distant cousins and thus less likely to kill their pastors once Olaf and his army had left an area. One might note here, as well, that the few surviving manuscripts and the printed missal used in Archdiocese of Nidaros shows a clear dependence on the missals used in Normandy. Olaf's dynasty For various reasons, most importantly the death of king Knut the Great in 1035, but perhaps even a certain discontent among Norwegian nobles with the Danish rule in the years after Olaf's death in 1030, his illegitimate son with the concubine Alvhild, Magnus the Good, assumed power in Norway, and eventually also in Denmark. Numerous churches in Denmark were dedicated to Olaf during his reign, and the sagas give glimpses of similar efforts to promote the cult of his deceased father on the part of the young king. This would become typical in the Scandinavian monarchies. It should be remembered that in pagan times the Scandinavian kings derived their right to rule from their claims of descent from the Norse god Odin, or in the case of the kings of the Swedes at Old Uppsala, from Freyr. In Christian times this legitimation of a dynasty's right to rule and its national prestige would be based on its descent from a saintly king. Thus the kings of Norway promoted the cult of St. Olaf, the kings of Sweden the cult of St. Erik and the kings of Denmark the cult of St. Canute, just as in England the Norman and Plantagenet kings similarly promoted the cult of St. Edward the Confessor at Westminster Abbey, their coronation church. Saint Olaf Among the bishops that Olaf brought with him from England, was Grimkell (Grimkillus). He was probably the only one of the missionary bishops who was left in the country at the time of Olaf's death, and he stood behind the translation and beatification of Olaf on August 3, 1031. Grimkell later became the first bishop of Sigtuna in Sweden. At this time, local bishops and their people recognized and proclaimed a person a saint, and a formal canonization procedure through the papal curia was not customary; in Olaf's case, this did not happen until 1888. Grimkell was later appointed bishop in the diocese of Selsey in the south-east of England. This is probably the reason why the earliest traces of a liturgical cult of St Olaf are found in England. An office, or prayer service, for St Olaf is found in the so-called Leofric collectar (c. 1050), which was bequeathed in his last will and testament by Bishop Leofric of Exeter to Exeter Cathedral, in the neighbouring diocese to Selsey. This English cult seems to have been short-lived. Adam of Bremen, writing around 1070, mentions pilgrimage to the saint's shrine in Nidaros, but this is the only firm trace we have of a cult of St. Olaf in Norway before the middle of the twelfth century. By this time he was also being referred to as "The Eternal King of Norway". In 1152/3, Nidaros was separated from Lund as the archbishopric of Nidaros. It is likely that whatever formal or informal — which, we do not know — veneration of Olav as a saint there may have been in Nidaros prior to this, was emphasised and formalized on this occasion. During the visit of the papal legate, Nicholas Brekespear (later Pope Adrian IV), the poem Geisli ("the ray of sun") was recited. In this poem, we hear for the first time of miracles performed by St. Olaf. One of these took place on the day of his death, when a blind man got his eyesight back again after having rubbed his eyes with hands that were stained with the blood from the saint. The texts which were used for the liturgical celebration of St. Olaf during most of the Middle Ages were probably compiled or written by Eystein Erlendsson, the second Archbishop of Norway (1161–1189). The nine miracles reported in Geisli form the core of the catalogue of miracles in this office. The celebration of St. Olaf was widespread in the Nordic countries. Apart from the early traces of a cult in England, there are only scattered references to him outside of the Nordic area. Several churches in England were dedicated to him (often as St Olave). St Olave Hart Street in the City of London is the burial place of Samuel Pepys and his wife. Another south of London Bridge gave its name to Tooley Street and to the St Olave's Poor Law Union, later to become the Metropolitan Borough of Bermondsey: its workhouse in Rotherhithe became the St Olave's Hospital, now an old-people's home a few hundred metres from St Olaf's Church, which is the Norwegian Church in London. It also led to the naming of St Olave's Grammar School, which was established in 1571 and up until 1968 was situated in Tooley Street. In 1968 the school was moved to Orpington, Kent. St. Olaf was also, together with the Mother of God, the patron saint of the chapel of the Varangians, the Scandinavian warriors who served as the bodyguard of the Byzantine emperor. This church is believed to have been located near the church of Hagia Irene in Constantinople. The icon of the Madonna Nicopeia, presently in St. Mark's Basilica in Venice, which is believed to have been one traditionally carried into combat by the Byzantine military forces, is believed to have been kept in this chapel in times of peace. Thus St. Olaf was also the last saint to be venerated by both the Western and Eastern churches before the Great Schism. There is also an altar dedicated to St. Olaf in the church of Sant'Ambrogio e Carlo al Corso in Rome with a painting of the saint given to Pope Leo XIII in 1893 on the occasion of the golden jubilee of his ordination as a bishop by Wilhelm Wedel-Jarlsberg as its altarpiece. Recently the pilgrimage route to Nidaros Cathedral, the site of St. Olav's tomb, has been reinstated. Following the Norwegian spelling the route is known as Saint Olav's Way. The main route, which is approximately 640 km long, starts in the ancient part of Oslo and heads North, along Lake Mjosa, up the Gudbrandsdal Valley, over Dovrefjell and down the Oppdal Valley to end at Nidaros Cathedral in Trondheim. There is a Pilgrim's Office in Oslo which gives advice to Pilgrims, and a Pilgrim Centre in Trondheim, under the aegis of the Cathedral, which awards certificates to successful Pilgrims upon the completion of their journey. Propers of the Mass for the Feast of St. Olaf Entrance Verse: Let us all rejoice in the Lord on the feast of blessed Olav, Norway's eternal king. The angels exult over his martyrdom and praise the Son of God. Opening Prayer: Almighty, eternal God, you are the crown of kings and the triumph of martyrs. We know that your blessed martyr, Olav, intercedes for us before your face. We praise your greatness in his death and we pray you, give us the crown of life that you have promised those who love you, through our Lord Jesus Christ, your Son, who lives and reigns with you and the Holy Spirit, one God, forever and ever. Old Testament Reading: Wisdom of Solomon 10: 10-14. Responsory Psalm: Psalm 31 (30): 1-7 with the response: "Into your hands, Lord, I commend my spirit." Epistle: James 1: 2-4, 12. Allelua Verse: Alleluia. Holy Olav, you who rejoice with the angels of heaven, pray for us that we may be worthy to present our sacrifice of praise before the Lord. Alleluia. Gospel: Matthew 16:24-28 Prayer over the Offerings (Secret): Almighty God, in awe we call upon your inscrutable might. Make holy these created things which you have chosen so that they may become the body and blood of Christ, your Son. Through the intercession of the holy Olav, king and martyr, let them for the salvation of body and soul. Through Christ our Lord. Communion Verse: Great is his glory through your saving help. With glory and honor will you clothe him, Lord. Closing Prayer (Postcommunion): We who have been fed at the table of the Lamb implore you, almighty God, through the intercession of your blessed martyr Olav let us always stand under the protection of your Son who redeemed us by his death on the cross, he who lives and reigns from eternity to eternity. Olaf Haraldsson (Old Norse Óláfr Haraldsson, 995 – July 29, 1030), was king of Norway from 1015–1028, (known during his lifetime as "the Fat" (Óláfr Digre) and after his canonization as Saint Olaf or Olaus). His mother was Åsta Gudbrandsdatter, and his father was Harald Grenske, great-grandchild of Harald Fairhair. In modern day Norway he is known as Olav den Hellige ("Olaf the Holy") as a result of his sainthood. Olaf II Haraldsson, patron saint of Norway (Old Norse: Óláfr Haraldsson) (known during his lifetime as "the Big" (Óláfr Digre) and after his canonization as Saint Olaf or Olaus). In modern day Scandinavia he is known as Olav den Hellige ("Olaf the Holy") or Heilag-Olav ("Holy Olaf") as a result of his sainthood. King Olaf Haraldsson of Norway had the given name Óláfr in Old Norse. (Etymology: Anu – "forefather", Leifr – "heir".) Olav is the modern equivalent in Norwegian, formerly often spelt Olaf. His name in Icelandic is Ólafur, in Faroese Ólavur, in Danish Oluf, in Swedish Olof, the Norse-Gaels called him Amlaíb and in Waterford it is Olave. Olave was also the traditional spelling in England, preserved in the name of medieval churches dedicated to him. Other names, such as Oláfr hinn helgi, Olavus rex, and Olaf (as used in English) are used interchangeably (see the Heimskringla of Snorri Sturluson). He is sometimes referred to as Rex Perpetuus Norvegiae, eternal King of Norway, a designation which goes back to the thirteenth century. The term Ola Nordmann as epithet of the archetypal Norwegian may originate in this tradition, as the name Olav for centuries was the most common male name in Norway. Born: 995 Died: July 29, 1030 Father: Åsta Gudbrandsdatter Mother: Harald Grenske Spouses: Astrid Olofsdotter Alvhild (concubine) Issue: Wulfhild (Ulvhild) Tore Emund Edla Magnus the Good http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_II_of_Norway Olaf was the subject of several biographies, both hagiographies and sagas, in the Middle Ages, and many of the historical facts concerning his reign are disputed. The best known description is the one in Snorri Sturluson's Heimskringla, from c. 1230. That saga cannot be taken as an accurate source for Olaf's life, but most of the following description is based on the narrative there. Norway during the reign of St. Olaf (1015–1028) showing areas under the control of hereditary chieftains (petty kingdoms). After some years' absence in England, fighting the Danes, he returned to Norway in 1015 and declared himself king, obtaining the support of the five petty kings of the Uplands. In 1016 he defeated Earl Sweyn, hitherto the virtual ruler of Norway, at the Battle of Nesjar. He founded the town Borg by the waterfall Sarpr, later to be known as Sarpsborg. Within a few years he had won more power than had been enjoyed by any of his predecessors on the throne. He had annihilated the petty kings of the South, subdued the aristocracy, enforced the acceptance of Christianity throughout the kingdom, asserted his suzerainty in the Orkney Islands, and conducted a successful raid on Denmark. He made peace with king Olof Skötkonung of Sweden through Þorgnýr the Lawspeaker, and was for some time engaged to his daughter, Princess Ingegerd Olofsdotter, though without Olof's approval. In 1019 Olaf married Astrid Olofsdotter, Olof's illegitimate daughter and half-sister of his former fiancée. Their daughter Wulfhild married Ordulf, Duke of Saxony in 1042. Numerous royal, grand ducal and ducal lines are descended from Ordulf and Wulfrid, including the House of Saxe-Coburg and Gotha. Maud of Wales, daughter of King Edward VII of the United Kingdom, was the mother of King Olav V of Norway, so Olav and his son Harald V, the present king of Norway, are thus descended from Olaf. But Olaf's success was short-lived. In 1026 he lost the Battle of the Helgeå, and in 1029 the Norwegian nobles, seething with discontent, supported the invasion of King Cnut of Denmark. Olaf was driven into exile in Kievan Rus. During the exile he stayed some time in Sweden in the province of Nerike where, according to local legend, he baptized many locals. In 1030, Cnut's Norwegian vassal king, Jarl Håkon Eiriksson, was lost at sea. Olaf seized the opportunity to win back the kingdom, but he fell at the Battle of Stiklestad, where some of his own subjects from central Norway were arrayed against him. Olaf, a rather stubborn and rash ruler, prone to rough treatment of his enemies, ironically became Norway's patron saint. His canonization was performed only a year after his death by the bishop of Nidaros. The cult of Olaf not only unified the country, it also fulfilled the conversion of the nation, something for which the king had fought so hard. While divisive in life, in death Olaf wielded a unifying power no foreign monarch could hope to undo. Cnut, though distracted by the task of administrating England, managed to rule Norway for five years after Stiklestad, with his son Svein as viceroy. However, when Olaf's illegitimate son Magnus (dubbed 'the Good') laid claim to the Norwegian throne, Cnut had to yield. A century of prosperity and expansion followed, lasting until the kingdom again descended into a civil war over succession. Owing to Olaf's later status as the patron saint of Norway, and to his importance in later medieval historiography and in Norwegian folklore, it is difficult to assess the character of the historical Olaf. Judging from the bare outlines of known historical facts, he appears, more than anything else, as a fairly unsuccessful ruler, who had his power based on some sort of alliance with the much more powerful king Cnut the Great; who was driven into exile when he claimed a power of his own; and whose attempt at a reconquest was swiftly crushed. This calls for an explanation of the status he gained after his death. Three factors are important: his role in the Christianization of Norway, the various dynastic relationships among the ruling families, and the needs for legitimization in a later period. Olaf and Olaf Tryggvasson together were the driving force behind Norway's final conversion to Christianity. However, large stone crosses and other Christian symbols suggest that at least the coastal areas of Norway were deeply influenced by Christianity long before Olav's time; with one exception, all the rulers of Norway back to Håkon the Good (c. 920–961) had been Christians; and Olav's main opponent, Cnut the Great, was a Christian ruler. What seems clear is that Olav made efforts to establish a church organization on a broader scale than before, among other things by importing bishops from England and Germany, and that he tried to enforce Christianity also in the inland areas, which had the least communication with the rest of Europe, and which economically were more strongly based on agriculture, so that the inclination to hold on to the former fertility cult would have been stronger than in the more diversified and expansive western parts of the country. Although Olav was certainly not the first to introduce Christianity to Norway, he established the first codification of the faith in 1024, thus laying the basis for the Church of Norway. So high did Olaf's legal arrangements for the Church of Norway come to stand in the eyes of the Norwegian people and clergy, that when Pope Gregory VII attempted to make clerical celibacy binding on the priests of Western Europe in 1074–5, the Norwegians largely ignored this, since there was no mention of clerical celibacy in Olaf's legal code for their Church. Only after Norway was made an metropolitan province with its own archbishop in 1151—which made the Norwegian church, on the one hand, more independent of its king, but, on the other hand, more directly responsible to the Pope — did canon law gain a greater predominance in the life and jurisdiction of the Norwegian church. Sigrid Undset noted that Olaf was baptized in Rouen, the capital of Normandy, and suggested that Olaf used priests of Norman descent for his missionaries. These priests would be of Norwegian descent, could speak the language, and shared the culture of the people they were to convert. Since the Normans themselves had only been in Normandy for about two generations, these priests might, at least in some cases, be distant cousins of their new parishioners and thus less likely to be killed when Olaf and his army departed. The few surviving manuscripts and the printed missal used in Archdiocese of Nidaros show a clear dependence on the missals used in Normandy. For various reasons, most importantly the death of king Knut the Great in 1035, but perhaps even a certain discontent among Norwegian nobles with the Danish rule in the years after Olaf's death in 1030, his illegitimate son with the concubine Alvhild, Magnus the Good, assumed power in Norway, and eventually also in Denmark. Numerous churches in Denmark were dedicated to Olaf during his reign, and the sagas give glimpses of similar efforts to promote the cult of his deceased father on the part of the young king. This would become typical in the Scandinavian monarchies. It should be remembered that in pagan times the Scandinavian kings derived their right to rule from their claims of descent from the Norse god Odin, or in the case of the kings of the Swedes at Old Uppsala, from Freyr. In Christian times this legitimation of a dynasty's right to rule and its national prestige would be based on its descent from a saintly king. Thus the kings of Norway promoted the cult of St. Olaf, the kings of Sweden the cult of St. Erik and the kings of Denmark the cult of St. Canute, just as in England the Norman and Plantagenet kings similarly promoted the cult of St. Edward the Confessor at Westminster Abbey, their coronation church. Among the bishops that Olaf brought with him from England, was Grimkell (Grimkillus). He was probably the only one of the missionary bishops who was left in the country at the time of Olaf's death, and he stood behind the translation and beatification of Olaf on August 3, 1031. Grimkell later became the first bishop of Sigtuna in Sweden. At this time, local bishops and their people recognized and proclaimed a person a saint, and a formal canonization procedure through the papal curia was not customary; in Olaf's case, this did not happen until 1888. Grimkell was later appointed bishop in the diocese of Selsey in the south-east of England. This is probably the reason why the earliest traces of a liturgical cult of St Olaf are found in England. An office, or prayer service, for St Olaf is found in the so-called Leofric collectar (c. 1050), which was bequeathed in his last will and testament by Bishop Leofric of Exeter to Exeter Cathedral, in the neighbouring diocese to Selsey. This English cult seems to have been short-lived. Adam of Bremen, writing around 1070, mentions pilgrimage to the saint's shrine in Nidaros, but this is the only firm trace we have of a cult of St. Olaf in Norway before the middle of the twelfth century. By this time he was also being referred to as "The Eternal King of Norway". In 1152/3, Nidaros was separated from Lund as the archbishopric of Nidaros. It is likely that whatever formal or informal — which, we do not know — veneration of Olav as a saint there may have been in Nidaros prior to this, was emphasised and formalized on this occasion. During the visit of the papal legate, Nicholas Brekespear (later Pope Adrian IV), the poem Geisli ("the ray of sun") was recited. In this poem, we hear for the first time of miracles performed by St. Olaf. One is the killing and throwing onto the mountain of a still visible sea serpent. One of these took place on the day of his death, when a blind man got his eyesight back again after having rubbed his eyes with hands that were stained with the blood from the saint. The texts which were used for the liturgical celebration of St. Olaf during most of the Middle Ages were probably compiled or written by Eystein Erlendsson, the second Archbishop of Norway (1161–1189). The nine miracles reported in Geisli form the core of the catalogue of miracles in this office. The celebration of St. Olaf was widespread in the Nordic countries. Apart from the early traces of a cult in England, there are only scattered references to him outside of the Nordic area. Several churches in England were dedicated to him (often as St Olave). St Olave's Church, York is referred to in the Anglo Saxon Chronicle for 1055 as the place of burial of its founder Earl Siward. This is generally accepted to be the earliest datable church foundation to Olaf and is further evidence of a cult of St Olaf in the early 1050s in England. St Olave Hart Street in the City of London is the burial place of Samuel Pepys and his wife. Another south of London Bridge gave its name to Tooley Street and to the St Olave's Poor Law Union, later to become the Metropolitan Borough of Bermondsey: its workhouse in Rotherhithe became the St Olave's Hospital, now an old-people's home a few hundred metres from St Olaf's Church, which is the Norwegian Church in London. It also led to the naming of St Olave's Grammar School, which was established in 1571 and up until 1968 was situated in Tooley Street. In 1968 the school was moved to Orpington, Kent. St. Olaf was also, together with the Mother of God, the patron saint of the chapel of the Varangians, the Scandinavian warriors who served as the bodyguard of the Byzantine emperor. This church is believed to have been located near the church of Hagia Irene in Constantinople. The icon of the Madonna Nicopeia, presently in St. Mark's Basilica in Venice, which is believed to have been one traditionally carried into combat by the Byzantine military forces, is believed to have been kept in this chapel in times of peace. Thus St. Olaf was also the last saint to be venerated by both the Western and Eastern churches before the Great Schism. There is also an altar dedicated to St. Olaf in the church of Sant'Ambrogio e Carlo al Corso in Rome with a painting of the saint given to Pope Leo XIII in 1893 on the occasion of the golden jubilee of his ordination as a bishop by Wilhelm Wedel-Jarlsberg as its altarpiece. Recently the pilgrimage route to Nidaros Cathedral, the site of St. Olav's tomb, has been reinstated. Following the Norwegian spelling the route is known as Saint Olav's Way. The main route, which is approximately 640 km long, starts in the ancient part of Oslo and heads North, along Lake Mjosa, up the Gudbrandsdal Valley, over Dovrefjell and down the Oppdal Valley to end at Nidaros Cathedral in Trondheim. There is a Pilgrim's Office in Oslo which gives advice to Pilgrims, and a Pilgrim Centre in Trondheim, under the aegis of the Cathedral, which awards certificates to successful Pilgrims upon the completion of their journey. On July 29-th, Faroe Islands celebrates Olavsøka (Saint Olaf celebration), the National Day also, when they remember Saint Olaf, the king who Christianized the islands. Propers of the Mass for the Feast of St. Olaf Entrance Verse: Let us all rejoice in the Lord on the feast of blessed Olav, Norway's eternal king. The angels exult over his martyrdom and praise the Son of God. Opening Prayer (Collect): Almighty, eternal God, you are the crown of kings and the triumph of martyrs. We know that your blessed martyr, Olav, intercedes for us before your face. We praise your greatness in his death and we pray you, give us the crown of life that you have promised those who love you, through our Lord Jesus Christ, your Son, who lives and reigns with you and the Holy Spirit, one God, forever and ever. Old Testament Reading: Wisdom of Solomon 10: 10–14. Responsory Psalm: Psalm 31 (30): 1–7 with the response: "Into your hands, Lord, I commend my spirit." Epistle: James 1: 2–4, 12. Allelua Verse: Alleluia. Holy Olav, you who rejoice with the angels of heaven, pray for us that we may be worthy to present our sacrifice of praise before the Lord. Alleluia. Gospel: Matthew 16:24–28 Prayer over the Offerings (Secret): Almighty God, in awe we call upon your inscrutable might. Make holy these created things which you have chosen so that they may become the body and blood of Christ, your Son. Through the intercession of the holy Olav, king and martyr, let them for the salvation of body and soul. Through Christ our Lord. Communion Verse: Great is his glory through your saving help. With glory and honor will you clothe him, Lord. Closing Prayer (Postcommunion): We who have been fed at the table of the Lamb implore you, almighty God, through the intercession of your blessed martyr Olav let us always stand under the protection of your Son who redeemed us by his death on the cross, he who lives and reigns from eternity to eternity. http://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_II_of_Norway Olaf II Haraldsson (Old Norse: Óláfr Haraldsson) (995 – July 29, 1030) was king of Norway from 1015 to 1028, (known during his lifetime as "the Big" (Óláfr Digre) and after his canonization as Saint Olaf or Olaus). His mother was Åsta Gudbrandsdatter, and his father was Harald Grenske, great-great-grandchild of Harald Fairhair. In modern day Scandinavia he is known as Olav den Hellige ("Olaf the Holy") or Heilag-Olav ("Holy Olaf") as a result of his sainthood. Concerning the king's name King Olaf Haraldsson of Norway had the given name Óláfr in Old Norse. (Etymology: Anu – "forefather", Leifr – "heir".) Olav is the modern equivalent in Norwegian, formerly often spelt Olaf. His name in Icelandic is Ólafur, in Faroese Ólavur, in Danish Oluf, in Swedish Olof, the Norse-Gaels called him Amlaíb and in Waterford it is Olave[citation needed]. Olave was also the traditional spelling in England, preserved in the name of medieval churches dedicated to him. Other names, such as Oláfr hinn helgi, Olavus rex, and Olaf (as used in English) are used interchangeably (see the Heimskringla of Snorri Sturluson). He is sometimes referred to as Rex Perpetuus Norvegiae, eternal King of Norway, a designation which goes back to the thirteenth century. The term Ola Nordmann as epithet of the archetypal Norwegian may originate in this tradition, as the name Olav for centuries was the most common male name in Norway. Reign Olaf was the subject of several biographies, both hagiographies and sagas, in the Middle Ages, and many of the historical facts concerning his reign are disputed. The best known description is the one in Snorri Sturluson's Heimskringla, from c. 1230. That saga cannot be taken as an accurate source for Olaf's life, but most of the following description is based on the narrative there. After some years' absence in England, fighting the Danes, he returned to Norway in 1015 and declared himself king, obtaining the support of the five petty kings of the Uplands. In 1016 he defeated Earl Sweyn, hitherto the virtual ruler of Norway, at the Battle of Nesjar. He founded the town Borg by the waterfall Sarpr, later to be known as Sarpsborg. Within a few years he had won more power than had been enjoyed by any of his predecessors on the throne. He had annihilated the petty kings of the South, subdued the aristocracy, enforced the acceptance of Christianity throughout the kingdom, asserted his suzerainty in the Orkney Islands, and conducted a successful raid on Denmark. He made peace with King Olof Skötkonung of Sweden through Þorgnýr the Lawspeaker, and was for some time engaged to his daughter, Princess Ingegerd Olofsdotter, though without Olof's approval. In 1019, Olaf married Astrid Olofsdotter, Olof's illegitimate daughter and half-sister of his former fiancée. Their daughter Wulfhild married Ordulf, Duke of Saxony in 1042. Numerous royal, grand ducal and ducal lines are descended from Ordulf and Wulfrid, including the House of Saxe-Coburg and Gotha. Maud of Wales, daughter of King Edward VII of the United Kingdom, was the mother of King Olav V of Norway, so Olav and his son Harald V, the present king of Norway, are thus descended from Olaf. But Olaf's success was short-lived. In 1026 he lost the Battle of the Helgeå, and in 1029 the Norwegian nobles, seething with discontent, supported the invasion of King Cnut of Denmark. Olaf was driven into exile in Kievan Rus. During the exile he stayed some time in Sweden in the province of Nerike where, according to local legend, he baptized many locals. In 1030, Cnut's Norwegian vassal king, Jarl Håkon Eiriksson, was lost at sea. Olaf seized the opportunity to win back the kingdom, but he fell at the Battle of Stiklestad, where some of his own subjects from central Norway were arrayed against him. Olaf, a rather stubborn and rash ruler, prone to rough treatment of his enemies, ironically became Norway's patron saint. His canonization was performed only a year after his death by bishop Grimkell. The cult of Olaf not only unified the country, it also fulfilled the conversion of the nation, something for which the king had fought so hard. While divisive in life, in death Olaf wielded a unifying power no foreign monarch could hope to undo. Cnut, though distracted by the task of administrating England, managed to rule Norway for five years after Stiklestad, with his son Svein as viceroy. However, when Olaf's illegitimate son Magnus (dubbed 'the Good') laid claim to the Norwegian throne, Cnut had to yield. A century of prosperity and expansion followed, lasting until the kingdom again descended into a civil war over succession. Sainthood Owing to Olaf's later status as the patron saint of Norway, and to his importance in later medieval historiography and in Norwegian folklore, it is difficult to assess the character of the historical Olaf. Judging from the bare outlines of known historical facts, he appears, more than anything else, as a fairly unsuccessful ruler, who had his power based on some sort of alliance with the much more powerful king Cnut the Great; who was driven into exile when he claimed a power of his own; and whose attempt at a reconquest was swiftly crushed. This calls for an explanation of the status he gained after his death. Three factors are important: his role in the Christianization of Norway, the various dynastic relationships among the ruling families, and the needs for legitimization in a later period. Conversion of Norway Olaf and Olaf Tryggvasson together were the driving force behind Norway's final conversion to Christianity.[3][citation needed] However, large stone crosses and other Christian symbols suggest that at least the coastal areas of Norway were deeply influenced by Christianity long before Olav's time; with one exception, all the rulers of Norway back to Håkon the Good (c. 920–961) had been Christians; and Olav's main opponent, Cnut the Great, was a Christian ruler. What seems clear is that Olav made efforts to establish a church organization on a broader scale than before, among other things by importing bishops from England and Germany, and that he tried to enforce Christianity also in the inland areas, which had the least communication with the rest of Europe, and which economically were more strongly based on agriculture, so that the inclination to hold on to the former fertility cult would have been stronger than in the more diversified and expansive western parts of the country. Although Olav was certainly not the first to introduce Christianity to Norway, he established the first codification of the faith in 1024, thus laying the basis for the Church of Norway.[4] So high did Olaf's legal arrangements for the Church of Norway come to stand in the eyes of the Norwegian people and clergy, that when Pope Gregory VII attempted to make clerical celibacy binding on the priests of Western Europe in 1074–5, the Norwegians largely ignored this, since there was no mention of clerical celibacy in Olaf's legal code for their Church. Only after Norway was made an metropolitan province with its own archbishop in 1151—which made the Norwegian church, on the one hand, more independent of its king, but, on the other hand, more directly responsible to the Pope — did canon law gain a greater predominance in the life and jurisdiction of the Norwegian church. Sigrid Undset noted that Olaf was baptized in Rouen, the capital of Normandy, and suggested that Olaf used priests of Norman descent for his missionaries. These priests would be of Norwegian descent, could speak the language, and shared the culture of the people they were to convert. Since the Normans themselves had only been in Normandy for about two generations, these priests might, at least in some cases, be distant cousins of their new parishioners and thus less likely to be killed when Olaf and his army departed. The few surviving manuscripts and the printed missal used in Archdiocese of Nidaros show a clear dependence on the missals used in Normandy[citation needed]. Olaf's dynasty For various reasons, most importantly the death of King Knut the Great in 1035, but perhaps even a certain discontent among Norwegian nobles with the Danish rule in the years after Olaf's death in 1030, his illegitimate son with the concubine Alvhild, Magnus the Good, assumed power in Norway, and eventually also in Denmark. Numerous churches in Denmark were dedicated to Olaf during his reign, and the sagas give glimpses of similar efforts to promote the cult of his deceased father on the part of the young king. This would become typical in the Scandinavian monarchies. It should be remembered that in pagan times the Scandinavian kings derived their right to rule from their claims of descent from the Norse god Odin, or in the case of the kings of the Swedes at Old Uppsala, from Freyr. In Christian times this legitimation of a dynasty's right to rule and its national prestige would be based on its descent from a saintly king. Thus the kings of Norway promoted the cult of St. Olaf, the kings of Sweden the cult of St. Erik and the kings of Denmark the cult of St. Canute, just as in England the Norman and Plantagenet kings similarly promoted the cult of St. Edward the Confessor at Westminster Abbey, their coronation church. Saint Olaf Among the bishops that Olaf brought with him from England, was Grimkell (Grimkillus). He was probably the only one of the missionary bishops who was left in the country at the time of Olaf's death, and he stood behind the translation and beatification of Olaf on August 3, 1031. Grimkell later became the first bishop of Sigtuna in Sweden. At this time, local bishops and their people recognized and proclaimed a person a saint, and a formal canonization procedure through the papal curia was not customary; in Olaf's case, this did not happen until 1888. Grimkell was later appointed bishop in the diocese of Selsey in the south-east of England. This is probably the reason why the earliest traces of a liturgical cult of St Olaf are found in England. An office, or prayer service, for St Olaf is found in the so-called Leofric collectar (c. 1050), which was bequeathed in his last will and testament by Bishop Leofric of Exeter to Exeter Cathedral, in the neighbouring diocese to Selsey. This English cult seems to have been short-lived. Adam of Bremen, writing around 1070, mentions pilgrimage to the saint's shrine in Nidaros, but this is the only firm trace we have of a cult of St. Olaf in Norway before the middle of the twelfth century. By this time he was also being referred to as "The Eternal King of Norway". In 1152/3, Nidaros was separated from Lund as the archbishopric of Nidaros. It is likely that whatever formal or informal — which, we do not know — veneration of Olav as a saint there may have been in Nidaros prior to this, was emphasised and formalized on this occasion. During the visit of the papal legate, Nicholas Brekespear (later Pope Adrian IV), the poem Geisli ("the ray of sun") was recited. In this poem, we hear for the first time of miracles performed by St. Olaf. One is the killing and throwing onto the mountain of a still visible sea serpent. One of these took place on the day of his death, when a blind man got his eyesight back again after having rubbed his eyes with hands that were stained with the blood from the saint. The texts which were used for the liturgical celebration of St. Olaf during most of the Middle Ages were probably compiled or written by Eystein Erlendsson, the second Archbishop of Norway (1161–1189). The nine miracles reported in Geisli form the core of the catalogue of miracles in this office. The celebration of St. Olaf was widespread in the Nordic countries. Apart from the early traces of a cult in England, there are only scattered references to him outside of the Nordic area. Several churches in England were dedicated to him (often as St Olave). St Olave's Church, York is referred to in the Anglo Saxon Chronicle for 1055[5] as the place of burial of its founder Earl Siward. This is generally accepted to be the earliest datable church foundation to Olaf and is further evidence of a cult of St Olaf in the early 1050s in England. St Olave Hart Street in the City of London is the burial place of Samuel Pepys and his wife. Another south of London Bridge gave its name to Tooley Street and to the St Olave's Poor Law Union, later to become the Metropolitan Borough of Bermondsey: its workhouse in Rotherhithe became the St Olave's Hospital, now an old-people's home a few hundred metres from St Olaf's Church, which is the Norwegian Church in London. It also led to the naming of St Olave's Grammar School, which was established in 1571 and up until 1968 was situated in Tooley Street. In 1968 the school was moved to Orpington, Kent. St. Olaf was also, together with the Mother of God, the patron saint of the chapel of the Varangians, the Scandinavian warriors who served as the bodyguard of the Byzantine emperor. This church is believed to have been located near the church of Hagia Irene in Constantinople. The icon of the Madonna Nicopeia[1], presently in St. Mark's Basilica in Venice, which is believed to have been one traditionally carried into combat by the Byzantine military forces, is believed to have been kept in this chapel in times of peace. Thus St. Olaf was also the last saint to be venerated by both the Western and Eastern churches before the Great Schism. There is also an altar dedicated to St. Olaf in the church of Sant'Ambrogio e Carlo al Corso in Rome with a painting of the saint given to Pope Leo XIII in 1893 on the occasion of the golden jubilee of his ordination as a bishop by Wilhelm Wedel-Jarlsberg as its altarpiece. Recently the pilgrimage route to Nidaros Cathedral, the site of St. Olav's tomb, has been reinstated. Following the Norwegian spelling the route is known as Saint Olav's Way. The main route, which is approximately 640 km long, starts in the ancient part of Oslo and heads North, along Lake Mjosa, up the Gudbrandsdal Valley, over Dovrefjell and down the Oppdal Valley to end at Nidaros Cathedral in Trondheim. There is a Pilgrim's Office in Oslo which gives advice to Pilgrims, and a Pilgrim Centre in Trondheim, under the aegis of the Cathedral, which awards certificates to successful Pilgrims upon the completion of their journey. On July 29-th, Faroe Islands celebrates Olavsøka (Saint Olaf celebration), the National Day also, when they remember Saint Olaf, the king who Christianized the islands. Propers of the Mass for the Feast of St. Olaf Entrance Verse: Let us all rejoice in the Lord on the feast of blessed Olav, Norway's eternal king. The angels exult over his martyrdom and praise the Son of God. Opening Prayer (Collect): Almighty, eternal God, you are the crown of kings and the triumph of martyrs. We know that your blessed martyr, Olav, intercedes for us before your face. We praise your greatness in his death and we pray you, give us the crown of life that you have promised those who love you, through our Lord Jesus Christ, your Son, who lives and reigns with you and the Holy Spirit, one God, forever and ever. Old Testament Reading: Wisdom of Solomon 10: 10–14. Responsory Psalm: Psalm 31 (30): 1–7 with the response: "Into your hands, Lord, I commend my spirit." Epistle: James 1: 2–4, 12. Allelua Verse: Alleluia. Holy Olav, you who rejoice with the angels of heaven, pray for us that we may be worthy to present our sacrifice of praise before the Lord. Alleluia. Gospel: Matthew 16:24–28 Prayer over the Offerings (Secret): Almighty God, in awe we call upon your inscrutable might. Make holy these created things which you have chosen so that they may become the body and blood of Christ, your Son. Through the intercession of the holy Olav, king and martyr, let them for the salvation of body and soul. Through Christ our Lord. Communion Verse: Great is his glory through your saving help. With glory and honor will you clothe him, Lord. Closing Prayer (Postcommunion): We who have been fed at the table of the Lamb implore you, almighty God, through the intercession of your blessed martyr Olav let us always stand under the protection of your Son who redeemed us by his death on the cross, he who lives and reigns from eternity to eternity.[6] Other instances of St Olaf Faroe stamp featuring St. OlavSt. Olaf College was founded by Norwegian immigrant Bernt Julius Muus in Northfield, Minnesota, in 1874. St Olav's Church is the tallest church in Tallinn, Estonia, and between 1549 and 1625 was the tallest building in the world. The coat of arms of the Church of Norway contains two axes, the instruments of Saint Olav's martyrdom. The oldest picture of St. Olav is painted on a column in the Church of the Nativity in Bethlehem. The only country which keeps July 29 as a holiday is the Faroe Islands; see Ólavsøka. The Royal Norwegian Order of St. Olav was founded in 1847 by Oscar I, king of Norway and Sweden, in memory of this king. Saint Olaf Catholic Church [2] in downtown Minneapolis and the statue of the saint from the sanctuary.[3] The Tower of St. Olav is the only remaining tower of the Vyborg Castle T.S.C Sint Olof is a Dutch student organisation with St. Olav as its patron. Olav den helligeFra Wikipedia, den frie encyklopedi Gå til: navigasjon, søk Mangler kilder: Denne artikkelen inneholder påstander som trenger kildehenvisninger, enten fordi de er kontroversielle eller vanskelige å verifisere. Slike påstander kan bli fjernet. Olav II Haraldsson Konge av Norge Navn: Olav den hellige Olav Digre Regjeringstid: 1015–1028 Født: 995, Ringerike Død: 29. juli 1030, slaget på Stiklestad Foreldre: Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter Ektefelle?(r): Astrid Olofsdatter, datter av Olof Skötkonung av Sverige Barn: Magnus (1024–1047) Ulvhild Olavsdatter, f. 1020 i Borg, d. i Saksen 24 mai 1071; g. m. Ordulf av Saksen (1020–1072) Olav den hellige Konge og martyr Helligkåret 1031 Anerkjent av Den katolske kirke og Den ortodokse kirke Festdag 29. juli (Olsok) Se også Ekstern biografi Vernehelgen Norge I kunsten Konge med sverd, øks eller spyd. Olav II (Haraldsson) den hellige (Óláfr Haraldsson, Óláfr hinn helgi) (født 995 på Ringerike, død 29. juli 1030 på Stiklestad), gravlagt i Nidaros, var Norges konge fra 1015 til 1028. Han er blant annet kjent for å ha felt London Bridge på en av sine vikingferder og for å være en sentral skikkelse i kristningen av Norge. Erklært helgen 3. august 1031. St. Olavs skrin i Nidarosdomen var et viktig nordisk valfartssted til reformasjonen i 1537. Innhold 1 Bakgrunn 2 Oppvekst og impulser fra utlandet 3 Tilbake til Norge 4 Kristningen av Norge 5 Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer 6 Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad 7 Helgenkongen 8 Arven etter Olav 8.1 Kristen helgenkultus 8.2 Olav i nasjonal retorikk 9 Referanser 10 Litteratur 11 Eksterne lenker Bakgrunn [rediger] St Olav fra Austevoll kirke i Sunnhordland fra ca 1450. Dragen med menneskehode som Olav tråkker på symboliserer hedenskapenHan ble født på Ringerike, og var sønn av Harald Grenske, og dermed tippoldebarn av Harald Hårfagre på farssiden. Hans mor var Åsta Gudbrandsdatter. Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr, som var en fredelig mann som likte bondeyrket sitt. Han var en rolig, sindig mann, klok og lovkyndig.[trenger referanse] Olav vokste opp på storgården hans. Snorre Sturlason skildrer ham slik: «Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet). Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»[trenger referanse] Han hadde ikke så godt forhold til stefaren. Trolig var Olav veldig klar over den slekten han kom fra, og så litt ned på Sigurd Syr som var en slik ivrig bonde.[trenger referanse] Oppvekst og impulser fra utlandet [rediger]12 år gammel dro Olav på sitt første vikingtokt. Med aner fra Hårfagre-ætten hadde han både villskap, griskhet, hevnlyst, grusomhet og et lettferdig forhold til kvinner, men også mer positive egenskaper som evnen til å organisere, styre og samle. Alt dette er egenskaper som gjorde at han likte livet som viking. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østersjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høge, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i år 1011 tok de Canterbury. Olav så det som sitt kall å samle Norge til ett rike, slik som hans forfar Harald Hårfagre i stor grad greide. På vei hjemover - etter en snartur nedom Spania og Karlså (sannsynligvis dagens Cadiz) - overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013-1014) (Frankrike). Denne regionen hadde normannerne (norske og danske vikinger) erobret i år 881, og de fikk beholde området i lovnad mot å ikke angripe resten av landet. De skulle også forsvare landet mot fremmede makter. Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på ham - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus. På vei mot Norge dro Olav innom England. I år 1014 hjalp han anglo-sakserkongen Adalred II med å gjenvinne London fra danene, og rev i den anledning ned London bro. Den engelske barnereglen «London Bridge is falling down» kan ha sin rot i denne hendelsen. Olav ble rikt belønnet av Adalred for hjelpen. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015. Tilbake til Norge [rediger]Olav kom da til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. I tillegg var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente da først og fremst familien, som ble styrt av familiens mannlige overhode. Blodhevn var også vanlig. Det var lite som lignet på et samlet rike, og det var lite grobunn for innføringen av kristendommen. Imidlertid var ættesamfunnet noe på tilbakegang da Olav kom til Norge, og det hadde vokst fram bygdesamfunn og småriker, med høvdinger og småkonger. Herredsting og lagting var også etablert. Likevel skulle det bli en vanskelig jobb å kristne og samle et slikt rike, der selv jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson, Kalv Arneson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund først og fremst tenkte på ættens fremgang. Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarl (963 - 1024) sin sønn, Håkon til fange, og ga han grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene, der han kom fra. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge. Etter dette sluttet Olav fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette, rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Da dette var ordnet, dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge. Landet styrte Olav fra Borg, senere Sarpsborg, byen han selv grunnla i 1016. Etter å ha seilt opp Glomma nådde hans skip fossen Sarpr, idag kjent som Sarpsfossen. Fossen kunne ikke passeres, og kongen gikk derfor i land, og slo seg til slutt ned på oversiden av den. Byen Borg ble Norges hovedstad, og kongen lot bygge en voll rundt hele byen. Deler av vollen finnes den dag i dag. Da Olav giftet seg med svenske Astrid, var kongehus i en rekke land representert. Olav var også vert for andre bryllup og feiringer hjemme i Borg. Kristningen av Norge [rediger]Kristendommen hadde på denne tiden begynt å få fotfeste i Norge, med ganske spredd, og mange var kristne i navnet, men fulgte ikke den kristne tro så nøye. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres. Noen steder var det problematisk å kristne folket, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Olav hadde også tatt med seg 4 biskoper fra England. Den viktigste av disse var bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker. Ca. 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn, der kristenretten skulle vedtas på Mostratinget; det vil si Kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som «Det store sedskifte». Loven (1024) begynte slik: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.» Her ble det blant annet forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold. Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Her møtte han mye motstand, fordi disse lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder. Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer [rediger]I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt og etterlengtet frihet fra Olavs harde styre dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegjerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Knut blir hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge Jaroslav tilbyr Olav å bli konge i Volga-Bulgaria, noe han avslår. Olav vil bare ha tilbake sitt rike, Norge. Snorre Sturlason beskriver en drøm Olav har, der Olav Tryggvason åpenbarer seg for ham, og sier at han må følge Guds vilje og gjøre det som er rett. Han må la Gud bestemme om det skal bli seier eller tap. Olav får også høre at Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, dette gjør at han bestemmer seg for å dra tilbake til Norge. Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad [rediger] Olav faller på slagmarken. Tegnet for den illustrerte Snorreutgaven av Halfdan Egedius. Torgils og Grim bærer Olavs lik bort fra slagmarken. Tegnet for Snorres Norge Kongesagaer. Heimskringla (1899) av Halfdan Egedius. Peter Nicolai Arbos romantiske maleri Olav den Helliges død fra 1859. Alterbilde fra Nidaros som viser Olavs død på Striklestad. Olav den helliges død. Miniatyrbilde.Olav reiser tilbake til Norge, og rir opp til Trøndelag. Like før slaget ved Stiklestad sover han litt, og drømmer at han klatrer oppover en stige som når helt opp i himmelen. Han lover sine menn at Gud vil gi dem større lønn enn gleden over verdslige verdier. De kjemper tappert, men Olav faller, og invasjonen blir stoppet. Olav gjorde kanskje en dårlig avgjørelse da han gikk for å ta Trøndelag, der han var minst populær, og møtte en hær mye større enn sin egen. Olav dør av hogg i halsen, magen og låret. Snorre hevder at det var Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030. Snorres framstilling av kong Olavs død samsvarer med blant annet motivet på en portal fra den nedrevne Hemsedal stavkirke. Portalen, som har som tema kong Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen, viser at den kraften og styrken som Sankt Olav ble tillagt som kristningshelgen, har basis i den framgangsmåten som de tre hedenske krigerne fulgte da de drepte kongen under slaget på Stiklestad, kombinert med kongens oppførsel i denne sammenhengen. I både Snorres beretning og middelalderens bildelige skildringer er drapet av kongen gitt et preg av hedensk kult innenfor en kristen, mytisk ramme. Dette preget av et hedensk kultdrap dannet i sin tid grunnlaget for Sankt Olavs mytologisk baserte virkekraft i hedenske samfunn, slik det framgår av at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs martyrium og opphøyelse til helgen.[1] Snorres beretning om kong Olav og hans død under slaget på Stiklestad er således først og fremst å betrakte som en gjengivelse av en formfullendt helgenlegende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen i både hedenske og kristne samfunn. Helgenkongen [rediger]Mange angret på at de hadde gått i mot Olav, og folk begynte å tenke på ham som en hellig mann. Det ble fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olavs lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann skal ha gått inn dit om natta og gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros. Det påstås at liket ble gravd opp året etter og at negler, hår og skjegg skulle ha grodd. Denne påstanden fikk folk til å mene at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet «den hellige». Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død klarte han det han ikke klarte mens han levde; å samle et kristent Norge til ett rike under en konge. Sankt Olav ble periodevis også en viktig helgen i de andre nordiske landene i middelalderen, og St. Olavs skrin i Nidaros ble et betydningsfullt pilegrimsmål [2]. Den lutherske reformasjonen i Danmark-Norge i 1536-1537 satte en stopper for valfartene til St. Olavs skrin i Nidarosdomen. | GUDRØDSSON GRENSKE, Kung Kung Olav "den hellige" (I1807)
|
| 806 | Olav Magnusson (født 1099, død 22. desember 1115 i Nidaros) var konge av Norge fra 1103 til 1115. Olav var sønn av kong Magnus Berrføtt, og ble tatt til konge sammen med de eldre brødrene Øystein I Magnusson og Sigurd I Magnusson Jorsalfare. Han døde kun 16 år gammel og blir av den grunn flere steder ikke regnet med i den offisielle norske kongerekka, han har heller ikke fått noe nummer. | MAGNUSSON, Kung Olav (I1782)
|
| 807 | Olav var Konge av Norge 1066 - 1093, samkongedømme med sin bror Magnus til 1069. I 1066, etter at hans far døde i England, førte han hæren og flåten tilbake til Norge og ble tatt til konge ved siden av sin eldre bror, Magnus, som døde i 1069. Derefter var Olav konge alene. | KYRRE HARALDSEN, Kung Kung Olav III "den fredelige" (I1794)
|
| 808 | Ole Halvorsen är född i Hammerstad och "satt bort i legd" efter faderna död. Oles farbror/morbror Erik Gundersen Skramstad var bruker av Sulustad fra 1661, han löste in den forbrutte krongodsparten i Sulustad nordre gjennom sin kones odelsrett i 1667 og flyttet hit innen 1668. Han drev begge Sulustadgardene sammen til 1690-åra. Erik pansatte da Sulustad nordre til søstersønnen Ole Halvorsen i 1691. Ole H. infridde det gamle pantet til Ole Eskildsen Fossen og forble eier av garden. Ole fikk odelsløsningsbrev av E. Gundersens barn1706 | HALVORSEN HAMMERSTAD, Ole (I907)
|
| 809 | Ole var vitne i en rettssak mellom Sukkestad og Seierstad 27/9-1687 se VST 4-84 s.37 bror Syver? Knud Olsen 6 år i 1666? | JOHANNESEN SKJØL, Ole (I929)
|
| 810 | Olof the Black var även gift med Christina, dotter till Ferguard, jarl av Ross, Skottland, hon var hans tredje hustru. (Fra Skanke-slektens historie, G.V.C. Young, 1986) Know you not that you lived long with the cousin of her whom you now have as your wife ? Olave did not deny the truth of what had been said, and acknowledged that he had long kept her cousin as a concubine. A synod therefore was assembled, and in it bishop Reginald canonically separated Olave the son of Godred and Lauon his wife. Afterwards, Olave married Christina, daughter of Fenquhard, Earl of Ross. (Chronicle of Man and the Sudreys) Det ble i fjor (2003) gitt ut et praktverk om Nidaros domkirke i anledning 850-års jubileet: Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537: Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie. I denne boken er det et kapittel om The Diocese of the Sudreyar skrevet av Alex Woolf. Kapitlet er skrevet på engelsk. Her nevnes bl.a. biskop Ragnvald (Rognvald), sønnesønn av kong Gudrød (Godred). Denne biskopen gjorde seg kjent ved at han annulerte ekteskapet til Olaf the Black, King Rognvald's brother. Woolf skriver: The grounds for this annulment were that Olaf had previously kept a first cousin of his wife as a concubine and was therefore, technically, committing incest. This seems an extremely nice distinction for mediaval Gaeldom, and the requel to this story probably explains the real motive. On being released from his first marriage to Lauon, a daughter of a nobleman in Kintyre, Olaf married Christina the daughter of Ferchar earl of Ross. Lauon's father is nowhere named in our sources, but it is likely that he was Ruaídrí son of Rognvald son of Somerled who ruled Kintyre in the early thirteenth century. Ruaídrí appears to have lost his lands, and perhaps his life, in the course of the Scottish king Alexander II's expeditions to the west in 1221 and/or 1222. Following its account of Olaf's marriage to Christina, the Chronicle tells us that Laon's sister, queen to king Rognvald, provoked Rognvald's son Godred into attacking his uncle Olaf. Despite initial discomfiture, Olaf, with the helf of earl Ferchar, overcame his nephew. This incident is dated to the year 1223. The dating would suggest that it was the collapse of Ruaídrí's position in Kintyre that led Olaf, now based in the North, to seek a more appropriate ally in Ferchar. If this interpretation of events is correct then we should see bishop Rognvald as the tool of Olaf's policy rather than as an officious reformer. It would be interesting to know whether the Mac Ruaídrís owed their later position of strength in Garmoran and the Long Island to Olaf's patronage. Her får vi interessante antydninger om slektstilhørighet for Lauon og hennes søster som føres tilbake til Somerled. Han var gift med Ragnhild datter av Olav Gudrødson og Ingebjørg. Ingebjørg var igjen datter of Håkon, jarl på Orknøyene. (May Teistevoll, Norge) och (Fra Skanke-slektens historie, G.V.C. Young, 1986) | ROSS, Christina (I453)
|
| 811 | Olof var bonde i Hov, Hackås, Jämtland. Han var barnlös. | KARLSSON, Olof (I430)
|
| 812 | Oluf "Ole" Gundersen var bruker på Taraldrud nordre. Han er nevnt som bruker på halve Taraldrud 1640-1664, kalles husmann i 1666, som her betyr føderådsmann. | GUNDERSEN, Oluf (I937)
|
| 813 | Örjan var Nämndeman, fogde och väpnare i Hackås, Jämtland. Örjan Karlssons sätesgård var det efter fadern ärvda Hov i Hackås. Hans hustru är okänd till namnet, men hon levde år 1529. Örjan var nämnd första gången 1498 i ett dombrev utfärdat i Berg. Örjan nämndes också år 1529 som god man, danneman, beskedlig man, hederlig man, ärlig och välbördig. Omkring år 1500 var han en av landskapets ledande män och att han också var lite storvulen av sig visar en sägen. Det sägs att han skulle ha brett en röd matta framför kyrkan i Hackås när han hedrade den med sin närvaro. Ingemund och Olof Ingemundssöner överlät år 1523 en systerdel av Billsta i Hackås till Örjan och Anders Kettilsson i Billsta. År 1526 erkände Örjan Karlsson att han av Sven i Hegled erhållit en häst för sin odelsrätt i Hegled, Sunne. Norska ståthållaren Vincent Lunge, som blev dräpt år 1536 tillskrev 1529-08-02 ärlige och välbördige Örjan Karlsson på Hov och berömde hans förhållningssätt gentemot ärkebiskop Olof Engelbrektssons försök att tvinga Vincent Lunge att överge länet. Vidare tackade han för god förplägnad och allt gott som senast blev honom bevisat då han var i Jämtland, varfpå han ville vara Örjan och hans barn ständigt tacksam. Enligt sigill år 1509 och 1526, förde Örjan i en sköld, en bepansrad skank med sporre under en stjärna. År 1546 överlämnade Örjan hemmanet Hov i Hackås till sonen Peder och flyttade till Vinälven i Hackås. Örjan beräknas var död omkring 1548. (JHH:I:593, Ahnlund) och (Suppl. JHD:74, Holm).
| SKANKE TILL HOV, Örjan Karlsson (I416)
|
| 814 | Orsak: "Julii d: 19 Blef afskiedade Soldaten Ingemar Qveker på Åsana död af wåldsam sårnad, som han genom en ogudachtig människa om nattetijd på sin säng fått och begrofs d: 21 ejusd:" | ANDERSSON QVICK, Ingemar (I1512)
|
| 815 | Orsak: Ålderdomsaftyning | PETERSDOTTER, Elin (I1504)
|
| 816 | Orsak: Bröstsiuka | HULTIN, Petter (I1538)
|
| 817 | Orsak: Död af ålderdoms bräcklighet | JONASDOTTER, Anna "Hanna" (I1567)
|
| 818 | Orsak: Död af Koppor | ANDERSDOTTER, Christina (I1510)
|
| 819 | Orsak: Död af koppor 2 månader gammal. | HULTIN, Stina (I1535)
|
| 820 | Orsak: Drängen Jonas Månsson i Drefsnäs, drunknad i Drefsiön | MÅNSSON, Jonas (I1568)
|
| 821 | Orsak: Enka, död af bröstsjuka | MALM, Margareta (I1526)
|
| 822 | Orsak: Hastig feber | HULTIN, Beata (I1527)
|
| 823 | Orsak: Hjärnblödning | BERG, Haldis f. Kristensen (I12)
|
| 824 | Orsak: Hjärnblödning. Han hade hicka dygnet runt innan han dog - han brukade säga "man dör av hicka"... ett barndomsminne från barnbarnet Sissel. | BERG, Leif (I11)
|
| 825 | Orsak: Hjärtinfarkt | KRISTENSEN, Karen Davida Petrine (I1599)
|
| 826 | Orsak: Kanske Pesten? | OLOFSSON, Jonas (I1576)
|
| 827 | Orsak: Rödsot | ANDERSDOTTER, Beata (I1509)
|
| 828 | Orsak: Slag (Stroke) | MO BERG LANGBAKK, Karl (I1607)
|
| 829 | Osäker på föräldrarna... Gå igenom senare: Länk till lista på Bouppteckningar över gården Skog: https://sok.riksarkivet.se/?Sokord=Skog+stora+%C3%A5by+%C3%B6sterg%C3%B6tland&EndastDigitaliserat=false&AvanceradSok=False&page=1&FacettState=undefined%3Ac%7C#tab | JONSSON I SKOG, Abraham (I2119)
|
| 830 | Osäker på månaden! Det anges i Linderås kyrkobok att Hans Göransson var 79 år gammal när han dog. | GÖRANSSON (MOBACK) I FOTSJÖ, Hans (I2160)
|
| 831 | Osäker på namn - det angavs inte vid föräldrarna. Antingen är barnet dödfött eller så är det namnet ovan som gäller här med. Dvs. Pär. | JONSSON, Pär ? (I2128)
|
| 832 | Oversikt over vikingeætter http://www.palmaer.nu/genealogi/links62.htm Harald var konge av Norge fra før 900 til 932. Overleveringen fra sagaen vil vite at Harald ble fostret langt hjemmefra, og at det var liten kjærlighet mellom far og sønn. Det kan vel være at Harald ble fostret i Sogn, og at den personlige kunnskapen han på denne måten skaffet seg om Vestlandet, har vært med på å forme en gryende tanke om å legge hele Norge under seg. Harald Hårfagre samlet Norge - sier sagaene. Vi må konstatere at vi har lite sikker kunnskap om Harald Hårfagre og rikssamlingen. Selv tilnavnet "hårfagre" stemmer neppe. I engelske og franske kilder er det Harald Sigurdson, i norske kilder kalt "Hardråde", som bærer dette tilnavnet. Tilnavnet må i ettertid ha blitt flyttet over på den første Harald, som også hadde et tilnavn knyttet til håret, nemlig "lufa" - lurvehode. De danene som angrep England, må også ha omfattet menn fra områder i dagens Norge. Og betegnelsen "dansk tunge" (donsk tunga) blir i kildene brukt dels som fellesbetegnelse for de nordiske språk, dels om de enkelte språk - særlig om norsk og islandsk. Likevel er det klart at skandinavene skilte mellom forskjellige folkegrupper innen Norden, selv om man registrerte likhetspunkter. Det eldste sikkert tidfestede belegget for betegnelsen "nordmann" finnes i latinsk form i en irsk annalnotis fra året 874. Her står det at kongen i Dublin kalles Ivar, og at han er konge over alle nordmenn i Irland og Britannia. I "Haraldskvedet", som skal være diktet av Haralds hirdskald Torbjørn Hornklove etter slaget i Hafrsfjord omtrent på samme tid som annalnotisen, finner en uttrykket "drottin norðmanna" (nordmennenes herre). Den eldste kjente beskrivelsen av Norge finnes i den nordnorske høvdingen og kjøpmannen Ottars beretning ved sitt besøk hos kong Alfred den Store av Wessex (871-99). Beretningen er tatt inn i den geografiske innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, i det fylket som het Hålogaland, men at landet strakk seg videre nordover, der samene holdt til. Han skildrer "nordmennenes land" som det lange og smale kystlandet sørover. Han kunne seile til den byen sør i landet som kaltes Skiringssal på én måned hvis man lå i land om natta og ellers hadde god bør. Han hadde da Norge ("Norweg" eller "Norðwegr" - veien mot nord) på babord side hele veien. Fra Skiringssal seilte han på fem dager til byen Hedeby, som hørte under danene. På turen hadde han da på babord side Danmark og på styrbord side åpent hav i tre dager. To dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord side Jylland og "Sillende" og mange øyer, og i to dager hadde han på babord side de øyene som hørte til Danmark. Med andre ord: Det er leia rundt kysten som har gitt landet navn - denne brede ferdselsåren, handelsveien som betydde rikdom og makt. Leia som førte til Skiringssal i Vestfold. "Nordmenn" var altså ikke bare en liten gruppe i en del av Norge. Det må ha hersket en forestilling, både blant dem som bodde der, og blant andre, om det norske kystlandet som noe spesielt og skilt fra andre områder, og om at folk i dette området var nordmenn, til forskjell fra andre folk som Ottar også nevner: Svear, daner, kvener, bjarmer og finner. Nordveien og nordmenn kan selvsagt ha vært oppfattet ut fra rent geografiske forhold, og ikke som uttrykk for felles identitet ut over dette. Samtidig hadde folkegruppene i landet egne navn. På den andre siden ser det ut til at nordmennene, til tross for sin "danske tunge", utgjorde en språklig og kulturell enhet sammenliknet med nabofolkene, noe man mener fremgår av runeinnskrifter, stedsnavn og mytologi. Også de eldste landskapslovene viser kanskje en slik enhet, ettersom disse har langt større likhet innbyrdes enn noen av dem har med tilsvarende svenske eller danske lover. Kildene er samstemte om at Harald var sønn av Halvdan Svarte, konge på Opplandene. Men vi har ingen entydige opplysninger om hvor Harald selv kom fra. Kildene synes å trekke i ulik retning. Eldre historikere har i stor grad, i likhet med Snorre, ment at Vestfold måtte være utgangspunkt for rikssamlingen. Snorre hevder Harald var fra Vestfold og av ynglingætta, en kongeætt fra svensk Uppland med en utløper til Vestfold. Han bygger dette på skaldekvadet "Ynglingatal", til tross for at Harald selv ikke er nevnt i dette kvadet. Både i kvad og de eldste sagaene berettes det at Harald etter rikssamlingen holdt til på kongsgårdene sine på Vestlandet - Seim i Nord-Hordland og Årstad, Fitjar på Stord, Avaldsnes på Karmøy og Utstein i Rogaland. Det samme gjorde de etterfølgende "riks"-kongene. Dette skulle kunne forklares ut fra strategiske hensyn, nemlig at de ville holde vestlandshøvdingene og vikingreirene på Vesterhavsøyene under oppsikt. Beskrivelsen av Harald i Haraldskvedet tyder på at han var sjøkonge, altså vikinghøvding, sågar en stor vikinghøvding ifølge "Glymdråpa". Dette vil naturlig knytte Harald til Vest-Norge, selv om det ikke utelukker Vestfold. Men når hele sagamaterialet knytter Harald til Opplandene på farssiden og til Sogn, der han ble konge etter morfaren, mens kun de yngste sagaene knytter ham til Vestfold, er det rimelig å slutte at vestfold-tilknytningen er en senere konstruksjon, og at Sogn var utgangspunktet for erobringene. Haraldskvedet er et samtidsbelegg for det siste større slaget Harald måtte utkjempe i Norge. Det har vært en omfattende debatt om hvem som var Haralds motstandere, selv om vi ikke engang vet om dette virkelig var det avgjørende slaget. Kvadet opplyser at motstanderne kom østfra, de er "øst-kakser". Harald er konge over austmennene, men han bor på Utstein. Motstanderne løp hjem over Jæren, hvilket må bety østover forbi Jæren. "Austmennenes konge" kjemper altså mot noen som også må kunne betegnes som "austmenn", og han kommer nordfra, fra Utstein. Dette er tilsynelatende motstridende opplysninger, og flere tolkningsmuligheter har vært foreslått, tolkninger som bygger på kompliserte resonnementer. Fastholder vi at utgangspunktet for erobringene var Sogn, vil det være mulig og rimelig at slaget sto mot småkonger eller høvdinger på Vestlandet, eller at Harald forsvarte sitt område mot angrep østfra - det være seg vikværinger eller dansker, eller en kombinasjon av disse. Men når hæren som møtte Harald i Hafrsfjord, besto både av krigerbønder ("haulder") og av profesjonelle krigere ("berserker" og "ulvhedner"), kompliserer dette bildet. Dette kan nemlig tyde på at Harald angrep et rike som forsvarte seg både ved hjelp av de profesjonelle krigerne til høvdingene i området og ved hjelp av folkeoppbud. Vi vet ikke hvem Harald vant over i slaget, bare at han erobret landet fra Sogn og sørover, Hordaland, Rogaland og kanskje Agder. Det området han fortrinnsvis oppholdt seg i, var Sørvestlandet. Her hadde han direkte kontroll, men han hadde i kraft av sin styrke trolig overherredømme over tilgrensende områder. Dette innebar at den direkte kontrollen i de underordnete områdene lå hos en lokal hersker. Han skulle anerkjenne overherren, gi ham militær støtte ved behov og kanskje betale tributt som symbol på underordning. Slike "overherredømmer" var vanlige i Europa på denne tiden. Et eksempel er danskekongenes overherredømme over de i dag vest-svenske områdene Bohuslän, Halland og Västergötland, kanskje også over Østfold i Norge. I alle fall regnet Ottar den nåværende norsk-svenske kysten (Østfold-Bohuslän), kanskje også det indre Oslofjord-området, som dansk. Han forteller at når han seilte fra Skiringssal i Vestfold til Hedeby, hadde han Danmark på venstre hånd. I nyere forskning oppfatter man disse områdene og de danske øyene, landet øst for Storebelt, som "danenes grenseområde" (Dan-"mark"). Danenes kjerneområde, danenes land, var Jylland, men tyngdepunktet flyttet seg stadig øst- og nordover. Liknende dansk kontroll har man tenkt seg over Vestfold og det indre Oslofjordområdet. Overherredømmer var ustabile og personavhengige; graden av underordning varierte, og de var ofte kortlivet, noe ikke minst eksempler fra England viser. I tiden rundt Harald Hårfagres erobringer var danskene opptatt med indre oppgjør. Dette kan ha gitt Harald mulighet til å etablere overherredømme i danske interesseområder, for eksempel Vestfold. Liknende herredømme kan ha blitt etablert på Møre. Derimot synes Trøndelag og Nord-Norge å ligge utenfor Haralds maktområde. Her utøvde ladejarlene tilsvarende makt og kom i perioder til å konkurrere med hårfagreætlingene om kontrollen over den vestlige, midtre og nordlige delen av landet. Snorre, og med ham historikerne på 1800-tallet, mente Harald samlet og hersket over hele Norgesveldet. Men kildematerialet sett under ett tyder mest sannsynlig på at Sørvestlandet var Haralds kjerneområde, og at kontrollen her ga ham makt til å hevde overherredømme over andre landsdeler. Historikernes syn på årsakene til rikssamlingen har vært ulike. Mest original er Snorre, når han hevder at erobringslysten ble tent i Harald da Gyda avslo å bli én av hans mange koner fordi han bare var småkonge. Den forklaringen som med visse modifikasjoner lenge har vært sett på som den rimeligste, ble lansert på 1930-tallet av Johan Schreiner d.e. For ham var den historiske utviklingen en følge av samfunnsklassenes økonomiske interesser og motsetninger. I Nord-Norge hadde aristokratiet herredømme. Disse høvdingene kan ha basert mye av sin makt på finneskatten, slik Ottar forteller. Skatten besto av luksusprodukter som ble eksportert sørover til Skiringssal og Hedeby. Følgelig hadde også Vestfold-aristokratiet interesse av denne luksusvareeksporten. Disse to gruppene ville nå sammen med ladejarlen sikre sine handelsinteresser mot de vestnorske vikinghøvdingene, som forstyrret denne trafikken gjennom å kreve avgifter eller drive regelrett plyndring av handelsfartøyene. En allianse mellom Harald og ladejarlen med dette for øye muliggjorde jarlens herredømme i Trøndelag og Haralds på Vestlandet. Denne teorien forutsetter imidlertid enten at Harald hadde herredømmet over Vestfold og handelsinteressene der, eller også at Harald var alliert med danskekongen - dersom denne virkelig kontrollerte Vestfold. Andreas Holmsen, som overtok dette synet, kom etter hvert til en annen oppfatning. Handelsinteressene var fremdeles avgjørende, men slik Holmsen så det, var det Haralds erobringer som truet trafikken langs kysten. Dette skapte en allianse mellom ladejarlen og danskekongen, som kontrollerte Hedeby. Det er likevel rimelig å forestille seg at dansk ekspansjonspolitikk i Norge må ha skapt motkrefter. I stedet for å underkaste seg dansk overherredømme kan man ha blitt stimulert til motstand, noe som krevde samarbeid mellom høvdingene. Haralds samling kan altså betraktes som følgen av mobilisering mot en mektig fiende. De økonomiske og samfunnsorganisatoriske forutsetningene for rikssamling og mer sentralisert herskermakt kan ha nådd et slikt utviklingsnivå at Haralds samlingsprosjekt kan ses på som et første skritt nettopp i den retning. Claus Krag vil tone ned betydningen av Haralds virksomhet og betrakte den på linje med andre vikingkongers erobringer. Behovet for å forklare den som noe ekstraordinært vil da falle bort. Harald må imidlertid, også ifølge Krag, i samtiden ha vært betraktet som en betydelig høvding, noe både kontakten med den engelske kongen Adalstein og senere forestillinger om hårfagreættens arverett til riket viser. Dateringen av Haralds rikssamling byr på problemer. På slutten av 800-tallet oppfatter Ottar Norge som en geografisk enhet, men antyder intet om politisk enhet eller kongemakt. Ottars beretning står imidlertid i den "geografiske" innledningen til kong Alfreds oversettelse av den spanske munken Orosius' verdenshistorie fra 400-tallet, og Ottar nevner verken Harald eller andre fyrster. Dateringen i sagaene er relativ. De oppgir antall vintrer siden en viss begivenhet fant sted, og hvor lenge konger levde og regjerte. Det viser seg imidlertid at sagaenes kronologi ikke stemmer overens, og at de inneholder hull. Islandske "frode" (vise) menn la slaget i Hafrsfjord til begynnelsen av 870-tallet. Rudolf Keyser (1830-tallet) tar utgangspunkt i slaget ved Svolder i år 1000, og ved å telle seg bakover gjennom antall år kongene ifølge sagaene hersket, kunne han etter noe subjektivt valg fastsette årstallet for slaget i Hafrsfjord til 872. Dette årstallet ble spredt folket gjennom P. A. Munchs historie. Halvdan Koht (1921) avviste sagaenes datering, men tok også utgangspunkt i år 1000. Fra da av og tilbake til Harald var det så og så mange ætteledd à anslagsvis 30 år. Han kom da til at slaget må ha stått ca. 900. Ved å bruke denne metoden også på Ladejarlætten og andre ætter innen- og utenlands fant han godt samsvar. Ut fra dette skulle Harald være født ca. 865 og ha dødd ca. 945. Denne tidfestingen var lenge akseptert i historikermiljøet. Den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir har som den første systematisk studert sagakronologi. Hun mener å påvise at sagaskriverne var lærde menn, oftest prestelærde, og med kjennskap til gamle irske dateringssystemer. Sagaenes opplysninger er riktige, hevder hun, men problemet er bruk av forskjellige tidssystemer og måten å regne regjeringstid på. På grunn av dette finnes tilfeller av overlapping og dobbelttelling av tid. Hun kommer til at Haralds dødsår må være 931-32, slik også Are Frode gjorde. Hafrsfjordslaget burde da kunne trekkes tilbake til 870-75. Hennes oppfatning om Haralds dødsår synes nå akseptert. Dateringen av slaget i Hafrsfjord er man fremdeles mer usikker på, men 880-tallet synes akseptabelt for de fleste. Vi kan se bort fra at Harald var rikskonge med geografisk, politisk, økonomisk og militær makt. Alle forestillinger om sentralisert styre bør glemmes. Kongens maktgrunnlag var hirden, altså profesjonelle krigere som fulgte ham, og muligens stående styrker rundt om i riket. Han hadde intet folkeoppbud, ingen politi- eller rettsmakt, ingen skatteinnkreving. Kongen var fysisk "allmektig", utøvde makt etter eget forgodtbefinnende og nektet alle andre dette. Det vil si at han forbød økonomisk utnyttelse av sitt område for andre enn seg selv. I "Glymdråþa" fortelles det at Harald straffet "tyver", noe som kan vise til at han beskyttet sitt rike mot vikinger. At hans yngste sønn Håkon ble oppfostret hos kong Adalstein i England, tyder på samarbeid med den engelske kongen mot felles fiender, som kan ha vært vikinger fra vikingrikene på De britiske øyene. Helt sikkert hadde Adalstein og Harald en felles fiende i danskekongen, da danskekongenes ekspansjonslyst rettet seg både mot England og Norge. Inspirasjon og forbilder for etableringen av riket kan Harald ha hentet utenfra - fra Danmark, England eller til og med Frankerriket. Ifølge Snorre og Egilssagaen tok Harald landskyld (jordleie) av alle bønder, han "tok odelen" fra dem. Denne påstanden er uklar og omdiskutert, den kan neppe tolkes dit hen at Harald så på all jord som sin private eiendom. Slike forestillinger hadde han nok ikke, og heller ikke et administrasjonsapparat som kunne kontrollere dette. Harald gjorde vel det samme som vikinghøvdingene ellers gjorde, krevde mat av bøndene når han trengte det, kanskje kamuflert som gave eller hjelp. Dette var ikke noen form for fast skattlegging, som var ukjent for nordgermanerne på denne tiden. Ved å reise rundt mellom kongsgårdene kunne kongen "høste landet", markere sin makt og øve effektiv kontroll, noe som var det normale også ellers i Europa. Når Harald stoppet den vilkårlige viking- og voldsaktiviteten i sitt område, var han til nytte for bøndene, og en kan kanskje ane spirene til et nærmere samarbeid mellom kongemakt og bondesamfunn. Det er mulig han fikk bøndene med på å opprette et "veitslesystem", altså frivillige kostytelser, når han reiste rundt. I alle fall fikk han inntekter fra de eiendommene han tok fra sine beseirete motstandere. jordegods og kanskje veitslerett ga underhold for hirden og ham selv. Da kunne det løse godset til de beseirert vikinghøvdingene og småkongene brukes til å belønne hirdmennene med. Fra Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga:"9. Kong Håkon reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der regnet han siden han hadde sitt hjem. Han bygde den største hovedgården sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardson, kongen satte nå Håkon svært høyt. ..." "17. Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vennern, og dessuten hele Vermland. Da han nå vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham; selv dro han til Opplandene og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stund igjen. Nå tok han til å få barn; han og Åsa hadde disse sønnene: Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Hvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære." "21. Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk en kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland; hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Harald var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl; deres barn var Olav Geirstadalv(?), Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagson ovenfra Ringerike; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd. Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, ga han slipp på elleve av konene sine; det nevner Hornkolve: "Han vraket holmryger og hordemøyer, alle fra Hedmark og av Håløygætt; kongen den ættstore tok kone fra Danmark." Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der moren kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med seg øst til Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på Opplandene, når kongen ikke var der." Snorre utstyrer Harald med hele 20 sønner, og enda et par-tre barn er kjent fra andre kilder. Men Øyvind Skaldespiller sier at Håkon Adalsteinsfostre - som synes å ha vært den lengstlevende av brødrene - hadde åtte brødre i Valhall. Det kan passe med at ni er omtrent det antallet Hårfagresønner som har en klar plass i historien. De vokste opp på forskjellige kanter av landet, alt etter hvor de hadde morsætten sin. Det er uklart hvor stor makt Harald Hårfagre selv fikk i Trøndelag; jarlen Håkon Grjotgardson falt allerede under rikssamlingskampene, og sønnen Sigurd må ha vært mindreårig da. Det kan ha bidratt til at Harald ble i stand til å utøve større innflytelse her enn opprinnelig forutsatt, og i Egils saga møter vi også hans menn på Hålogalandskysten med krav om skatt. Dermed kan det også være at Snorre har rett i å plassere Haralds sønn Halvdan (kalt Svarte etter farfaren) som underkonge i Trøndelag. Halvdan skal ha vært dattersønn av Håkon jarl. Med finnejenta Snefrid skal Harald ha hatt sønner som Sigurd Rise og Ragnvald Rettilbeine, som ble konger på Vest-Opplandene. Dessuten mener Snorre at det også var Harald-ætlinger som hersket på Hedemarken og i Gudbrandsdalen - han knytter tradisjonene om kongene Dag og Ring til ætten - men det er nok med mer tvilsom rett. I Viken satt Olav og Bjørn Farmann (kjøpmann). Eirik selv fikk Nordvestlandet i første omgang. Harald ble gravlagt på gården Hauger (Gard) ved Haugesund. 1). 1). Snorre Sturlason: Harald Hårfagres saga. Cappelen's Norges Historie, Bind 2. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 51, 54-60. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 339. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 457. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 27, 53, 93, 94. Harald var sønn av Halvdan Svarte, som var konge over Vestfold og Oppland. Det var mange konger i Norge, men Haralds slekt var sterkest, blant annet fordi de nedstammet fra Ynglingene, og dermed fra selveste Odin. Harald arvet store områder, og han vant flere slag som gjorde ham til konge over størsteparten av Norge. Det avgjørende slaget sto i Hafrsfjord. Når slaget sto, vet vi ikke sikkert, men det var en gang mellom 872 og 900. Fra da av og fram til han døde rundt 933, styrte han Norge med hard hånd, men hadde aldri fullstendig kontroll over hele riket. I kongesagaene er det mange historier om Harald. Mest kjent er den om at han lovet den vakre Gyda at han ikke skulle klippe håret før han hadde samlet Norge til ett rike. Gyda ville ikke gifte seg med noen småkonge! Harald var litt av en kvinnebedårer og hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange vet vi ikke. Mange slektsforskere i Norge i dag ender opp med å finne ut at de stammer fra den godeste Harald. Å spore slekta si så langt tilbake er imidlertid nesten en umulighet. Harald Hårfagre (ca. 848–933) (Haraldr hárfagri) var Norges konge ca. år 872–933, etter å ha vært konge over deler av landet fra 860/865. I noen oversikter regnes derfor hans regentskap fra 865. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger, mer enn som absolutte fakta. Som konge: Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, han vant mange slag og la under seg i tillegg til Norge øyene i vest og Värmland i dagens Sverige. Det mest kjente slaget han vant er ifølge Snorre Sturlasson slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt tidfestet til 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet, og han kunne dermed legge under seg kystlandet fra Viken til Stadt. Ifølge et sagn gjengitt i Harald Hårfagres saga var Haralds motiv for rikssamlingen at han ønsket å ekte Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Allerede for 200 år siden begynte historikerne å regne fortellingen som ikke noe annet enn en legende. Harald Hårfagre styrte ikke hele det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Vestfold, og etter sine erobringer kontrollerte han Viken (området rundt Oslofjorden), Sørlandet og Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og de mektige ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Det indre av Østlandet og Hålogaland, kyststripa i Nordland og Troms, var ikke i det hele tatt under hans kontroll. Han var kjent for å styre landet med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres «ovstyre», eller harde styre. Tilnavnet «Hårfagre»: Tilnavnet «Hårfagre» fikk han etter at han hadde lovet Gyda å ikke klippe håret før hele Norge var samlet til ett rike. Gyda sa også at hun ville gifte seg med Harald dersom han fikk samlet Norge. Det gikk mange år, men da han endelig nådde målet, sendte han sine folk til Gyda og minnet henne på hva hun hadde sagt til ham. De tok henne med til Harald, og de giftet seg. Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på 10 år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet «Hårfagre». Harald Hårfagres død: Da Harald var 80 år gammel gav han kronen til sin sønn Eirik Blodøks, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde enda tre år, men døde da sottedød (av sykdom). Sagnet sier at han er gravlagt under Haraldsstøtten i Haugesund. Familie og barn: Hans far var Halvdan Svarte (Gudrødsson), hans mor var Ragnhild Sigurdsdatter. Han ble født ca. år 850, og døde i ca. år 933. Farsslekten kom ifølge Snorre fra Ynglingeætten, og var en mektig slekt, siden de skal stamme fra guden Frøy selv. Harald Hårfagre hadde mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk er ukjent. Etter Haralds død, ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt, enn å stamme fra en av de mange tilfeldige småkongene han la under seg. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Følgende oversikt over Haralds barn må derfor tas med en klype salt. Med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot Rørek Haraldsson Sigtrygg Haraldsson Frode Haraldsson Torgils Haraldsson Med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson Halvdan Svarte Haraldsson Halvdan Kvite Haraldsson Sigrød Haraldsson Med Ragnhild Eiriksdatter: Eirik Blodøks Med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann Olav Haraldsson Geirstadalf Ragnar Rykkel Med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson Dag Haraldsson Gudrød Skirja Ingeborg Haraldsdatter Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor) Med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise Halvdan Hålegg Gudrød Ljome Ragnvald Rettilbeine Med Tora Mosterstong Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre) | HÅRFAGER HALFDANSSON, Kung Harald (I1816)
|
| 833 | Övrigt: Erling Ormsson Skakke http://no.wikipedia.org/wiki/Erling_Skakke http://en.wikipedia.org/wiki/Erling_Skakke http://www.snl.no/.nbl_biografi/Erling_Ormsson_Skakke/utdypning Erling Ormsson Skakke, død 19. juni 1179, Fødselsår og fødested ukjent; i. Lendmann, jarl og norsk riksstyrer. Foreldre: Lendmannen Orm Sveinsson (nevnt i 1120- og 1130-årene) og Ragnhild Sveinkesdatter. Gift med Kristin Sigurdsdatter (nevnt 1155–70), datter av kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (1090–1130) og dronning Malmfrid Mstislavsdatter (ca. 1100–ca. 1140). Far til kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84). Erling var en ættstor mann. Faren, “Kyrpinge-Orm” som han ble kalt etter gården Kyrping i Etne i Sunnhordland, var sønnesønns sønn av lendmannen Erlend fra Gjerde i samme bygd, en av førerne mot kong Olav Haraldsson på Stiklestad 1030, og kunne på morssiden føre sin ætt tilbake til arnmødlingene og Håkon jarl. Erlings mor og Kyrpinge-Orms annen hustru, Ragnhild, var datter av lendmannen Sveinke Steinarsson fra Ranrike (Båhuslen). Kyrpinge-Orm var fosterfar til kong Harald Gilles yngste sønn, Magnus, som døde tidlig, og Orms sønn i første ekteskap, Ogmund Denger, var en av de andre Haraldssønnenes formyndere og rådgivere. De innbyrdes beslektede kongesagaene som forteller om Erlings liv frem til den eldre beretningen i Sverres saga overtar 1177 (Ágrip, Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla), vil vite at han stod i skyggen av den eldre halvbroren Ogmund så lenge begge levde. Det store vendepunktet i hans liv var den korsferden han foretok 1153–55 sammen med sin frende, orknøyjarlen Ragnvald Kolsson. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt Erling “Skakke”. På korsferden lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men også deler av Frankrike og Spania på sørturen og på hjemveien blant annet Konstantinopel og Roma. Etter hjemkomsten ble han regnet for en mye større mann enn før. Her ble han hjulpet av det giftet han kanskje allerede før korsferden hadde fått, gjennom sitt nære forhold til kong Inge Haraldsson: Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare og gjennom moren, dronning Malmfrid, søskenbarn til danskekongen Valdemar 1. Som kong Inges rådgiver og lendmann satt Erling mye i Bergen. Til tross for sin betrodde stilling kom han likevel noe i bakgrunnen for Gregorius Dagsson fra Bratsberg ved Skien, som stod kong Inge aller nærmest. Gregorius arbeidet med Erlings støtte for å bygge opp et viksk-vestlandsk lendmannsparti til støtte for Inge i den dragkampen med brødrene og samkongene Sigurd og Øystein som endte med deres fall 1155–57. Under den følgende striden med det motpartiet som reiste seg med Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som kongsemne, gjorde det seg gjeldende en økende rivalisering mellom Gregorius og Erling. Sagaene setter dem virkningsfullt opp mot hverandre: Gregorius åpen og praktglad, rask i beslutningene og pågående til det dumdristige i strid; Erling lukket og klokt beregnende, en mann som så langt frem og skjønte seg på militær strategi. Det ulmet en motsetning mellom dem under striden mot Håkon Herdebreis flokk i Göta älv 1159, og da kong Inge samlet styrkene sine i Bergen neste sommer, sprakk det. Trette og slagsmål mellom vikværinger og vestlendinger endte med at Gregorius og Erling stod mot hverandre, og folk ble drept på begge sider. Kong Inge fikk dem med nød forlikt, men det var bare Gregorius som fulgte ham østover mot Håkon Herdebrei. Etter at Gregorius og kong Inge var falt i januar-februar 1161, ble Håkon Herdebrei hyllet som enekonge på Øyrating i Trondheim. Men hans maktstilling ble kortvarig. Det Gregorius ikke helt hadde greid å fullføre, maktet Erling etter hans fall – å samle landets fremste stormenn om én kongetrone. I dette ble han godt hjulpet av sin hustru, Kristin kongsdatter. Erling stevnet 1161 til seg kong Inges tidligere venner blant stormennene, resten av hirden hans og huskarene til Gregorius. De ble enig om å holde flokken samlet under Erlings ledelse og utpekte hans sønn med Kristin, den fem år gamle Magnus, som den best ættbårne til kongedømmet i Norge. Magnus Erlingsson ble så tatt til konge på et byting i Bergen. Erling stod ikke sterkere enn at han fant det nødvendig å søke støtte mot Håkon Herdebrei i Danmark, der Kristins søskenbarn, kong Valdemar, for lengst var blitt enekonge og hadde ambisjoner om å gjenopprette det tidligere danske overherredømmet over Viken. Sagaene forteller at dette var vilkåret Valdemar satte for å støtte Erling i hans kamp for å legge Norge under sønnens kongedømme. Erling vendte tilbake til Norge 1161 og kom året etter overraskende på sine fiender i slaget ved Sekken i Romsdalen. Der ble Håkon Herdebrei hugd ned i slagtummelen. Erling tok Magnus med seg til Trøndelag etter seieren og fikk ham kongehyllet på Øyrating. Men han kunne verken nå eller senere stole på trønderne, som hadde støttet kongene Sigurd og Øystein i det spente forholdet til broren kong Inge og senere villig gav hjelp til etterkommere av de to. Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken Erling kunne regne med oppslutning om sønnens kongedømme, mens nye motkonger etter Håkon Herdebrei hadde lett for å skaffe seg tilhengere ikke bare i Trøndelag, men også på Opplandene og lengst sørøst i landet, på Marker og i Elve-området. Det bidrog til gjentatte reisninger mot Magnus' kongedømme at Erling var en hard og hensynsløs mann. Han vek ikke tilbake for å drepe overvunne stormenn og drev andre fra landet i stedet for å forlike seg med dem. Følgelig kom de lett tilbake i nye opprørsflokker. Men sagaene gir også Erling attest for å være en klok, dyktig og erfaren riksstyrer for sin unge sønn. Det viste seg særlig i det samarbeidet med kirken han tok initiativ til for å styrke sønnens rettsstilling som konge og som ble avgjørende for den institusjonelle utviklingen av det norske høymiddelalderkongedømmet. Mot angivelig å akseptere at erkebiskop Øystein Erlendsson krevde inn kirkelige bøter i sitt bispedømme etter full sølvkurs på mynten – det dobbelte av den gangbare myntens verdi, fikk Erling erkebiskopen til å salve og krone sønnen til konge i Bergen 1163 eller 1164, den første kongevigselen av dette slaget i Norden. Erkebiskop Øystein er med god grunn utpekt som hovedmannen bak den nyskapende ideologiske og rettslige utformingen som det norske kongedømmet nå fikk, og som for ham må ha vært vel så avgjørende som økte bøteinntekter. I viktige statsrettslige dokumenter ble kongedømmet fremstilt som et guddommelig embete der kirken gjennom kroningen innsatte kongen på Guds vegne. Det er likevel ingen grunn til å regne Erling Skakke for passiv i forhold til erkebiskopen. Han hadde sett og erfart nok til å innse de fordelene den rettslige og ideologiske omformingen av kongedømmet innebar, og så åpenbart kirkelig støtte som så viktig at han var villig til å innrømme kirkelederne både rettslige nyvinninger og økt politisk innflytelse. For ham var det avgjørende at kongekroningen var egnet til å bøte på den store mangelen ved sønnens rettsgrunnlag: at han ikke var kongssønn, slik den sedvanemessige norske tronfølgeordningen krevde. Den nye tronfølgeloven fra 1163/64 forutsatte dessuten uttrykkelig at Magnus var den lovlige, kronte konge. Dens prinsipp om enekongedømme var et rettslig vern mot tronrivaler, og bann og fredløshet truet den som lot seg ta til konge mot lovens regler. Erlings samarbeid med erkebiskop Øystein kulminerte med det kirkelige privilegiebrevet kong Magnus utstedte, trolig en tid etter kroningen. Her overgav han symbolsk sitt rike til Gud og St. Olav og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og i hans rettferdige ånd; som tegn på dette ofret han sin krone på alteret i Kristkirken i Trondheim. Erling trengte all støtte alliansen med kirken kunne gi. Gjennom størsteparten av 1160- og 1170-årene hadde han hendene fulle med å forsvare sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. I 1160-årene vevde hjemlige reisninger seg sammen med et farlig motsetningsforhold til Danmark. Reisningene ble slått ned, men i forholdet til Danmark måtte Erling gi etter. Han søkte i det lengste å unngå å oppfylle avtalen med kong Valdemar om dansk overherredømme over Viken. Det førte til at Valdemar søkte kontakt med Erlings motstandere i Trøndelag og drog med stor hær og flåte mot Viken 1165, der han lot seg kongehylle på Borgarting, men ellers oppnådde lite. Erling søkte på sin side samarbeid med den danske tronkreveren Buris Henriksson mot Valdemar, og foretok 1167 et tokt mot Danmark. Valdemar svarte med et nytt hærtog mot Norge 1168, uten at det kom til avgjørende kamphandlinger. Erling fant det nå rådelig å søke forlik. Hustruen Kristin drog til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin frende kong Valdemar og tydeligvis forberedte den fredsslutningen som kom i stand 1170, etter mellomkomst av erkebiskopen av Uppsala og den utvalgte biskopen av Oslo. Erling anerkjente nå danskekongen som overherre over Viken, mot å få overlatt det direkte styret der som jarl med militær tjenesteplikt. Ifølge den danske historieskriveren Saxo skal han også ha lovt å fostre Valdemars sønn av samme navn og gjøre ham til norsk jarl eller hertug (dux) og dertil riksarving dersom kong Magnus døde uten ektefødte barn. Etter dette ser det ut til at Erling i praksis styrte Viken uten dansk inngripen. P. A. Munch tenkte seg muligheten av at han på forhånd også bar norsk jarletittel som riksstyrer for sin sønn, men sagaene ville neppe ha forbigått en norsk jarleutnevning i taushet. Heimskringla beskriver Erling som som en høy og kraftig bygd mann med et langt og skarpt ansikt. Han var opprinnelig lys i håret, men ble på sine eldre dager svært grå. Hans fremtreden var rolig og verdig, til tross for det hallende hodet, og klesdrakten konservativ. Selv om Erling drog politiske fordeler av sitt ekteskap med Kristin kongsdatter, må det personlige forholdet mellom dem ha vært problematisk. Mangel på presis kronologi gjør det umulig å trenge til bunns i det. Men sagaene mener å vite at Kristin, kanskje mens Erling var fraværende på korsferden, fikk en sønn med sitt søskenbarn kong Sigurd Munn, noe som i så fall var alvorlig blodskam etter kirkens lære, og at Erling senere brutalt lot gutten henrette. Det endte med at Kristin forlot ham, uten at vi vet når. Hun skal ha reist fra landet sammen med en Grim Rusle; de oppholdt seg en tid i Kontantinopel og fikk noen barn sammen, forteller Heimskringla. Selv søkte Erling seng med andre enn hustruen. Med tre forskjellige kvinner, iallfall en av dem en fastere frille, Åsa den lyse, hadde han fire sønner. Den biskoppelige opptreden på Erlings vegne i fredsforhandlingene i Danmark 1170 viser at han fortsatt kunne regne med kirkelig støtte i sitt forsvar for sønnens kongedømme, men det kan etter hvert ha oppstått friksjon i forholdet mellom ham og den norske kirken, blant annet fordi han krevde rett til å samtykke før kirken foretok bispevalg. Sverres saga forteller også at Øystein hadde et bedre forhold til kong Magnus enn til hans maktglade far. Det er likevel ikke noe som tyder på at det grunnleggende samarbeidet mellom kongedømme og kirke ble brutt så lenge Erling levde. Under kampene mot den birkebeinerflokken som reiste seg i de indre østlandsområdene 1174, stod kirkens ledere fortsatt på Erlings og Magnus' side. Da Sverre Sigurdsson kom til Norge, var det hans inntrykk at kongen og jarlen hadde stor støtte av de fremste menn i landet og av folket ellers, selv om jarlen på grunn av sin harde fremferd også hadde fiender, særlig i Trøndelag. Erling var nå begynt å dra på årene, og satt i Bergen da kong Magnus på egen hånd beseiret birkebeinerne på Re ved Tønsberg 1177. Da restene av birkebeinerflokken fant seg et nytt kongsemne i Sverre Sigurdsson i Värmland samme år, lå Erling likevel ikke på latsiden. Han tok forbitret opp kampen mot “djevelspresten” Sverre som ville sette seg i sønnens sted, men alderen og en langvarig maktstilling hadde tydeligvis gjort ham mindre varsom og mer envis enn før. Drikkfeldighet kan ha forsterket dette. Da Erling og Magnus lå i Trondheim med stor hær og flåte sommeren 1179, oppsatt på et endelig oppgjør med Sverre, var Erling trygg på at birkebeinerne ikke ville våge å gå på dem i byen. Utover kvelden og natten 18. juni ble det drukket nokså tett, og tross advarsler slurvet Erling med beredskap og vakthold. Da Sverre og birkebeinerne angrep overraskende neste morgen, valgte han å kjempe med redusert styrke i stedet for å legge ut fra byen med skipene. Det ble hans bane. På åkeren Kalvskinnet utenfor byen ble “gamlingen”, som svingte sverdet med åpen platebrynje, rammet av et dødelig spydstikk i livet. Kong Magnus og hæren ble tvunget på flukt, mens den døde jarlen lå igjen på slagmarken. Kong Sverre lot ham gravlegge på sørsiden av Kristkirken, men gjennom den senere utvidelsen av kirken kom graven til å ligge innenfor veggene. Erling «Skakke» Ormsson (født 1115, død 18. juni 1179) var norsk stormann i borgerkrigstiden. Erling kom fra en god ætt, og var bosatt på «Studla» (i dag kalt Støle) i Etne. Han stammet, ifølge sagaene Fagrskinna og Heimskringla, fra ladejarlene og Arnmødlingene. Hans far, Orm, var fosterfar til kongssønnen Magnus Haraldsson, og hans bror, Ogmund Dengje, var rådgiver for Haraldssønnene. Erling Skakke var med Ragnvald Orknøyjarl på korstog i årene 1151–1155. Han besøkte Det hellige land, Konstantinopel og Roma. Utenfor Sicilia kom han i kamp med araberne. Her fikk han et hugg i halsen slik at den kom til å helle over, eller på «skakke», til den ene siden. | ORMSSON SKAKKE, LENDMANN, Erling (I1763)
|
| 834 | Minst en levande person är länkad till denna notering - Detaljer visas inte. | TRONDSDOTTER HVAM, Ragnhild (I1733)
|
| 835 | Övrigt: Harald 4 Gille el. Gillekrist, er sønn av kong Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Harald kom til Norge mot slutten av Sigurd Jorsalfarers regjeringstid og fikk ved jernbyrd bevise at han var Magnus' sønn, men måtte love ikke å kreve noen del av riket så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus levde. Tross løftet lot Harald seg gi kongsnavn etter Sigurds død. Kong Magnus måtte dele riket med ham. Etter fire års samkongedømme brøt det ut krig mellom kongene 1134, Harald ble slått og flyktet til Danmark. Med støtte fra den danske konge Erik Emune satte Harald seg fast i Viken og drog deretter til Bergen, hvor kong Magnus ble blindet og lemlestet 1135. Året etter ble han selv drept av en annen tronkrever, Sigurd Slembe. Harald hadde i sitt ekteskap med den svenske prinsesse Ingerid sønnen Inge Krokrygg og dessutenhadde han frillesønnene Øystein og Sigurd (Munn). Frillesønner er elskerinnes sønner. Å gå på glødende jern Man kunne også gå 12 skritt over glødende plogjern for å bevise sannhetsgehalten i en påstand, eller sin uskyld. Føttene ble undersøkt etter 3 dager. Hvis sårene da var rene og uten infeksjon ble påstanden, eller uskylden ansett bevist. Harald Gille, konge i Norge fra 1130 til 1136, "beviste" sin rett til tronen på denne måten. Den kristne kirke introduserte vikingene for disse "gudsbevis". Det var også kirken som avskaffet dem i 1247'. Harald IV Magnusson Gille f. OMK 1103, Irland, g. (1) Ukjent kvinne _____, g. (2) Ingrid Ragnvaldsdatter, f. 1099, yrke: Dronning, d. OMK 1170. Harald døde 13.12.1136, Bergen, Hordland. Harald IV Magnusson Gille (1103- 1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden. Harald var gift med den svenske Ingrid Rangvaldsdatter (datter av kong Rangnvald Knaphøvde og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus Haraldsson som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel. I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd (se info nederst). Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 - ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner. Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus IV til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som , og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag. Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt. Harald ble deretter utsatt for det samme som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen. Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Harald ble beskrevet som en . Jernbyrd (norrønt járnburðr) eller jernprøve er en betegnelse på en prøve brukt i middelalderen for å finne ut om noen snakket sant. De som ble prøvd skulle bære eller gå på glohett jern. Dersom de klarte det uskadd, var det bevist at de hadde snakket sant. Jernbyrd kunne gå for seg ved at den som påsto noe grep et stykke jern fra kokende vann og gikk ni skritt med det i hendene. Var hendene uskadd og uten brannsår tre dager etter, hadde Gud selv gitt et tegn på at de snakket sant. Prøven kunne eksempelvis brukes til å finne ut om en påstått kongelig arving virkelig stammet fra en konge. Blant annet skal Inga fra Varteig ha båret jern for å bevise at sønnen Håkon hadde kong Håkon Sverreson til far. En som var beskyldt for en alvorlig forbrytelse kunne også vise at han var uskyldig ved å klare jernprøven. Det var den kristne kirken selv som innførte tradisjonen om at en kunne finne sannheten ved hjelp av jernprøven. Men paven gikk imot metoden i 1216 og den ble avskaffet av den norske kirke i 1247. 1130-36 talet. Han blev mördad när han låg och sov hos en frilla av Sigurd Slemme år 1136. Han var gift 1 gång och hade 6 frillor, han fick 7 barn. Norsk kung. Harald IV Magnusson Gille (1103–1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til Borgerkrigstiden. Biografi Harald var gift med den svenske Ingrid Ragnvaldsdatter (datter av kong Ragnvald Knaphövde), og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca. 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca. 1125) skriver seg fra et tidligere forhold til Biadoc, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca. 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus, som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel. I sagaene fremstilles Haralds introduksjon på det norske politiske arena som hans eget initiativ: Han møter lendmannen Hallkjell Huk på Sudrøyene, presenterer seg som kongssønn/kongsbror, og ber om skyss til Norge. Kong Sigurd lot Harald bevise sin farsætt gjennom gudsdom, mot at han sverget ikke å kreve kongedømme i Norge så lenge kong Sigurd og sønnen Magnus levde. I følge tidens skikk som kirken hadde innført kunne man ikke nekte ham å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Harald lot seg barbent lede av to biskoper over ni (eller sju) glødende plogjern, og etter tre dager viste han frem bena hele og uskadde. Dermed anerkjente Sigurd irlenderen som sin bror. Moren, som ikke navngis, skal også ha vært med til Norge, og ha båret fram vitnesbyrd. Det er ikke kjent hvilket år Harald kom til Norge, men det må ha vært etter kong Øysteins død i 1123, og i god tid før Sigurds død i 1130 – ettersom Harald hadde rukket å vinne seg faste venner. Uavhengig av Haralds egen troniver må det antas at tiden og forholdene var forberedt på et alternativt kongsemne. Ikke alle stormennene så fram til å få Sigurds sønn Magnus til konge. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som «storaktig og grusom». Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som «vennlig og lystig, han ville gjerne holde moro, har var ikke stor på det, gavmild, ... tok gjerne imot råd», og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekåre på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øretinget i Trøndelag. Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt. Harald ble deretter utsatt for det samme «familieproblemet» som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen. Sigurd lot seg etterhvert kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet ikke å gi slipp på makten. Haralds sønn med Tora, Sigurd Munn (da 3-4 år gammel) var til oppfostring i Trøndelag, og de ba om at han måtte bli tatt til konge på tinget. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med en av stormennene som støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Harald ble beskrevet som en «høy og grannvokst mann, med lang hals og noe lang i ansiktet, svartøyd, mørkhåret, rask og sprek. Han hadde tungt for å tale norsk, og han fomlet ofte etter ordene». https://en.wikipedia.org/wiki/Harald_Gille Harald 4 Gille el. Gillekrist, er sønn av kong Magnus Berrføtt og en irsk eller suderøyisk kvinne. Harald kom til Norge mot slutten av Sigurd Jorsalfarers regjeringstid og fikk ved jernbyrd bevise at han var Magnus' sønn, men måtte love ikke å kreve noen del av riket så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus levde. Tross løftet lot Harald seg gi kongsnavn etter Sigurds død. Kong Magnus måtte dele riket med ham. Etter fire års samkongedømme brøt det ut krig mellom kongene 1134, Harald ble slått og flyktet til Danmark. Med støtte fra den danske konge Erik Emune satte Harald seg fast i Viken og drog deretter til Bergen, hvor kong Magnus ble blindet og lemlestet 1135. Året etter ble han selv drept av en annen tronkrever, Sigurd Slembe. Harald hadde i sitt ekteskap med den svenske prinsesse Ingerid sønnen Inge Krokrygg og dessutenhadde han frillesønnene Øystein og Sigurd (Munn). Frillesønner er elskerinnes sønner. | MAGNUSSON GILLE, Kung Harald IV (I1788)
|
| 836 | Övrigt: Ivar var sønn av Toralde Sigurdsson. Det er en viss tvil om han var sønn av Toraldes første kone (eller frille) Ragnhild, eller Adelus Erlingsdotter, som Toralde giftet seg med og som er mor til Kristina "Smørhetta". Kristina arvet nemlig mye mer enn sine brødre Ivar og Trond, og dette kan være fordi de var halvbrødre født utenfor ekteskap, men usikkert. se artikkel i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift av Magnus Marsdal. (kopi av deler av den i Ragnhilds profil) 1409, På Båhus. Salten 1424 | TORALDESSON, ASPA, Ivar (I1730)
|
| 837 | Övrigt: Norsk adelsslekt som antas å stamme fra Pommern., Til Jordanger, Adelus Eriksdatter Kruckow til Jordanger | ERICHSDATTER KRUCKOW, Adelus (I1701)
|
| 838 | Minst en levande person är länkad till denna notering - Detaljer visas inte. | MUNN HARALDSSON, Kung Sigurd II (I1750)
|
| 839 | Övrigt: Som Kane-ættas stamfar regnes Gunnar Toraldeson, visstnok den samme som var fehirde i Bergen ca. 1340. Det var ellers i Vestfold ætta hadde sine store jordegods og synes å ha hørt hjemme. Han hadde to sønner, Sigurd og Toralde. Sigurd hadde igjen en sønn, Toralde Sigurdson som var gift med Adalis Erlingsdtr. fra Tolstad i Vågå. Med disses sønn Trond Toraldeson kom ætta til Aspa på Nordmøre, da han ble gift med datter til den rike jordeieren Aslak Jonsson i Aspa, og fra disse utgår den såkalte Kane-Aspe-ætt, også kalt Trygge-ætt. Deres sønner var erkebiskop Olav (1405-1474) og den noe yngre Ivar Trondsson i Aspa. Det har vært hevdet at erkebiskop Gaute Ivarson skulle være sønn av Ivar Trondsson i Aspa, men for noen år siden ble det i Det Kgl. Bibliotek i København funnet en ættebok fra ca. 1540 der etterkommerne etter Aslak Jonson i Aspa er oppskrevet i 5-6 generasjoner, og Gaute Ivarson er ikke nevnt der.( Norsk Slektshistorisk tidsskrift XIII - 1952) -------------------------- Kane. Utdødd norsk adelsslekt. Dens eldste kjente medlem er væpneren og riksråden Gunnar Toraldsson Kane rundt 1400. Av Gunnars tre sønner Erik, Torald og Nikulas, var sistnevnte ridder og riksråd 1444. Gunnars datter Sigrid var gift med væpneren og riksråden Svale Jonsson. Gunnars sønnesønner, Gaute (Toraldsson) Kane og Gaute (Nikulasson) Kane var begge riddere og riksråder. Førstnevnte medbeseglet 1450 unionsavtalen mellom Norge og Danmark, sistnevnte kong Hans' håndfestning, Halmstadrecessen, 1483. Slektens mannslinje døde sannsynligvis ut med Toralds sønnesønn, væpneren, riksråden og lensherren Arild (Ottesson) Kane, som ble drept av bøndene på Sunnmøre 1496. http://www.snl.no/Kane | GUNNARSSON HVIT KANE, Sigurd (I1736)
|
| 840 | Øystein I Magnusson (født 1088, død 29. august 1123 på Hustad) var konge av Norge 1103 – 1123. Øystein Magnusson var sønn av kong Magnus III Berrføtt; og ble selv konge sammen med halvbrødrene Sigurd Jorsalfare og Olav Magnusson. Han skal også ha vært bror av Harald Gille og Sigurd Slembe. Øystein var gift med den norske Ingebjørg Guttormsdatter, fra Steig i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Hun er én av de to norskfødte dronningene fra sagatiden[1]. Broren Olav døde tidlig, og etter at Sigurd kom hjem fra sin ferd til Jerusalem og Miklagard, delte de to brødrene styret av landet ved å bytte på å oppholde seg nord og sør i landet. Mens broren Sigurd var på reise til Det hellige land (riktignok bare i tre år!), utviste Øystein stor aktivitet som riksbygger. Denne ulikheten mellom brødrene har blitt utnyttet av sagaforfatterne til å lage «konstruksjoner» av deres ettermæle[2]. Fra Øysteins virksomhet kjenner vi til at han grunnla Munkeliv kloster på Nordnes i Bergen, anla fjellstue på Dovre, bygget Apostelkirken i Bergen, Nikolaskirken i Nidaros, bygget havn og kirka i Vågan i Lofoten (trolig i forbindelse med skattlegging av Lofotfisket) og anla havn på Agdenes ytterst i Trondheimsfjorden (i dag kjent som Kong Øysteins havn). Øysteins hadde stor interesse for Bergen[3] og flyttet kongesetet fra Alrekstad til Holmen ytterst i Vågen. Satsingen i Bergen kan ha hatt sammenheng med at tørrfiskhandelen fra Norge og sørover i Europa på denne tiden var blitt en betydelig virksomhet, så betydelig at det avspeiles i engelske kilder. Påstandene i Heimskringla og i Morkinskinna om at Kong Øystein skal ha sikret norsk herredømme over Jemtland er etter alt å dømme uriktig, og en del av sagaenes bilde av ham som riksbygger. Krag peker på at andre kilder tidfester denne begivenheten 70-80 år senere, under kong Sverre. Kong Øystein bygger, Gerhard Munthes illustrasjon fra HeimskringlaI Snorres Heimskringla beskrives kong Øystein slik: Konge Øystein var vakker som få å se til, blåøyd og noe storøyd med lyst krøllet hår. Han var knapt middels høy, en klok mann som hadde gode kunnskaper om alt, om lover og lærerike fortellinger om mennesker, han var rådklok og veltalende, gladlynt og vennlig i omgang, omtykt og elsket av alle mennesker. Kongens eneste barn, Maria Øysteinsdatter, ble gift med Gudbrand Skavhoggsson. Maria og Gudbrand ble foreldre til opprørskongen Olav Ugjæva. Referanser [rediger]^ «Alle de ti dronningene vi kjenner til mellom (Harald Hårfagres dronning) Ragnhild Eriksdatter og (Håkon Håkonssons) Margaret Skulesdatter var utlendinger av fyrstelig herkomst». De to unntakene var Ingebjørg, og Ragna Nikolasdatter. «Dronningene danner et [...] mønster som forankrer det norske rikskongedømmet i et nordisk fellesskap», Steinar Imsen. Våre dronninger. Grøndahl og Dreyer, 1991. ISBN 82-09-10678-3 ^ «[Sigurds korstog] gav sagaforfatterne en kjærkommen anledning til å kontrastere de to brødrene - etter faste og nokså stereotype mønstre som vi finner mange steder i sagalitteraturen - som henholdsvis 'krigerkonge' og 'fredskonge'» Claus Krag. «Øystein I Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 2. utg. Bd 10. 2005 «[Snorre har] konstruert sine psykologiske motsætning mellem de to brødrene». Edv. Bull. «Eystein Magnusson» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 3. 1926 ^ Resonnement om Bergen hentet fra Claus Krag | MAGNUSSON, Kung Øystein (I1783)
|
| 841 | På pilgrimsfærd til det hellige land | ESTRIDSEN, Kung Erik I (I1902)
|
| 842 | Par. Peter Erikßon [sic!] och h. Elin Jönsdotter. Test. Smeden Alexander Hultin h. Catharina håkansd. i Trästenshult Eskill Jönßon i Trästenshult P. Bengta Samuelsd. i Ålshult | PETTERSSON (HUSBERG) ROTH, Börje (I1024)
|
| 843 | PASSENGER ID: 105235030102 | JENSEN, Aagot Marie (I40)
|
| 844 | Pdf . om Torpet Länk: http://hembygdsbok.odeshog.se/uploads/entry_documents/1905/7_raby.pdf?1486317690 (Se pdf-fil) Husförhör 1931 - 1936 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001687_00052 Husförhör 1937-1946 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001690_00049 | BLOM, Erik Reinhold (I985)
|
| 845 | Pdf . om Torpet Länk: http://hembygdsbok.odeshog.se/uploads/entry_documents/1905/7_raby.pdf?1486317690 (Se pdf-fil) Husförhör 1931 - 1936 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001687_00052 Husförhör 1937-1946 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001690_00049 | ANDERSSON BLOM, Elin Anna Maria (I986)
|
| 846 | Pdf . om Torpet Länk: http://hembygdsbok.odeshog.se/uploads/entry_documents/1905/7_raby.pdf?1486317690 (Se pdf-fil) Husförhör 1931 - 1936 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001687_00052 Husförhör 1937-1946 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001690_00049 | BLOM, Erik Gösta (I2089)
|
| 847 | Pdf . om Torpet Länk: http://hembygdsbok.odeshog.se/uploads/entry_documents/1905/7_raby.pdf?1486317690 (Se pdf-fil) Husförhör 1931 - 1936 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001687_00052 Husförhör 1937-1946 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001690_00049 | |
| 848 | Pdf . om Torpet Länk: http://hembygdsbok.odeshog.se/uploads/entry_documents/1905/7_raby.pdf?1486317690 (Se pdf-fil) Husförhör 1931 - 1936 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001687_00052 Husförhör 1937-1946 Länk: https://sok.riksarkivet.se/bildvisning/90001690_00049 | BLOM, Sven Reinhold (I988)
|
| 849 | Peder Engebretsen gifte sig med Olea Olsdatter 1838. Han var då listad som "Enkemand". | ENGEBRETSEN TROSVIGEN, Peder (I719)
|
| 850 | Peder var Jordägare i Våle eller Hov, Hackås. Peder Nilsson kan av åldersskäl inte vara identisk med den Peder Nilsson, som år 1410 var känd som välboren man, och som var fogden Jösse Finnssons underfogde i Jämtland. Det fanns flera Peder Nilsson enligt Ahnlund (JHH:I:282). Peder var son till Nils Hallstensson. Sonen Karl Pedersson, 1360-1430, övertog år 1394 gården Solkastad (Solstad), numera okänd plats i Hackås, av Markus Nilsson och dennes hustru, (JHD:I:126), och denne Markus var möjligen en son till Nils Hallstensson. Utgår man från att det låg lägligt till för Karl Pedersson kan Solkasta identifieras med Solstad, ödesböle beläget mellan Hov och Fäste. (Suppl. JHD:111, Holm). Barn efter Peder Nilsson var: Johan Persson i Sanne f 1344 och död 1411, Önd Persson f 1360 och Karl Persson f 1360 och gift med Radgerd Ketilsdotter. Historikern Barney Young på Isle of Man antar att Peder Nilsson kan vara en son till Nils Hallsteinsson (Fra Skanke-slektens historia, Isle of Man 1985). | NILSSON SKANCKE, Peder (I2496)
|